Misjonærbarnas stemme – en pest og en plage for misjonsorganisasjonene?

Mer krevende blir det når de mørke historiene skal fortelles. De er brutale og hjerteskjærende, og bærer med seg sorg, skyld og skam. Det handler om atskillelse, ensomhet, overgrep, og store vansker med å håndtere livet etter oppholdet på "misjonsmarken." Det handler om ikke å bli trodd, når den vonde fortellingen formidles. Ikke bli sett og møtt, og tatt på alvor, av organisasjonene som sendte ut foreldre og barn i sin tjeneste.

Behandlingen mange av misjonærbarna og deres foreldre har fått, er noe organisasjonene dessverre ikke kan være stolte av. Utad kan det virke som mye er gjort. Eksempelvis er alle internatskolene i misjonens regi lagt ned. I etterkant kan også organisasjonene vise til spørreundersøkelser, rapporter, tilbud om erstatning (et symbolsk pengebeløp) og samtaler, men det er en liten del av bildet. Den grunnleggende debatten om misjonens moralske ansvar for de skadevirkningene altfor mange barn og unge ble utsatt for, har organisasjonene og dens ledere aldri tatt. Misjonene har ikke gitt rom, eller tatt inn over seg, de beretningene barna har hatt. I mange tilfeller sitter en igjen med følelsen av at det er barna og foreldrene som har et problem, ikke organisasjonene.

Det at alle misjonenes internatskoler er lagt ned, sier jo noe om at virksomheten som ble drevet, ikke var god. Dette har organisasjonene altså sett, tatt ansvar for, og stanset driften. Likevel vil altså ikke organisasjonene ta ansvar for det som skjedde da internatene var i virksomhet, på tross av at de vet at overgrep har funnet sted på flere av internatene drevet av de samme organisasjonene. De vet at barna mobbet hverandre, de vet at ansatte mobbet barn. De vet at mange har traumatiske opplevelser som følger dem den dag i dag.

Når skal misjonens organisasjoner virkelig lytte til, og ta inn over seg barnas historie? Når skal misjonene innrømme at de har et ansvar for mange ødelagte liv? Det trengs ikke flere rapporter eller møter.

Dessverre har jeg liten tro på at de vil gjøre noe som helst. Grunnen til dette er blant annet rettsaken i Stavanger tingrett høsten 2013. Denne rettsaken kom opp ene og alene på grunn av misjonens svik. I etterkant virker det direkte hyklersk når misjonens ledere sier at de ikke ønsket denne saken, at de følte de satt på feil side av bordet, at de syntes det var vondt for dem. De hadde ikke trengt å sitte i rettsalen i det hele tatt. De burde aldeles ikke ha sittet der. De skulle ha kjent sitt moralske ansvar lenge før en rettsak i det hele tatt var påtenkt.  Dessverre tror jeg misjonene vil la tida gå, og håpet at det roer seg.

Organisasjonene har etter mitt syn hatt utallige muligheter til å gjøre opp for seg. De har ikke brukt sin nådetid. Hittil har de ikke fulgt mesterens eksempel om å la nåde gå for rett. De har ikke vendt det andre kinnet til. De har gjort det vanskelig for andre barn og unge og komme fram med sine historier. De har ensidig lagt skyld og ansvar på barnas foreldre. Organisasjonenes unnlatelsessynder har skapt store lidelser, både hos barn og voksne.   Nå er tida inne. Legge seg flat, og innrømme at misjonens virksomhet har skadet mange, altfor mange. Og så ta konsekvensen av det, uansett hva det måtte føre med seg.
Dersom nye historier kommer fram må organisasjonene i all ydmykhet spørre: Hva kan vi gjøre for deg? Hvordan kan vi bidra til at du kan gå videre i ditt liv? Vi er mange som venter på organisasjonenes svar.