Etter romjulen.......

Når det gjelder forsøpling av landets parker så kan jo Daniel Snekkerhaugen (kommentar 43) gjerne starte en ny parkdebatt, og siden han er fra Trondheim så vil jeg anbefale å huske på de fredagsfestlige trønderne som griser til i byen gjennom hele året. For her er mange som bidrar, og akkurat i Trondheim er ikke romfolket blant de som utmerker seg. Hans mer alvorlige påstand går ut på at dagens romfolk utnytter en gammel tragedie. Til det vil jeg si at behandlingen av romfolket i dagens Europa er en tragedie i seg selv. Det har også EU innsett, og har bevilget store beløp til arbeid for å bedre forholdene i f.eks. Romania. Problemet er imidlertid at penger/ tiltak i svært liten grad når fram til de som de var tiltenkt. Dette minner oss om at det er strukturer som må endres. Og før dette har skjedd, vil vi som bor i de rike land nødvendigvis få fattigdommen inn på livet. Og hva gjør vi med de som møter oss her ansikt til ansikt før forholdene er bedret i deres hjemland i et Europa der vi har rettigheter å bevege oss fritt?

Sverre Avnsskog viser atskillig mer kunnskap, og har etter min mening mange gode og allsidige refleksjoner på verdidebattsidene. Men i debatten om romfolket synes jeg ikke argumentasjonen henger helt sammen. Han kommer stadig tilbake til at Norge tar godt imot tiggerne, i og med at enkelte romfolk selv har sagt det, og at vi har grunn til å være fornøyde med oss selv. Men spørsmålet blir: Hvem er det som hjelper og støtter dem? Det er vel ikke alle de som ytrer seg skeptisk eller fiendtlig i massemedia? Det er vel ikke de som egentlig mener at grensene burde stenges for disse gruppene? Jeg tror hjelperne er de som klarer å leve seg inn i andres situasjon og som ser at det som en plikt å møte dem som medmennesker. Avnskog ser vel dette som et uttrykk for «en symbolgest for å tilfredsstille vårt eget behov for å føle oss snille».Og han står selvsagt fritt i å mene det. Personlig synes jeg det er mer meningsfylt å prøve å gjøre noe praktisk enn å ha de rette meningene, og tror det her er mulig selv med den kritiske sans i behold.  Den kjente advokat Lippestad fortalte i et foredrag at han i et tilfelle dro til Romania for å undersøke om de sosiale forholdene til en klient var slik de var beskrevet av vedkommende. Han kunne bare fastslå at slik var det. Mistenksomheten, som ofte er en forkledd egoisme eller etnosentrisitet, har ikke alltid rett den heller.Ole Jørgen Anfindsen (kommentar 41) vet man hvor man har ut ifra innlegg på diverse debattsider. I denne meningsutveksling etter Ekeland Bastrups  to svært dyptloddende innlegg, tar han til orde for et «konsekvensetisk» resonnement. Problemet er imidlertid at et fint begrep som konsekvensetikk egentlig sier svært lite. Hvilke konsekvenser? Kortsiktige? Langsiktige? Konsekvenser for hvem? Hvordan vite konsekvenser av egne verdivalg? Personlig synes jeg at konsekvensene av det syn han legger fram er den gradering av menneskeverdet lett kan få tragiske følger. Bedre blir det ikke av at han forøker å belegge sin syn med psykologisk forskning. Når det gjelder forskning på moralske standpunkt og den menneskelige psyke, så vil den som kjenner til psykologiens historie og egenart fort skjønne at her er det ikke snakk om omfattende sannheter, men teorier eller i beste fall delkunnskap. Og i seg selv kan ikke vitenskapen gi normer, selv om den kan ha normativ virkning.

Romjulen er over. I Trondheim og andre byer vil nok romfolket igjen være tilbake mot slutten av måneden. Måtte de møte medmennesker. Og måtte vi det nye året se spirer til strukturelle endringer. Og måtte vi se enkeltmennesker og ikke stereotyper.