Sekularismens falske trygghet

Harald Eia holdt tirsdag kveld et foredrag for studenter i religionshistorie ved UiO, om hvorfor han er redd for religion. I sin omtale av foredraget, ramser Geir Ramnefjell opp noen av de grusomhetene religiøse ekstremister har stått bak opp igjennom historien. Han nevner IS sine umenneskelige herjinger, Boko Harams mange drap, og ugjerninger begått av kristne sekter i middelalderen.

Men Ramnefjell beroliger samtidig Dagbladets lesere. Han viser til at religionen får mindre plass enn før, at færre døper sine barn, og – sagt med Eias ord – at religionen har fått sitt eget lille avlukke i samfunnet. Han er riktignok redd for at religionen skal sive ut av dette avlukket, men konkluderer likevel med at den sekulære samfunnsorden ikke er truet.

Jeg mener Ramnefjell bommer på to minst to områder; Det er for det første galt å tro at sekularismen er en garantist for fred og frihet. Det finnes nok av grusomme eksempler på at stater basert på sekulære, ateistiske ideologier har begått massedrap og groteske overgrep mot egne innbyggere. Så menneskelig grusomhet har ikke alltid noe med religion å gjøre. Det er nok i mange tilfeller riktig å si at slike ting skjer på tross av religion, og ikke på grunn av religion.

Den andre feilen, er å ønske seg religionen stuet bort i et eget avlukke. Hva kan vi oppnå med det? Jeg mener at en av de store utfordringene i vår globaliserte verden, er frykten for det fremmede. Denne frykten er opphav til mye krig, konflikt og elendighet i verden. Ved å stenge religionen inne, vil vi bare forsterke disse fiendebildene.

Vi må rive ned fiendebildene, og bygge opp respekt og forståelse på tvers av tro og livssyn. Og så må vi, på tvers av disse skillelinjene, bekjempe den ekstremismen som ikke respekterer menneskeverdet. Ramnefjell peker selv på at troende mennesker nå står opp mot krenking av annerledes troende i større grad enn tidligere. Det trenger vi mer av – selv om grunnleggende verdier som ytringsfrihet naturligvis må løftes høyt.

Vi må lufte religionen ut av avlukkene. Vi må gi den rom i samfunnet, og la mennesker få være hele mennesker, med alt det innebærer av tro, tvil og undring. Eia og Ramnefjell syns kanskje det virker skremmende. Men det er på den måten vi kan legge grunnlaget for et samfunn basert på forståelse og respekt for hverandre.