Verdidebatt

Den fellesreligiøse agenda

Å oppnå en fellesmenneskelig plattform blir lettere dersom vi tillater oss å forkaste snarere enn at vi forsøker å forene religionene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Lands Erling Rimehaug kommenterte min kronikk «Avgudningen av islam»  (Aftenposten 18. januar) i Vårt Land 24. januar («Må religion temmes?»). En av mine påstander var at kristendommen er blitt en skygge av seg selv i Europa.

Dette beskriver Rimehaug snarere som en endring i hvordan den praktiseres og forstås. Rimehaug mener videre at denne forandringen først og fremst har skjedd innenfra, ved at troende leser og fortolker Bibelen.

I hvilken grad kristendommen har utviklet seg innenfra eller gjennom press fra eksternt, vitenskapelig hold, kan man alltids diskutere. Men uansett har teologien utviklet seg som et resultat av at kunnskapsutviklingen og menneskets nysgjerrighet gjorde de opprinnelige troselementene for usannsynlige til at de kunne opprettholdes for de mange.

Men der gud opprinnelig ble forstått som en aktiv interessert i menneskenes individuelle, sosiale og til dels politiske kamp, har guddommen fått en nærmest metaforisk eksistens som står i kontrast til den konkretisering av guds påbud og interesser som fremsettes i Det gamle testamentet og for så vidt også i Det nye testamentet (og i Koranen).

Brobygging. Abstrahering av gud er også det som åpner muligheten for brobygging mellom religionene. Man kan mene at de ulike religiøse erfaringene bunner i det samme fenomenet. De har bare hatt ulike uttrykk til ulike tider. Det man gjenstår med da er en moralsk rettledning. Gud ønsker fra menneskene ydmyket, tro, håp og kjærlig, som kirkegjengeren og filosofen Henrik Syse formulerte det i et  til meg i Aftenposten 3. februar.

Kommentarene til Rimehaugs artikkel på Verdidebatt.no viser tydelig at det eksisterer ulike oppfatninger også blant de praktiserende kristne i Norge rundt den teologiske utviklingen og metaforiseringen av kristendommens gudeskikkelse. Rolf Larsen anklager Rimehaug for å sause sammen den kristne troen og den muslimske troen til en religion og en gud.

Dersom prosjektet om å forene alle religiøse opplevelser til noe felles kunne lykkes, ville det for så vidt opphevet noe av det jeg finner mest problematisk med religiøs praksis i dag. Ulik religiøs identitet medfører gruppedannelser og avgrensede interessefellesskap. Det er konfliktskapende og polariserende. Men om ideen om en fellesreligiøs tro for så vidt er tilforlatelig nok, kan jeg ikke finne overbevisende tegn til at en slik målsetting kan oppnås. En av grunnene til det ligger i de bibelske religionenes tekstuelle basis. Det er også for lang avstand fra de gamle religiøse tekster til dagens liberale praksis og forståelse (innen kristendommen) til at det ikke svekker gudsoppfattelsen som sådan. På en måte kan vi si at fundamentalistisk islam er smart nok til å forstå nettopp det.

Fellesskap. Rimehaug har rett i at også sekulære sannheter og utopier kan stimulere til brutalitet. Jeg er derfor ikke av den oppfatning at fred og harmoni vil oppstå bare alle mennesker forlot religion og ble ateister. Men allmenneskelig solidaritet og ansvarsfølelse i møtet med de enorme utfordringene vi står overfor dette århundret med overbefolkning, ressursknapphet og klimaendringer, kan likevel best løses med en realistisk forståelse av livets faktiske betingelser. Ingen sosialt konstruert guddom eller noe forutbestemt narrativ vil redde menneskeheten fra disse dilemmaene.

Vi er selv årsak og løsning til de konkrete problemene vi står overfor. Innser vi det, kan vi kanskje også realisere et slags fellesskap og en identitet ut fra dette perspektivet. Å oppnå en fellesmenneskelig plattform er vanskelig nok, men trolig lettere dersom vi tillater oss å forkaste snarere enn at vi forsøker å forene religionene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.2.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt