Kirkevalg – fiaskoer, skjerpede fronter, slagmark og seierherrer

Fiaskoen var de såkalte preferansevalg, som man har hatt ved de siste bispedømmerådsvalg, da ca 10 % av stemmene ble forkastet, fordi velgeren ikke anga preferanse, dvs satte kryss ved minst en kandidat. Jeg tror fiaskoen kunne vært unngått dersom man hadde påført stemmeseddelen at man måtte sett minst ett kryss. Velgerne stemte samtidig ved offentlige valg, hvor en urettet liste alltid teller med. De var da i god tro når de også ved bispedømmerådsvalget leverte en urettet liste.

Med mindre man ved de kommende menighetsrådsvalg påfører stemmesedlene en liknende formulering, vil man gjenta fiaskoen, i noe mindre målestokk. Her er nemlig opptellingsreglene slik at en urettet liste ikke påvirker hvem som blir valgt, fordi en urettet liste telles som en stemme til alle på lista, ikke bare til de 4-10 som skal velges. Kan nå Kirkerådet avklare om man vil innta en klargjørende formulering på stemmeseddelen?

Åpen folkekirke synes å ha besinnet seg angående bispedømmerådsvalg. For noen tid siden sa man at man både ville stille egne lister, og fremme forslag til den liste som utarbeides av bispedømmerådets nominasjonskomite. Nå har man innsett at det er lettere å si «stem på vår liste» enn også å måtte si «hvis du ikke kan stemme på vår liste, stem i hvert fall på våre folk på den andre lista».

Fra samme gruppering hevdes det at «… det er komplisert å ha både personvalg og listevalg, slik det i år legges opp til …». Det er i beste fall en upresis formulering. I det øyeblikk det foreligger to lister, får man listevalg. På begge lister kan det saktens kumuleres, men det blir ikke personvalg av den grunn.

Men for så vidt som man fortsetter med å si at «… det er usikkert hvordan dette vil slå ut …», er det mulig man egentlig tenker på at man i noen bispedømmer får listevalg i to omganger: Først velges fire kandidater av vanlige kirkemedlemmer, så velges tre av menighetsrådene. Motivet for dette er at flertallet i disse bispedømmerådene ikke føler seg trygge på at de ca 10-15 % av kirkemedlemmene som avgir stemme, er kvalifiserte nok. Derfor skal snaue halvparten velges av de mer kvalifiserte menighetsrådsmedlemmer. Det er rimelig å anta at disse er mer konservative enn kirkemedlemmer flest, slik at ordningen vil slå ut til ugunst for Åpen folkekirke. Dermed vil man få et offentlig valgresultat, basert på de to valgomganger, og et skygge-resultat, basert på hvor den mandatfordeling man ville fått dersom man hadde våget å la kirkemedlemmene velge alle sju. Noen bispedømmer vil dermed sende representanter med svak legitimitet til Kirkemøtet, hvis legitimitet svekkes tilsvarende.

Levende folkekirke bekymrer seg for at nominasjonskomiteens lister skal bli ubalanserte. Det er nok en unødig bekymring. Når motparten nå ikke går inn for å få plasser på disse listene, kan problemet snarere bli det motsatte, at nominasjonskomiteene ikke makter å tilfredsstille lovens krav om «… bredde i kandidatenes syn på aktuelle kirkelige spørsmål …». Dermed blir også en annen bekymring borte, at man ikke kan ha såkalt supplerende nominasjon når det stilles en alternativ liste. Bispedømmerådenes lister vil etter alt å dømme bestå av overveiende konservative kandidater. Levende folkekirke bør minne seg om liljene på marken. Men noen bør kanskje tenke gjennom om en 'offisiell' kandidatliste som ikke gjenspeiler bredde, kan godtas?

Man hevder også at etableringen av det andre partiet «… vil skjerpe frontene og være konfliktskapende i alt fra lokalmenigheter til det kirkelige lederskap». Vel, hvis lederskapet er kirkemøtet, er frontene allerede skjerpede, for så vidt som heller ikke status quo fikk flertall i voteringen ang vigsel av likekjønnede. I lokalmenighetene vil ordningen med to valgrunder i noen bispedømmer kunne bidra til konflikt, dersom det også der stilles alternative lister. Men dette er en situasjon som er skapt av de konservative kretser som står Levende folkekirke nær, og som ikke ønsker at alle bispedømmeråds- og kirkerådsrepresentanter skal velges direkte.

Magne Lerøs innlegg handlet også om de skjerpede fronter, under tittelen «slagmark og seierherrer». Her har jeg allerede (Vårt Land 7. januar) påpekt at innlegget av skjemmet av åpenbart tøv, nemlig at kirkemøtet skulle ha innført muligheten for flere lister fordi man ville gjøre som politikerne ønsket. Dette er en gammel ordning; ved menighetsrådsvalg har man nesten alltid kunne stille alternative lister.

Lerøs hovedanliggender var imidlertid ikke tøvete. Ett av dem var å gi biskopene en større rolle, og «… nedtone den maktpolitiske interessetenkningen». Det kunne være interessant å se dette utviklet nærmere. Et hovedproblem synes å være at biskopene nå utnevnes gjennom en prosess som kan synes å være preget av maktpolitisk interessetenkning. Slik var det saktens før også, men da var det tale om statens makt, ikke makten til kirkelige interessegrupper.

Et annet hovedanliggende var debattklimaet, hvor han bebreider lederen for Åpen folkekirke for å ha hevdet at frontfiguren for Levende folkekirke mobber. Stålsett har senere presisert sitt anliggende (Vårt Land 8. januar). Det er her av underordnet betydning hva mobbingen skulle bestått i. Lerøs poeng er viktig, nemlig at man i den debatt som kommer, er varsom med ordbruken. Det gjelder altså også Lerø selv.