Kommentar

Må religion temmes?

Må all religion avskaffes om det skal bli slutt på ekstremisme? Eller kan islam «temmes» slik kristendommen er blitt?

«De som tror på Gud, frykter også Gud. Derav kommer også noe av motivasjonen til å gjøre ekstreme handlinger på vegne av Gud.» Det var Helge Lurås, kjent og ofte intervjuet som ekspert på terror, som skrev dette i Aftenposten sist søndag. Han mener altså at for å avskaffe terror, må man avskaffe religion.

Utgangspunktet for Lurås er at Mohammed Usman Rana har sagt at det foregår en intern kamp i islam, og at det er avgjørende at det er de moderate kreftene som vinner. Men Lurås vil ikke støtte moderat islam. Aksepterer vi religion, vil vi få terrorisme, hevder han.

«Men kan det være at det ikke bare er den såkalt ekstreme varianten av islam som er en utfordring for sosial, politisk og kulturelle harmoni? Vil det ‘ekstreme’ stadig dukke opp i små porsjoner fordi det ‘moderate’ fortsatt florerer?» skriver Lurås.

Avguding. For noen år siden var det vanlig å mene at religion ville forsvinne av seg selv bare opplysning og fornuft vant fram. Det viste seg ikke å holde stikk. Noen ateister har etter det blitt hardere i klypa i kampen for å bli kvitt religion.

Kampen mot religion har langt på vei vært vellykket når det gjelder kristendommen, mener Lurås. Kristendommen er bare blitt en skygge av seg selv. Gud betyr ikke noe i samfunnslivet, men er bare en trøst for dem som legger vekk sin kritiske sans. Dette er oppnådd med sekulære fornuftsargumenter og med latterliggjøring av guder og profeter. Det som nå gjenstår, er å få til en tilsvarende avguding av islam, mener terrorforskeren.

Denne virkelighetsbeskrivelsen er det mange av oss som ikke kjenner oss igjen i. Kristendommen er ikke avlivet utenfra. Men hvordan den praktiseres og forstås, har utvilsomt endret seg. Jeg beskrev mandag hvordan kirken i Norge for 3-400 år siden opptrådte som tankepoliti og slo ned på alle avvik fra den vedtatte sannheten, i tett samvirke med statsmakten. Slik er det jo slett ikke lenger, og denne forandringen har først og fremst skjedd innenfra, ved at troende leser og tolker Bibelen.

Politikk. Mange mener den store forskjellen mellom kristendom og islam er at bare kristendom skjelner mellom tro og politikk. Men slik er det ikke. Biskoper, prester og kirkelige instanser uttaler seg stadig vekk om politikk. Forskjellen fra et par hundre år tilbake er at politikerne ikke føler seg forpliktet til å bry seg om hva kirken sier.

For islam er det vanskeligere å akseptere at religionen ikke skal ha autoritet i samfunnet. Islam er jo ikke så opptatt av det hinsidige, men mer av det rette liv på denne siden av døden. Islam er først og fremst handling.

Problemet er at islamsk teologi for en stor del har låst seg i fortolkninger av de hellige skrifter som ble fastlagt i tidlig middelalder ut fra samfunnsforholdene den gang. Derfor blir det kollisjon med dagens samfunn, og mange muslimer opplever at de får valget mellom å følge sin religion og å tilpasse seg.

Da søker noen tryggheten i fundamentalismen, slik vi ser blant en del yngre muslimer i Norge. Noen går motsatt vei og finner nye forståelser i gamle skrifter, mer i pakt med demokratiske verdier. Skal de våge det, må de – som de kristne – få erfare at det sekulære samfunnet også gir troen gode vilkår.

Vold. Jesus var slett ikke alltid så tolerant, men han var utvilsomt ikke-voldelig og preket kjærlighet til fiender. Også om Muhammed fortelles det historier om toleranse og forsonlighet, men han var likevel en kriger. Muhammed kan tjene som forbilde for dem som vil bruke vold. Det kan ikke Jesus, uten at alle hans etterfølgere har holdt seg til det.

For de som ønsker å finne begrunnelser for voldsbruk, er det mulig å hente dem både i Koranen og profetens liv. De fleste muslimer ønsker imidlertid å forstå islam som fredens religion, og de finner grunner for det i sine hellige skrifter og i forsonlige fortellinger om profeten. Det er all grunn til å oppmuntre dem til det, heller enn å skyve dem fra oss ved å bekjempe deres tro.

Menneskenaturen. Når noen mener det er nødvendig å bekjempe all religion, er det fordi de mener at tro på Gud og en absolutt sannhet skaper ekstremisme. Når man slåss for det absolutt gode, kan man akseptere virkemidler som ellers ville framstå som frastøtende brutalitet.

Det er utvilsomt eksempler som bekrefter en slik teori. Men det gjelder ikke bare gudstro. Det er rikelig med eksempler på at også troen på sekulære sannheter og utopier kan stimulere til ufattelig brutalitet. Det ser snarere ut til at vi er laget slik at vi har evnen til å bli så oppslukt av en stor sannhet eller et overordnet formål at vi mister bremsene. Det er en uutryddelig del av menneskenaturen og ikke avhengig av gudstro.

Fredsparti. Mohammed Dajani er en palestiner og muslim som har tatt mål av seg til å starte et nytt fredsparti på palestinsk side. «Det blir ingen fred hvis det ikke er fred mellom religionene», sier han til den israelske avisa Haaretz. Jeg har mest tro på slike som ham.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar