Tiggerforbud

Og plutselig stoppet verden i noen små, evigvarende sekunder. Hun satt med blikket ned i bakken før jeg kom. Det er slik de sitter, med øynene i bakken, ruggende fra side til side, skrudd bom fast til betongen de sitter på.

Men da jeg kom springende, nesten for sen, nesten med panikk i kroppen for ikke å rekke rettsmøtet, løftet hun øynene og satte blikket i meg.

Hun satte sitt blikk i meg. Og der og da lenket hun mitt liv fast i hennes liv. Og jeg fikk se henne. Ufrivillig og så tungt bærende på utdrag av alt det groteske vår jordklode er så sprekkeferdig av.

For hva er det vi har besøk av her i vårt land av pengesedler, neglesalonger, realityshow og tyktflytende olje? Hva er dette for noe? De kommer fra sørøst, de har svart hår, svarte øyne og fargerike klær.

Det er som om middelalderen har flyttet inn i våre gater. De er som små fartsdumper for våre hastig gående, mette kropper, som ikke forsinker oss mer enn en tiendedel av et sekund.

Denne fattigdommen. Denne desperasjonen de bærer i sine svarte, uutgrunnelige øyne. Middelalderens fattigdom som gamle, falmede malerier spredd tilfeldig ut over våre gågater.

At det er mulig! Å ha denne fattigdommen så tett inn til våre barn. Å ha denne fattigdommen med skuldrene tett inntil våre glitrende utstillingsvinduer, duftende bakerier og restauranter. Kontrastene er så enorme. Men vi reagerer ikke. Selv ikke all verdens fattigdom reagerer vi på. Annet enn med avsky.

For vi tror oss beskyttet. Fra tv-skjermens flimrende bilder av utsultede Afrika-barn. Fra desperate, forstyrrede bilder av selvmordsbombernes dødseksplosjoner i Afghanistan.

Det er bare Tv. Det er bare nyheter vi har på i bakgrunnen mens vi koker pastaen al dente. Det er bare fremtidig historiepensum for våre gymnasungdommer.

Det er ikke virkelighet. Tror vi. Det er ikke mer virkelig enn Paradise Hotel eller Jakten på kjærligheten. Tror vi.

Men så flyttet tv-bildene inn i våre gater, ”live” og smertefullt nær. Sulten og desperasjonen ble lurt inn i landet vårt og plassert i våre gågater. Til Karl Johan og til Storgata.

Og hva gjør vi? Hvordan reagerer vi? Jo, vi forsøker å innbille oss selv at det hele er tv. At det hele er fiksjon.

Vi vil ha det bort. Bort fra virkeligheten og inn i tv-skjermen igjen. Vi vil stappe det møysommelig inn igjen i nyhetsreportasjer fra andre land, ikke vårt. Slik at vi kan gjøre som vi bruker å gjøre når den egentlige verdens elendighet kommer oss for øyne og ører: Dovent og selvtilfreds drikke vår Amarone og gumle vår ost, mens våre feite rumper er trygt plassert i Chesterfield-sofaen. Vi vil ha det porsjonert ut i Dagsrevyen, kun i korte, godt fordøyelige glimt, før den egentlige tv-kvelden begynner, med Gullrekka og Thomas og Harald. (Gud hjelpe oss hvor patetiske vi er)

Så derfor innfører vi tiggerforbud. Tiggerforbud. I den egentlige verden, utenfor vårt Disneyland, er det fullkomment absurd. Tiggerforbud. Tenk over hva det egentlig innebærer! Tiggerforbud. De nesten urørlige, hjelpeløse kråkebollene forbys å tigge. Den døende kreftpasienten forbys å trygle om livreddende medisin. Selv om kreftmedisinen er stablet opp og opp og opp i uendelige rekker, høye som Empire State Building. Tilgjengelig. Men låst bort bak våre henders rødkalde gjerder av avvisning.

Vi skal plassere de tiggende i fengsel. For så vidt kan vel det på en gjennomironisk måte være en god ide, en barmhjertig gjerning, da de slipper å tigge i fengselet. De slipper å tigge etter mat. Et norsk fengsel er bedre enn Storgata i 13 minusgrader. Langt bedre. De får til og med en varm seng, regelmessig tilgang på dusjfasiliteter, ja, til og med fjernsyn.

Men vi er fortapte. Det er ingen redning for oss. Vi har ødelagt for mange sjanser. Vi er Romerriket rett før dets oppløsning, dekadente og desperat klamrende til Brød og Sirkus.

Vi er dritfulle, smakløse, degenererte idioter.

Tiggerforbud. Dommedag er nær for oss. Jeg håper den utsletter oss alle.