Verdidebatt

Vi kan velge å ikke la oss krenke

Jeg sier som gestaltpsykologien: Voksne mennesker må ta ansvar for sine egne følelser. Man kan rett og slett velge å la være å la seg krenke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bård Tufte Johansens Krenk 2015 gikk av stabelen på Chateau Neuf denne uken med fullt hus. Sammen med representanter for Den norske kirke, Human-Etisk Forbund og muslimene satt jeg på bakerste rad som en slags smaks- eller krenkelsesdommer. Vi hadde hver vår elektroniske lyd vi kunne komme med dersom vi følte oss krenket. Bård Tufte Johansen hadde samlet noen av Norges fremste komikere samt en jødisk svenske, Aron Flam.

Tufte Johansen var god. Are Kalvø avleverte en fantastisk intelligent angrep på de gudløse (humanetikerne) som gjorde Shoaib Sultan (muslim) og meg selv misunnelige. Salen ble ganske stille da Aron Flam sa at han gikk inn for en tostatsløsning, at alle settlerne skulle trekkes ut og at samene burde få sitt eget land. Kanskje publikum ble krenket av denne parallellen, eller provokasjonen? Er det slik at Midtøsten-konflikten ikke er noe man tuller med i Norge, eller er det ikke grobunn for politiske vitser?

Liten kunnskap. Ingen i det religiøse dommerpanelet ble krenket av den religiøse humoren. Det var lite av den. Showet var dominert av tidligere tabu-ord og kroppsfunksjoner. «Mensebæsj på Koranen» er jo ikke intellektuelt utfordrende og heller ikke særlig morsomt. Og altfor primitivt til at vår vakthavende muslim lot seg krenke. Krenk 2015 var preget av at dette var første forsøk med knapp tid til forberedelser. Det er å håpe at komikerne ikke lar det være med dette ene forsøket. Vi har behov for både mer religionshumor, etnisk humor og politisk humor. Oppsiden er stor. Repertoaret kan bare bli større.

Jeg stusset over hvorfor det var så få, og dårlige, religionsvitser på Krenk 2015. Min konklusjon var at publikum i dagens sekulære Norge rett og slett har for liten kompetanse på religion. Majoritetsreligionen i Norge er blitt marginalisert over så lang tid, nærmest tabubelagt å snakke om, at man har fått en viss berøringsangst. Å fremføre religiøse argumenter i en debatt er ikke særlig comme-il-faut.

Med et for lavt kunnskapsnivå på religioner og religioners historie lider humoren. Repertoaret blir for smalt. Derfor var det godt at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen satt i salen. Han så selv at noe drastisk må gjøres med undervisningen om religionene. Det skal selvsagt ikke misjoneres i skolen, men det må undervises.

Krenking. Å krenke og å ydmyke er kanskje ikke helt synonymt, men beslektet. Det er klart satire og humor skal brukes til å krenke og ydmyke. Man kan ofte si ting sterkere, kortere og mer treffende med humor enn prosa. Det har vi mange eksempler på i jødisk humor.

Historien med den pensjonerte mamma som har flyttet til Florida gjør det. Sønnen ringer fra Detroit for å høre hvordan hun har det.  «Jeg har det ikke så bra», sier mamma, «Jeg har ikke spist på tre uker». «Hva er galt», spør sønnen bekymret. «Jeg ville ikke ha mat i munnen i tilfelle du ringte», sier hun. Du tuller ikke med en yiddishe mamme.

Det er viktig å krenke «makten». Myndigheter, deres beslutninger og handlinger må tåle det. Religioner, dogmer og praksiser må tåler det. Alle de tre monoteistiske religionene sliter med homofilispørsmålet. Det må krenkes. Den katolske kirkens praksiser på skilsmisse må krenkes. Sølibatet kan man tøyse med. Prevensjonsspørsmålet likeså. Ramadan kan man tulle masse med. Imamer og mullaer er det masse humor på.

Ikke ydmyke. Å ydmyke enkeltpersoner er noe annet. Å bruke krenkelser og satire mot svake og utsatte grupper er litt vanskeligere. Noen synes lytehumor er morsomt. Jeg synes ikke det. Når funksjonshemmede selv bruker det er det noe annet. Det er også forskjell på ondskapsfull  og godlynt humor. Det er forskjell på humor som er fordomsfull og humor som bygger ned fordommer.

Galgenhumor derimot er gull verd. Det betinger selvironi. Uten galgenhumor hadde eksempelvis det jødiske folk ikke overlevd. Ta for eksempel Moishe som sitter på en benk i München i 1936 og leser nazistenes blad Der Stürmer. Hans venn Yankel kommer forbi og utbryter; «Hva er det du leser Moishe? Der Stürmer? Hvorfor gjør du det?» «Jo, du skjønner, i våre aviser er det bare elendighet. Jøder blir forfulgt, blir drept, mister jobben, bare elendighet. Her leser jeg om hvordan jødene styrer verdens finanser, verdens medier, eier alle bankene, eier alle bedriftene. Det er en nytelse å lese.»

Egne grenser. Jeg sier som gestaltpsykologien: Voksne mennesker må ta ansvar for sine egne følelser. Man kan rett og slett velge å la være å la seg krenke.

Humor er som smaken og smaken er som baken. Du setter fremfor alt dine egne grenser. Jeg kan ikke snakke på vegne av alle jøder, humor er personlig. Min grense (og mange jøder med meg) går ved gasskammerhumor. Men min sønn er uenig med meg i at man ikke kan ha humor på Holocaust.

Når man hører ordet grense får folk ulike mentale bilder i hodet. Konsekvensen av en grense i mitt hode er ikke vold eller forbud, men at det ikke er morsomt og at man ikke ler. Når jeg hører gasskammerhumor blir jeg ikke krenket, men redd.

Det verste for en komiker er nok at publikum ikke ler. Men det må være lov også for en komiker å prøve og feile, og prøve igjen. Vi har imidlertid noe juridisk vern mot krenkelser i Straffeloven. Injurieloven beskytter enkeltindivider mot ærekrenkelser, deres gode navn og rykte. «Rasismeparagrafen» beskytter svake grupper mot hatefulle ytringer. Og vi har forbudet mot majestetsfornærmelser.

Imøtegås. I et liberalt demokrati bør terskelen være høy for å besvare humor og satire med straffeforfølgelse. Vi får overlate den fremgangsmåten til stater vi ikke liker å sammenligne oss med. (Det bør være helt overflødig å si at vold som respons på humor og satire er helt uakseptabelt.)

Humor, stand-up og satire er også ytringer og har en plass i de pågående ytringsfrihetsdebattene. Som andre ytringer skal de kunne imøtegås med demokratiske virkemidler. Sensur av ymse slag, iberegnet selvsensur, er ugreit. Særlig om selvsensureringen er et resultat av direkte eller indirekte trusler, eller utilbørlig maktutøvelse. Et godt eksempel er SAS Traveler som trakk et helt opplag etter krav fra et norsk regjeringsparti. Det er forståelig at SAS gjorde det. Selskapet er på konkursens rand og er helt avhengig av de skandinaviske regjeringers velvilje for å overleve.

Under overflaten. Vi kan imidlertid misunne totalitære stater den levende og omfangsrike satiren som lever under overflaten. Vi har hatt god satire i Norge også. Ragnvald Blix er et godt minne. Likeså er NRK-programmet Hallo i Uken. Hallo Thor Gjermund Eriksen, kan vi få programmet tilbake?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.2.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt