Verdidebatt

Islams ansikter

Tendensen til voldsforherligelse i islam må tas på alvor. Muslimer må løfte fram en stolt tradisjon for interreligiøs toleranse og ta islam tilbake fra de bakstreverske taperne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Terrorangrepene i Paris og København viser at vi må være forberedt på en tid med økt spenningsnivå. Det at terrortrusselen ikke bare kommer utenfra, men også fra egne medborgere, gjør alt så mye mer komplisert.

Men skal ekstreme islamister bekjempes, må dette gjøres uten å gi lojale europeiske muslimer en følelse av at de blir sett på som fiender og  deres religion som en terror-ideologi.

Det at flere vestlige ledere, deriblant utenriksminister Børge Brende, gikk ut og sa at terrorangrepene «ikke har noe med islam å gjøre», har skapt en del reaksjoner, blant annet av Per Edgar Kokkvold i Aftenposten (14. februar). Selv opplever jeg ikke slike uttalelser som problematiske. Det er fullt mulig å være knalltøff mot ekstremister samtidig som man signaliserer at Vesten ikke er fiendtlig mot mainstream-muslimer og islam som sådan.

islams navn. Når også enkelte muslimske ledere sier at «terror ikke har noe med islam å gjøre», så kan det være en form for normbyggende avstandstaken. Det betyr at de kategorisk avviser ekstremistenes tolkning av islam og dermed sender gode signaler til den muslimske befolkningen.

Men det å definere terroristene som ikke-muslimer eller avvise deres versjon av islam, må ikke bli en lettvint måte å distansere seg fra et problem som det er nødvendig å ta tak i.

For slike uttalelser forplikter. De må følges opp med teologisk og ideologisk konfrontasjon, slik at de militante kreftene hindres i å spre sin ideologi og radikalisere flere.

Terroren begås faktisk i islams navn, og jihadistene rekrutterer fra muslimske miljøer. Ifølge Michael Cook, en av verdens fremste islam-eksperter, er dagens islamister dypt påvirket av den islamske tradisjonen.

Gal retning. Det er ikke dermed sagt at den islamske arven bare er aggressiv, og at muslimer bare har holdt Koranen i den ene hånden og sverdet i den andre. Islam har også lange tradisjoner for toleranse og fredelig sameksistens med ikke-muslimer. Ikke minst på Balkan, der jeg kommer fra, har osmanerne etterlatt en tolerant muslimsk tradisjon.

Problemet er at utviklingen har gått i fryktelig gal retning den siste tiden. Den militante islamismen har hatt en fremvekst nærmest overalt i den muslimske verden, noe som har smittet over til muslimske diasporamiljøer her i Europa.

Når sefardiske jøder ble forfulgt i Spania på 1400-tallet, slo noen av dem seg ned i det osmanske riket for å finne beskyttelse. Da er det et stort paradoks at synagoger her i Vest-Europa i dag må ha tungt politivakthold, og selv da blir de utsatt for terror.

I det osmanske riket ble så godt som ingen dømt for å bedrive hor, men i dag sier den største muslimske ungdomsorganisasjonen i Norge, Islam Net, at utro kvinner bør steines til døde. Holdninger til homofili var også generelt mer liberale for flere hundre år siden enn de er i dag, i store deler av den muslimske verden.

Tragisk. Et spesielt tragisk utslag av det ekstremistiske barbariet er volden mot og fordrivelsen av kristne fra områder der de har levd i fred i uminnelige tider. En muslimsk venn av meg sa at han hadde ikke sovet hele natten etter å ha sett bilder fra halshuggingen av 21 koptiske kristne i Libya. Det er ikke rart det reageres slik - dette er et dolkestøt mot en tradisjon av fredelig sameksistens som har vært en viktig del av muslimsk historie og identitet.

