Presten som sluttet å be

I en samtale på TV2 i dag (11.2.15) mellom presten Stian Kilde Aarebrot og ateisten Didrik Søderlind, fortalte presten om de vanskelige følelser han opplevde når han etter avtale ikke skulle be til Gud på to uker.

Søderlind på sin side slapp lettere fra eksperimentet med å be til en gud han ikke trodde på i samme tidsrom. Han følte rimeligvis et ubehag, men ingen smerte. Alle seere forstod sannsynligvis ateisten godt. Men hvem forstod presten? Neppe de som lærte Fadervår på skolen og praktiserer sine bønneritualer fra kirkebenken.

Savnet av bønn opplevde vi ateister som daglig og år etter år hadde bedt til Jesus siden vi var småbarn. Vi som ikke bare bad for maten og fremsa kveldsbønner, men som hadde med oss Jesus dagen lang, bad ordløst fra hjertet, sukket bønner, grep Jesus i hånden når mørket falt på.

«Kjære Jesus», sa det inne i mitt hode ved den minste uro eller fare. Og dette kunne skje automatisk og uten min vilje årevis etter at jeg hadde konkludert med at denne oppstandne gudeskikkelsen ikke bare var del av en falsk myte, men at Føreren Jesus med sitt krav til underkastelse var årsaken til at både jeg selv, familie og venner var blitt villedet til destruktive livsvalg.

Når presten Aarebrot opplevde abstinens ved avhold fra bønn, bekreftet han en av de viktigste årsaker til at irrasjonelle (og dessverre ofte skadelige) bindinger til guder og tradisjoner lenker mennesker til tro og bekjennelse. Dette er psykologiske faktorer som «vanlige» ateister ikke kjenner til og vanskelig kan forstå.

Derfor blir diskusjonene mellom sekulært oppdratte rasjonalister og trosforsvarere ofte unødig vulgære og hensynsløse. Jeg er selv tilhenger av radikal religionskritikk, som har bidratt til en humanisert sivilisasjon i deler av verden. Religionen representerer fortsatt viktige utfordringer i en tid hvor karismatikk, katolske mirakelbevis og kulturelle etterslep i islam preger mye av vår globale virkelighet.

Men vi religionskritikere skader vår egen sak hvis vi ikke forstår at både prester og menighet kan ha et avhengighetsforhold til sin religion som ikke rokkes av argumenter.