Verdidebatt

Staying alive

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

“Well, you can tell by the way I use my walk, I'm a woman's man: no time to talk.”

Det er på tide å leita fram dei verkeleg djupe laga i vår kulturarv. Vestleg presse melder i dag at Vladimir Putin har asperger. Han har ekstrem trong for kontroll på alle detaljar i krisesituasjonar. Sykeleg, med andre ord. Kvifor ikkje gjera som alminnelege storfolk: Segla igjennom på feelingen – trygt bakom ein høg sigar? Om du tek deg tid til å sjå inn i augo på mannen, trur eg det er god grunn til å tru at mannen er pedofil også. Det er i tilfelle ikkje så rart – og røtene til denne pedofilien ligg opplagt i homofobien.

Vi får med andre ord ualminneleg god informasjon om det vi treng å vita for å tolka dagens krise. Dei siste vekene har den ukrainske regjeringshæren mista 1 500 mann. 7000 mann av regjeringshæren i Ukraina er kringsett ved Debaltsevo. Det einaste som gjev vern til denne styrken er dei sivile – og no er det tinga fram ein avtale for at desse skal få forlata området. Då forsvinn det einaste vernet til dei kringsette. Då får du same situasjon som ved Saur Mogilev i fjor. Der vart dei ukrainske styrkane utsletta. Dette er ein ekstremt kritisk situasjon – som mellom anna tyder at vinteroffensiven til Kiev har endt med eit bortimot totalt nederlag. Den sentrale politikaren i utbrytarrepublikkane, Zakharsjenko, seier at ein frametter vil gjennomføra ei total mobilisering i opprørarområdet, og at dette vil gje opprørarane ein hær på 100 000 mann.

Det er dette som får meg til å leita fram dei kulturelle klassikarane våre. Etter mi meining er verda no på veg inn i ei krise som er akkurat like farleg som Cuba-krisa.Då treng vi den verkeleg djupe lyrikken:

"Whether you're a brother or whether you're a mother/ You're stayin' alive, stayin' alive/
Feel the city breakin' and everybody shakin'/And we're stayin' alive, stayin' alive/Ah, ha, ha, ha, stayin' alive, stayin' alive/Ah, ha, ha, ha, stayin' alive."

Bee Gees er naturlegvis for lengst under torva, men eg er ikkje sikker på at eg ønskjer å følgja dei. “Posession is 9/10 of the law”, seier engelskmennene. Slik er det i alle fall når ein skal tinga. Opprørarane har betre kontroll over sine område etter vinterens krigføring. Militært er opprørarane markert sterkare – medan regjeringa i Kiev er svekka. President Porosjenko er sterkt svekka etter dei militære nederlaga. Men han har ingen sjanse til å ta initiativ for å forhandla fram ei løysing på eiga hand. Då vil det gå med han som med Victor Janukovitsj. Eller: Janukovitsj kom seg ut i live. Det trur eg ikkje Porosjenko vil gjera.

Det avgjerande for kva som skjer vidare er kva politiske initiativ som kjem frå vest. Ukraina er konkurs, og har brukt opp det militære utstyret sitt. Dei har tapt krigen. Men krigen vil halda fram om USA og Vesten går inn for at krigen skal halda fram – og om det kjem løfte om våpenforsyningar frå vest. Så lenge krigspartiet i Kiev har støtte frå vest har det også makta, og Porosjenko kan ikkje gjera noko med dette. Spørsmålet om vi skal levera våpen kløyver i dag Europa, og fleire av EU-leiarane er skeptiske.

Vil større våpenleveransar føra til gjenerobring av Donbass? Ingenting tyder på dette. Kiev har no for andre gong gått på eit stort militært nederlag. Det mest sannsynlege om ein ikkje forhandlar no er at opprørsrepublikkane byrjar ein større offensiv i løpet av ikkje alt for lang tid. Våpenkvila som vart framforhandla i Minsk i haust har aldri halde meir enn halvvegs, og mellom anna har det i lange periodar regna artillerield over millionbyen Donetsk. Det var svært stor misnøye på opprørarhald med våpenkvilen – som kom då dei hadde Mariupol på Svartehavskysten i sikte. Men Kreml har innverknad nok til å kunna setja bremser på denne hæren, som er avhengig av å få våpenleveransar frå Russland. Men Vladimir Putin har ikkje uavgrensa handlingsrom, og om det ikkje blir forhandlingar no vil det mest sannsynlege vera at opprørarane vinn terreng i neste fase av krigen.