Den nevnte kronikken fra Kokkvold har formuleringer som kan problematiseres, men det underliggende budskapet er viktig. Tendensen til voldsforherligelse innen populære retninger i islam må tas på alvor. Flere muslimer bør åpne for kritisk selvrefleksjon og fri diskusjon om religiøse spørsmål. Å gjøre islamkritikk til et tabu er å svikte de vanlige muslimene, spesielt de som våger å ta til motmæle mot dogmatikk.

Selv om radikaliseringsprosessene er komplekse fenomener, er ideologisk indoktrinering et viktig element. For vanlige muslimer blir det vanskelig å argumentere imot når den ufeilbarlige Koranen og den perfekte Muhamed settes som premisser. Mange er redde for å bli stemplet som «islamkritikere», eller i verste fall som «fiender av islam», og risikere å bli sosialt utstøtt og kanskje truet på livet. Det kan føles behagelig å unngå teologiske konfrontasjoner med fanatikere, men det er livsfarlig å gi dem spillerom til å forgifte unge sinn.

Hatpredikanter. Frustrerte og identitetssøkende ungdommer som ikke finner seg til rette i samfunnet, blir et lett bytte for hatpredikanter som gir dem den store forklaringen på urettferdigheten de opplever. Samtidig får de noe å drømme om. Å være med på et så stort prosjekt som gjenopprettelsen av et islamsk kalifat kan være spennende. De kan plutselig føle seg betydningsfulle igjen, og blir i stand til å gjøre hva som helst for å få innpass og status i miljøet, eller sikre seg «et evig liv i paradiset» etter døden.

Selv om teologien spiller en viktig rolle i legitimeringen av hatet og volden, preges retorikken i stor grad av anti-vestlig propaganda. Retorikken mot de «vantro» (kuffar) har et sterkt preg av dehumanisering. Responsen må være å motvirke en konfronterende og segregerende identitetspolitikk i muslimske miljøer. Det er mulig å være en troende, praktiserende muslim og samtidig en lojal norsk borger.

Som minoritet lever muslimer friere liv her i Europa enn i sine opprinnelsesland i Afrika og Asia, og i alle fall mye friere liv enn i kalifatet som jihadistene som reiser herfra ønsker å opprette.

Jødene. Men situasjonen kan potensielt bli verre i tiden fremover, hvis vi lar Al-Qaida og ISIL-barbariene lykkes med å skape fiendskap mellom muslimer og majoritetsbefolkningene i Vesten. Foreløpig er jødene den mest utsatte gruppen i Vest-Europa, og derfor den som særlig trenger vår solidaritet.

Rett etter angrepet mot jøder i København og på bursdagen hennes, 15. februar, skrev journalist og regissør Monica Csango en VG-kronikk der hun kom med følgende oppfordring: «Det jeg ønsker meg i bursdagsgave er at vi sender våre tanker til Danmark. Samtidig som vi lover hverandre at vi sammen skal kjempe for at det samme ikke skjer her.»

En gruppe muslimer har tatt oppfordringen på alvor, og vil symbolisere solidaritet med jødene i Norge ved å lage en menneskelig ring rundt synagogen i Oslo lørdag 21. februar. På Facebook-eventen skriver de blant annet at «islam er å beskytte våre brødre og søstre, uavhengig av hvilken religion de tilhører. Islam er å heve seg over hatet og aldri synke på samme nivå som haterne (…) Muslimer vil vise at vi tar sterk avstand fra all type jødehat, og at vi er der for å støtte dem.»

Beste side. Noen vil sikkert problematisere denne beskrivelsen av islam, men islam er ikke én ting. Religionen er hva muslimer gjør den til. I dette tilfellet ønsker en gruppe muslimer å vise sin religion fra sin beste side. Som nevnt : Det finnes en stolt tradisjon for interreligiøs toleranse i islam. Ved å løfte fram denne kan vanlige, tolerante muslimer ta islam tilbake fra de bakstreverske taperne.

Det er mye som ser svart ut nå, men samtidig finnes det så mange gode krefter at det ikke er noen grunn til å gi opp håpet.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 19.2.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt