Verdidebatt

Når religiøs definisjonsmakt tåkelegger

Hva skjer når debatten om hva islam «egentlig» lærer bidrar til å tåkelegge fakta om hvordan islam fungerer?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Terrorhandlinger etterfølges av refleksjon og reaksjon. Noen forsøker å forklare kompliserte årsakssammenhenger. Andre bidrar til å bortforklare viktige enkeltfaktorer.

Mange har hevdet at terror ikke har noe med islam å gjøre. President Barrack Obama fastholder at USA ikke er i krig mot islam, men mot muslimer som har pervertert islam. Dette er ikke nye signaler. Også norske politikere har på lignende måte fremstått som om de var religiøse eksperter med autoritativ religiøs definisjonsmakt.

I likhet med de nevnte politikere, begår de fleste ikke-muslimer selvsagt en stor risiko når de skal forklare hva som er rett muslimsk lære og praksis. Teologien må muslimene få lov til å bedrive selv, uten vår innblanding og sensur. Mest effektivt er det også om religionskritikken utøves av muslimene selv.

Det er derfor svært gledelig at norske muslimer har kastet seg inn i samfunnsdebatten etter den siste tids terrorhandlinger. Både Usman Rana, Ali Chishti, Linda Alzaghari, Shoaib Sultan, Kadafi Zaman og Mohammed Abdi bidrar konstruktivt til et muslimsk internt oppgjør. De anlegger et bredt perspektiv på situasjonen og gir oss ulike forklaringsnøkler på den siste tids hendelser.

Global størrelse. Men den norske debatten skjer ikke i et vakuum. Islam er en global størrelse. Heller ikke norske minoritetsmuslimer sitter med definisjonsmakten. De har ikke automatisk bedre greie på hvordan islam skal forstås og praktiseres enn muslimer som lever i land hvor islam er majoritetsreligion. Den interne kampen om rett forståelse av de religiøse tekstene er ikke nødvendigvis det mest interessante for oss ikke-muslimer, men hvordan islam fungerer i relasjon til annerledes tenkende og troende både nasjonalt og globalt.

En undersøkelse i regi av Pew Research Center viser at 75 prosent av muslimene i land som Egypt, Jordan, Afghanistan og Pakistan ønsker dødsstraff for dem som forlater islam. Ingen vil angripe muslimers ytringsfrihet og trosfrihet, men enkeltmenneskets rett til å tro, skifte tro og praktisere sin tro bør være et absolutt krav for muslimer så vel som ikke-muslimer. Både religiøse minoriteter og konvertitter fra islam til annen tro kan i de fleste muslimske majoritetsland bare drømme om full trosfrihet.

Misvisende. Det blir derfor svært misvisende når man får det inntrykk at dagens terrorhandlinger først og fremst dreier seg om evnen til å håndtere en marginalisert gruppe av religiøse avvikere, som om den islamske stat, Al Shabaab, Al Qaida, Boko Haram, Taliban og det egyptiske muslimske brorskap var små og ubetydelige grupperinger. Problemet ligger på et langt dypere plan.

Om dagens terrorhandlinger kan relateres til en rekke sosio-økonomiske, kulturelle og politiske faktorer, må ikke de religiøse elementer underslås. Skal muslimer og ikke-muslimer forvente en fredelig global sameksistens på tvers av religiøse skillelinjer, må muslimsk basert teokrati, sharia-og blasfemilovgiving utfordres. Et demokratisk samfunn forutsetter muligheten til «religiøs konkurranse». Jeg skulle også ønske at den pågående samfunnsdebatten også grep fatt i dette.

«Ekstremisme» er noe langt mer enn hatefulle ytringer og religiøst motivert voldsbruk og krigføring. Enhver sosial gruppering som bidrar til å begrense andres ytringsfrihet og trosfrihet, enten det skjer ved myndighetspålagte restriksjoner eller sosiale sanksjoner, er egentlig eksponenter for «det ekstreme».

Sylo Taraku har helt rett når han (Vårt Land 19. februar) skriver: «Når også enkelte muslimske ledere sier at 'terror ikke har noe med islam å gjøre', så kan det være en form for normgivende avstandstaken. Det betyr at de kategorisk avviser ekstremistenes tolkning av islam og dermed sende gode signaler til den muslimske befolkningen. Men det å definere terroristene som ikke-muslimer eller avvise deres versjon av islam, må ikke bli en lettvint måte å definere seg fra et problem som det er nødvendig å ta tak i».

Utfordring. Saken er likevel at det ikke bare er de voldelige ekstremister som representer en utfordring, men også de ikke-voldelige ekstremistene som bidrar kraftig til å redusere andres ytringsfrihet og trosfrihet gjennom myndighetsrestriksjoner og sosiale sanksjoner.

I etterkant av massakren i Paris skriver Per Edgar Kokkvold om alle Charliene som forsvant som dugg for solen (Adresseavisen 3. februar). Kokkvold fremstår som en viktig og uredd prinsipiell røst i denne debatten. Hans innspill har ikke minst relevans for oss som til daglig arbeider med global trosfrihet.

Selv om jeg ikke er overbevist om at karrikaturtegninger er den beste form for religionskritikk, er unnfallenheten blant enkelte prester, diplomater, antropologer, religionsvitere, politikere og engstelige politisk korrekte, påtakelig. I redsel for å trå feil, sikrer man seg på alle bauer og kanter.

Beskytter. «Ytringsfriheten er ikke religionens fiende, men dens beskytter», skriver Kokkvold treffende. Uten ytringsfrihet vil religiøse minoriteter ikke kunne sikres en varig eksistens i muslimske majoritetsland, og uten ytringsfrihet vil muslimer heller ikke kunne forvente trosfrihet som livssynsminoritet i vår del av verden. Derfor er ytringsfrihetskampen ikke bare en kamp vi må kjempe for vår egen skyld, men også for muslimenes.

Om stigmatiseringsfaren alltid er det tilstede, er ytringsfrykten og tabu-unngåelsen det også. Å late som om religiøst motivert vold er den eneste forklaringsnøkkel på dagens terrorhandlinger er like feil som å si at den siste tids terror ikke har noe med islam å gjøre.

Debatten om hva islam «egentlig» lærer må ikke bidra til å tåkelegge fakta om hvordan islam fungerer. Ortodoksi og ortopraksis henger alltid sammen.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 21.FEBRUAR 2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt