Om profeten Muhammed

Også dette innlegget skrev jeg opprinnelig som en kommentar til noe jeg leste for noen dager siden her på Verdidebatt - om profeten Muhammed. Underforstått fremstod det for meg som at det jeg leste var publisert med hensikt å sammenligne (som tilnærming?) «krigeren» Muhammed med «Guds sønn» Jesus. Men den anklagede Jesus og hans vitne Muhammed inngår begge i en helt annen enhetlig og guddommelig opphøyd sak. Denne saken kan selvsagt ikke splittes opp og adskilles av villfarende troende. Dette er allerede blitt oppklart for alle som ønsker å søke oppklaringen på denne dommens dag. Ettersom min kommentar ikke ble publisert til nevnte innhold, har kommentaren nå blitt hentet frem igjen, og er blitt forvandlet til et innlegg.

Profeten Muhammed var selvsagt ingen kriger i ordets rendyrkede og aggressive betydning. Han var involvert i forsvarskriger når samfunnet av muslimer ble angrepet etter at den økende oppslutningen om Muhammeds åpenbaring forrykket maktbalansen i klan og stammesamfunnene i sentrale områder på Den arabiske halvøy i det sjuende århundre. Men disse forsvarskrigene gjorde ikke profeten Muhammed til noen renskåret kriger av den grunn. Forsvarskrigene han deltok i er ikke noe spesielt å vektlegge fremfor hans betydning som Guds sendebud etter Jesus - og sågar innvarslet av Jesus.

Det er helt urimelig å ta avstand fra profeten Muhammed på bakgrunn av profetens involveringer i nevnte forsvarskriger. Spesielt om disse forsvarskrigene blir trukket frem for å vektlegge en skilnad med Jesu liv og virke.

Jesu disipler, og ellers tilsluttende grupperinger av venner og troende som følge av Jesu undervisning og fremadrettede glade budskap, utgjorde ingen spesiell makttrussel for romerske myndigheter mens Jesus levde. Tiden fra Jesu dåp (av døperen Johannes) og til hans død på korset var også veldig kort.

De kulturelle forskjellene og samfunnsrelaterte betingelsene var betydelige i tiden for de to profetenes komme, Spesielt mht muslimenes raskt voksende samfunn som utgjorde en stadig økende makttrussel for den avgudsorienterte og ledende klanen i området mens Muhammed levde. Etter Jesu tid på jorden havnet også kristne samfunn i forsvarskriger (for ikke å nevne angrepskriger) når betydelige kristne verdier og/eller samfunn ble truet.

Martyrer i tiden nært opp til profetenes åpenbaringer finnes det selvsagt blant kristne, men også i et betydelig antall blant muslimene.

Nevn for meg hvilke vestlige land - fundert på et kristent verdigrunnlag - som har utmerket seg i krig med å vende det andre kinnet til? Og ville profeten Muhammed blitt mer verdsatt av kristne i vesten om profeten bare hadde vært ettergivende for datidens avgudsdyrkere og innlemmet avgudsdyrkingen i islam på en fredelig måte?

Nei, tiden er nå for den sanne søker for å finne oppfyllelsen av tidligere hellige skrifter og at profeten Muhammed ikke gikk utover sitt mandat gitt av Gud.

Den som angriper profeten Muhammed, Koranen eller det islam han åpenbarte til troendes søken og opphøyelse, angriper også Gud ved hans sendebud Jesus. Han som ga apostelen Johannes å åpenbare også om profeten Muhammeds mandat. I det minste bør troende i rettferdighetens navn prøve å forstå at det kan være et betydelig skille mellom islam i opprinnelig åpenbart utgave og islam tilkjennegitt av mange muslimer i dag. Det siste kan være så fjernt fra opphavet at det bare er i villfarne og hatefulle utbasuneringer noe slikt vektlegges som islam i sin opprinnelige utgave.

Med vennlig hilsen Svein-Ole