Fysisk avstraffelse av barn i Smiths venner

Debattinnlegg om fysisk avstraffelse av barn i religiøse samfunn

FYSISK AVSTRAFFELSE AV BARN I SMITHS VENNER

Etter å ha stått frem som sannhets vitne, har jeg fått en del tilbakemeldinger.  Og de har vært svært positive. Og mange har vært opprørt over Kronstads bagatellisering av problemet.

Tro meg jeg stod fram fordi jeg er opprørt over at noen enda ser det som å være bibeltro, når en fysisk avstraffer sine barn. Jeg vil ikke at dette skal skje igjen. Og her var det Menigheten Kilden på Sørlandet som kom med forskrifter om dette. Det var ikke ment som å havne i debatt med sv. Men jeg føler at Kronstads utspill ikke kan stå uimotsagt.

Jeg skal ikke slå under en stol at det har sin pris og stå frem som sannhetsvitne. Jeg har tenkt mye på om jeg har såret noens følelser. Og jeg var svært glad i mine nå avdøde foreldre. Mot meg var de snille og omsorgsfulle. Bortsett fra de gangene jeg fikk ris. For å ha sagt det kan jeg telle på en hånd de gangene jeg fikk ris med bjørkeriset. Men det ble likevel en skjellsettende opplevelse, som sitter som spikret i minnet mitt.

Foreldrene mine stod i hverdagen på en beundringsverdig måte, til tross for at de hadde tolv barn å forsørge. Som yngste i familien kom jeg nok også tettere på mine foreldre, rett og slett fordi de hadde bedre tid til meg. Jeg fikk også god kontakt med de som gamle og syke. Min far var akkurat som meg glad i å fundere over livets mange spørsmål.  Han nevnte ofte at han riste oss med tungt hjerte. For meg blir det nesten noe absurd i det. Hvordan kan en snill og velmenende mann som er glad i sine barn gi dem ris med bjørkeris?

Dette har jeg tenkt på mange ganger. Og har diskutert med andre. Og har lest meg litt opp på sekter og sektskader. At Smiths venner var en sekt er ikke noe å lure på. Sterk påvirkning fra talerstolen i timer etter timer flere ganger i uken, setter sine spor hos mennesker. Det har jeg erfart selv. Jeg har mange ganger siden prist meg lykkelig for at jeg aldri giftet meg og fikk barn mens jeg gikk i sekten (her sårer jeg og sikkert noens følelser).  De fikk jeg heldigvis etter at jeg forlot sekten 28 år gammel.

Ja jeg forlot sekten i 1990. Og jeg siterer Kronstad:– Da den nye barneloven som forbyr fysisk avstraffelse av barn kom, sto vår daværende leder fram. Sigurd Bratlie sa at han var svært glad for loven. Både i samfunnet rundt oss og i familier han hadde vært i kontakt med, så han at fysisk avstraffelse ble brukt som et middel i barneoppdragelsen. Alle ledere etter Bratlie har også vært sterkt imot dette.Sitat slutt.

Jeg er født i 1962. Og loven kom på begynnelsen av 70 tallet. Den gang var Aslaksen leder. En mann som var for ris og tukt.  Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hørte aldri hverken Bratlie eller andre «stå frem og være svært glad for at loven kom». Jeg var på de fleste møter og stevner. Eller kjente noen som var der. Hadde det blitt sagt høyt i forsamlingen hadde jeg visst det!! Det er jeg temmelig sikker på. Men jeg husker at en sa til meg når loven kom, sånn på tomannshånd , at nå måtte vi ikke snakke høyt om at barn ble rist.

Det har kun vært en leder siden Bratli. Han ble leder etter at jeg forlot sekten. Det er Kåre Smith. Jeg kan med hånden på hjertet aldri huske at han gikk imot dette offentlig. Det jeg husker fra ham er tordentaler. Noe som fikk meg til å forlate trossamfunnet, 28 år gammel.

Jeg husker svært godt et stevne på Stord like før jeg forlot sekten, der Kåre Smith laget et tema rundt skriftstedet om å knuse de spede barn mot klippen. Jeg husker ikke hvor det står og har heller ikke undersøkt det siden. Den talen ble en svært traumatisk opplevelse. Han gjentok det så mange ganger, at jeg til slutt så disse barna bli knust mot klippen. Jeg forstod at det var billedlig tale. Men jeg gikk ut av forsamlingen i protest etter talen. Jeg hørte også andre reagere. Det var nok ikke ment at man skulle gjøre det. Men bare det å stå og male opp igjen og opp igjen på et sånt skriftsted, fikk meg til å reagere. Det var da jeg fikk det siste puffet til å forlate sekten. Så var det sagt. Jeg har siden skjønt at denne talen hadde noe med splittelsen i sv venner å gjøre. Så slike sterke virkemidler brukte han i sine taler den gang. Og siden har jeg hørt opptak. Mantraet er det samme. Den som ikke gjør sånn og sånn har djevelen til far osv.

I dag vil de ikke være bekjent av at barn ble rist til langt opp på nittitallet. Dette som en følge av forkynnelsen og kulturen i sv. Jeg vet, og ser Kronstad skrive det i artikkelen og at de hadde foreldre møter i 1996 angående barneoppdragelse. Dette var nok hardt tiltrengte møter der man forhåpentligvis gikk imot fysisk avstraffelse av barn. Men hvorfor kan ikke Smiths venner, eller i dag BCC gå ut å beklage at så mange ble fysisk avstraffet? For i dag fremstår de som motstandere av det. Tenk hvilken oppreisning det hadde blitt for alle som ble utsatt for fysisk avstraffelse. Men det er ikke kulturen til Smiths venner.  Tåkesnakk og fortielser, eller rett og slett løgn for å beskytte sv, er vanlig og utbredt.  Alt for sekten.

Jeg vil understreke at jeg ønsker ingen av de som går der noe vondt. Men jeg håper at de får opp øynene for ledelsen og kulturen i sv.

Sitat Kronstad :Kronstad sier han kjenner Aralts familie og at hennes far verken var en ledende bror eller forkynner. Sitat slutt.

Jeg har selv sett og hørt forkynnende og ledende brødre i Smiths venner rise sine barn.

Min far talte ofte imot den strenge forkynnelsen i sv. Han var oppvokst som pinse venn. Der er det nåden og at Jesus døde for våre synder på korset som står i fokus har jeg skjønt. Dette var min far opptatt av. Og talte det, men fikk altså taleforbud. Jeg var litt flau av min far den gang. Men er i dag stolt av at han hadde mot til å stå opp og si imot.

Skrevet av Inger Aralt