Forenklet debatt om karikaturer

Debatten om karikaturtegningene er en kompleks debatt som forringes av forenklinger.

I dagene etter terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo og deretter mot et jødisk supermarked har debatten stått om karikaturer og ytringsfrihet. Det første og viktige å slå fast er at ytringsfriheten er en viktig verdi i seg selv, men at det er minst like viktig å forstå at det er en forutsetning for religionsfriheten.

Mitt eget ståsted i saken er enkelt, synes jeg selv i alle fall. Men det har for enkelte syntes å være vanskelig å ta inn over seg. Jeg setter ytringsfriheten høyt og støtter retten til å trykke også blasfemiske eller på andre måter provoserende karikaturer. Samtidig forbeholder jeg meg retten til å kritisere en gitt beslutning om å trykke de samme karikaturene.

Jeg provoseres ikke av publiseringen av den siste Charlie Hebdo-forsiden, men jeg liker den ikke. Vi vet heller ikke om det er Muhammed som er karikert, men denne og andre karikaturer tolkes til være av Muhammed, og det skaper opphisselse hos noen.

Press. En uheldig tolkning av striden har vært å legge et press på en rekke medier om å trykke – trykkefriheten forsøkes skyves over til en trykkeplikt. Det er faktisk en tilnærming som begrenser ytringsfriheten, som forutsetter en fri og uavhengig presse med redaktører som er de eneste som kan og skal kunne ta beslutningen om hva som skal på trykk. Dette er et prinsipp som jeg støtter fullt ut! Et press om å trykke karikaturer er slik sett like problematisk som et press for ikke å trykke.

Personlig synes jeg det er et kjempeproblem dersom en tegner ikke tør tegne, eller en redaktør ikke tør trykke en tegning av frykt for konsekvenser. Jeg håper samtidig at de kan la være å gjøre det av helt andre årsaker.

Det er også en del merkelige og feilaktige forestillinger som det kan være greit å rydde litt opp i. Det fremstilles ofte som at karikaturstriden handler om en strid om et billedforbud innen islam. Det er en sammenblanding av en rekke ulike ting som ikke henger sammen. La oss løse litt opp i dette.

1. Det finnes noe som tolkes som et billedforbud innen islam, eller det finnes blant enkelte muslimer. Enkelte hadith, fortellinger om hva profeten sa og gjorde, går ut på at man ikke ønsker avbildning av levende vesener. De som følger denne tankegangen, problematiserer også fotografering av mennesker og dyr. Men over tid har de fleste godtatt behovet for foto på identitetspapirer. Her handler det altså om hva en selv gjøre, ikke hva andre gjør.

Billedforbud? 2. Store muslimske grupperinger vil ikke ha avbildninger av noen av Guds profeter. Dermed er det heller ikke tradisjon for avbildninger av bibelske profeter heller, som av muslimer sees på som muslimske. Dette er det dominerende synet blant den største gruppen muslimer – sunnimuslimene. Det handler om en frykt for at slike avbildninger vil fremme avgudsdyrkelse. Man forbyr ikke andre, men man avstår fra å lage eller eie slike bilder selv. Innen den største islamske minoriteten, ulike sjiamuslimske grupper, er det derimot veldig vanlig med bilder av profeten og hans familie.

3. Da er vi fremme ved karikaturtegningene. Det handler altså ikke om at det er noe slags billedforbud i seg selv. Det er snakk om opplevd hån og hets. Tegningene oppfattes som latterliggjørende. Her må man prøve å forstå den muslimske selvforståelse hvor man opplever seg angrepet og fornedret av «Vesten».

En slik opprydning her gjør ikke problemstillingen enklere, heller ikke vil det påvirke beslutningen om å trykke eller la være. Men det gir i alle fall en forståelse av hva problemet egentlig dreier seg om, en forutsetning for å komme seg videre.

Største blasfemi. Så er det et helt annet spørsmål som flere og flere muslimer og muslimske ledere har begynt å ta tak i, nemlig hva som er den største blasfemiske handlingen. Karikaturtegninger, om enn respektløse, kan ikke endre muslimers syn på profeten som de ser som et forbilde. Kan og bør man i det hele tatt ta tak i dette, eller bør man bare ignorere og bare bla videre?

Terror mot sivile ikke kan uansett aldri unnskyldes med noe som helst. Det viktige fremover er at vi må arbeide med å styrke samholdet i samfunnet vårt og dermed bekjempe en av de viktigteste målene terroristene har for øye med slike terrorangrep. Nemlig å så splittelse.

Vi må stå sammen for å beskytte fellesverdiene i samfunnet vårt. Den store blasfemien mot Gud står uansett ekstremistene bak, som dreper og begår terror i Hans navn. Det tror og håper jeg kan bli et punkt som muslimer og ikke-muslimer kan samle seg bak.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.1.2015