Charlies satiriske død

Det er de som ønsker å statuere satiriske eksempler i solidaritet med de massakrerte satirikerne som høyner konfliktnivået. Disse gir en ond satire av hva ekte satire er for noe. I sum gikk Charlie Hebdos strek ofte over streken. For 4 år siden ble reaksjonen en molotovcocktail gjennom vinduet, deretter svært raskt 4 år med daglige trusler og daglig politibeskyttelse. Så gikk streken langt for langt. De fikk ikke proppet munningene til AK47'ene i tide. Dette visste vi ville komme. Derfor var det ikke alltid vi likte satiretegningene eller ytringsfriheten.

Det er her vi derfor må være oss vårt satiriske ansvar bevisst. Fortsetter vi satirens tradisjoner uinnskrenket - for satire er selvsagt ikke satire hvis den er innskrenket - vil vi på aller aktsomste måte oversette satiren til ond satire. Vi kjenner årsakssammenhengene nå. Vår fortsatte satire ville foranledige morderisk anledning og et ukjent antall uskyldig myrdede. 12 løse penner i Paris skal ikke få oss til å stikke ansvaret vekk!

Vi kan fortsette satirens stolte tradisjoner også i multikulturens store ironiske generøsitet overfor ansamlinger av sinte menn, innpakkede og bortlovede jentunger og lagre av maskingeværer og rakettkastere. Vi fortsetter satiren ved å lave en satire over satiren: vi holder kjeft, med pli. Vi vil jo ikke ha flere lik i gatene. Og vi vil sannelig ikke ha et nytt Holocaust for alle millionene offrene for de nådeløse pennene. Kråketegnene på papirstykket.

Slik kan vi ta vårt ansvar, vårt ytringsansvar. En stum satire over satirens tradisjon. En satire som ikke sier noe, en satire som kvester pennen, som heller drikker sitt eget kølsorte blekk. Satiren lever best ved at vi legger den død. For en satirisk situasjon. Så ville også våpenlagrene i Europas byer bli en satire. Tøyet til jentene, som gjerne også inkluderer Ban Ray solbriller, ville også transformeres til en helt særlig form for sangvinsk satirisk kunst. Ingen skrift under tøyet, ingen skrift på tøyet. Men helst allikevel sort tøy.

Slik sett er også Charlies død satirisk i den mest anstendige potens. Satirikerne fikk sine satiriske viljer innfridd med en slags guddommelig satirisk inngripen. Vel og merke bare hvis vi andre holder opp med å mene hva vi mener og viderefører satiretradisjonen som en tradisjon ingen kan se eller høre, med usynlig sitronskrift, som en tradisjon for de spesielt innviede, som et sant fredfylt ønske om global telepati. Så vil det hele gå opp i en høyere enhet. For dem alle: Chaplin, Brown & Hebdo.

Sverdene nedlegges først når pennene las uttørre. Fra de brukne geværer til de brukne penner! Det er sverd og sverdvers som best sørger for menneskeheten. Hvorfor trodde noen egentlig at blekkpenner med farge kunne bekjempe supersonisk bly? Hvorfor så man ikke et nytt blekkdryppende Holocaust komme farende mot oss?

*

Nota Bene. 
Slik kan vi også få slutt på den forferdelige praksis med at myrderier på satirikere belønnes med hele haremer - som jo klart burde vært haram. Det er jo ikke martyrenes skyld. Men noe skal de ha igjen for sine oppoffrende handlinger. Det forstår vi. Før vi syr igjen hjertene våre.