Skal ein kriga, er det viktig å ha eit mål for krigføringa. Noko ein vil oppnå. Målet må vera best mogleg definert. Det skal vilje til for å vinna ein krig, og viljen må ha noko å samla seg om. Kva er det realistiske målet for den vestlege politikken? Dette målet må kunna formulerast både politisk og militært. Om målet er ”eit einskapleg Ukraina” tyder det å gjenerobra Donbass. Problemet er: Skal dette skje nyttar det ikkje med ”only hat, no cattle”, som dei seier i Texas. Då må det musklar til. I tilfelle: Kva andre land enn Ukraina skal stilla med soldatar for å forsterka vestens prinsippielle standpunkt?

I tilfelle vil eg tru det trengst ein hær på i alle fall 30 000 mann, med godt utstyr. Flystøtte og alt anna. Kvar finn vi denne hæren? Og: Er vi sikre på at ikkje Russland vil gripe inn med regulære troppar i tilfelle vi sender ein slik hær? Om Russland grip inn med regulære troppar er dette sjølvsagt ein styrke som blir pulverisert på kort tid, og då vil Kiev vera okkupert på nokre dagar.

Om regjeringa i Kiev ikkje greier å gjenerobra Donbass er alternativet å forhandla. Vi kjenner vilkåra: Føderalisering av Ukraina, men territoriell einskap frårekna Krim, som blir verande russisk. Denne forhandlingsløysinga vil vera innan rekkevidde i alle fall fram til offensiven frå Donbass kjem.

Ukraina blør. Og landet blør no så kraftig at samfunnet ikkje lenger fungerer. Ingen ting tyder på at regjeringa greier gjennomføra den fjerde mobiliseringsrunden. Dermed er det ikkje noko samsvar mellom den politiske lina til våre politiske leiarar og dei militære realitetane. Det er ikkje teikn til at vi kan ”pressa” Russland til noko som helst. Skal vi pressa Russland til noko trengs det ”støvlar på bakken”. Vi kan ikkje lenger vera kompromisslause medan vi let andre blø. Men korleis kan vi vera med å blø? Skal vi senda Telemarksbataljonen på ”ferie” til Ukraina – slik russarane gjorde då dei vart mest pressa i sommar? Finst det andre stader enn NATO-land å henta soldatar? Eller finst det ein ”smart plan” som gjer at det manglande samsvaret mellom stoda på slagmarka og våre forhandlingsposisjonar berre er tilsynelatande? I tilfelle må vi faktisk få nokre hint. Så lenge det vi får vita er at Putin har asperger, hellar eg til å tru at mistilhøvet mellom politiske posisjonar og militære realitetar faktisk er røynleg.

Slik kan ein ikkje bløffa med. Då eg vaks opp, hadde vi ein ståande hær i indre Troms. Denne var trent, og utgjorde røynlege militære musklar. Slik er det ikkje lenger. Då trur eg eigentleg ikkje vi kan bidra med med dei styrkane som er moralsk påkravd i tilfelle vi skal vera ”kompromisslause” på vegne av andre. Du sender ikkje det vi har av militære ressursar for å nedkjempa russiskstøtta styrker samtidig som du let Noreg stå igjen utan røynleg forsvar.

For tida brukar vi kuppregimet i Kiev til å la ukrainarane blø for våre prinsipp. Og då er ikkje desse prinsippa ”våre” – då er dei retorisk kamuflasje for interesser forkledd som ”prinsipp”. Med det blodtapet som er på båe sider av fronten i Donbass er dette eit uhyre risikofylt spel.

Krisa har ikkje ført til isolasjon av Russland. Den einaste alliansen Russland treng er alliansen med Kina – og denne alliansen er tettare enn på lenge. I tillegg har Russland brukt krisa i Ukraina til å knytta tettare band til Sør-Amerika og Tyrkia. Vestlege statar står i augneblinken på politiske posisjonar som er slåande urealistiske. Kanskje vi også treng leiarar som har stålkontroll på alle detaljar – i staden for å segla igjennom på feelingen, trygt bakom høgt heva sigarar?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt