Hvordan kan kunst si oss noe om Gud?

På El Greco’s julemotiv stråler Jesusbarnet. Man kan fornemme den guddommelige lyskilden i maleriet, og betrakteren dras mot dette usette. Slik er det, ikke bare med maleriet, men med hele den synlige virkeligheten. Gjennom den åpenbarer Gud seg på en skjult og symbolsk måte.

– Det gjelder alt fra sommerfuglen til en storslått solnedgang. Dette forstod antikkens kristne tenkere, som Dionysius Areopagiten, syrisk munk/biskop på 500-tallet. I dag har Dionysius innflytelse på den ettermoderne forståelsen av kunst, forteller Ståle Johannes Kristiansen.

Han er teolog og har nylig disputert i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.

I doktorgradsarbeidet sitt har han undersøkt både Dionysius’ symboltenkning og kunstfilosofien til den franske nålevende filosofen Jean-Luc Marion, for å si noe om hvordan kunsten kan vise oss til en større virkelighet bak det som er synlig i kunstverket.

Jean-Luc Marion (f. 1946)

Mer enn øyet kan se

Bidraget til Kristiansen handler om langt mer enn faget kunsthistorie. Det utfordrer oss på hvordan vi, du og jeg, oppfatter virkeligheten rundt oss.

– Det handler om å gjenoppdage at det synlige alltid inneholder mer enn det øyet kan se. Kunsten kan hjelpe oss med det, fordi den åpner noe for oss som ellers ville forblitt skjult, sier Kristiansen.

Kristen tenkning mener man kan avbilde Gud fordi han ble menneske og avbildet seg selv i Kristus. Det er inkarnasjonen vi feirer i julen. I eldre kristen tradisjon var det først og fremst ikonene som avbildet Gud.

– Fordi Gud ble menneske og ble født julenatt i Betlehem, kan ikonmalere male Gud slik han fremsto på jorden. Jesus var et menneske, men ikke bare det – hans guddommelige natur stråler gjennom i mange hendelser i Jesu liv. For å få dette frem, bruker ikonmalerne det omvendte perspektivet (hvor bildets forsvinningspunkt ikke finnes i bildet, men i betrakterens blikk). Og de bruker gullet som trenger gjennom bakgrunnen, slik at fargen blir gjennomskinnelig. Det ikonkunsten etterstreber er å la det guddommelige vise seg gjennom det menneskelige og synlige, gjennom maleriet, forklarer Kristiansen.

Symbolene

Kristiansen forklarer at Dionysius selv var spesielt interessert i Bibelens språklige symboler og i liturgiens symboler gjennom dramaturgien i kirkerommet. Begge symboltyper er bilder som samtidig åpenbarer og tilslører det mennesket overhodet ikke har forutsetning for å forstå, det som i seg selv er ubegripelig.

– Symbolene skjuler den indre meningen, og det er nødvendig å oppdage hvordan symbolene skjuler meningen slik at man kan forstå noe av det som ligger bakenfor. Slik tenker Dionysius, sier Kristiansen.

Denne tanken tar filosofen Jean-Luc Marion inn i sin tilnærming til malerkunsten. Han spør hvordan det som ikke er umiddelbart tilgjengelig i bildets synlighet bryter gjennom i det synlige. Han kaller det for det usette.

– Hva betyr det?

- Det usette kan ikke ses, på samme måte som det uhørte ikke kan høres, og det ukjente ikke kan erkjennes. Men det usette er ikke det samme som det usynlige. Det kan nemlig fremtre i det synlige. Det ligger nærmest på terskelen til å bli synlig. Og det er her Marion gjør ikonmaleriet til et paradigme for den betraktningsmåten han vil gjenreise i vår ettermoderne tid, sier Kristiansen.

Marion drar veksler på kirkefedrene og på en førmoderne oppfatning av virkeligheten. Her er det synlige, som alt annet skapt, alltid del i noe som er større enn seg selv.

Ingenting er bare det du ser, for alle fenomen har et overskudd av mening. Derfor gjelder dette ikke bare hellige bilder. Alle malerier, men særlig ikonmaleriet, sier Marion, er fortettet form for synlighet, og et fortettet utrykk for spillet mellom det synlige og det usynlige.

Natur og nåde

– Egentlig handler dette om forholdet mellom det som i teologien kalles natur og nåde. Det handler om hvordan Gud kommer til menneskene, ikke bare i Jesus, men gjennom alt det skapte. Det er ikke bare billedkunsten som viser oss dette, også musikk og annen type kunst.

– Hva slags rolle får kunstneren i denne tenkningen?

– Det å være kunstner er i følge Marion å delta i Guds skaperakt. Det er aldri bare etterligning, men noe helt nytt ser dagens lys. Derfor er ekte kunstnere medskapere. Og når de skaper noe, er det aldri snakk om en total avdekning av det som er usynlig, men alltid en antydning av at det du ser ikke er alt. Carravaggio iverksetter denne antydningen i vekslingen mellom lys og mørke – det som kalles chiaroscuro, og Cezanne og El Greco i sine eksperimenteringer med perspektivene i bildet, sier Kristiansen.

– I avhandlingen bruker du begrepet synsfilosofi, hva legger du i det? 

– De siste årene har kunsthistorien gått mer bort fra å kun være opptatt av stilarter og epokeinndeling. Fagmiljøene er mer opptatt av visuell kultur, og forsøker å se på bildene i sammenheng med all type synlighet. Marion opererer med et slags hierarki. Det går fra ikoner til malerier og til alt som er synlig. Akkurat som alle former for malerier har noe overskridende ved seg, har også hverdagssynligheten det.

En gave

Filosofen Marion skriver seg, i følge Kristiansen, inn i en stor bevegelse som ønsker å få kunsthistorien bort fra å behandle bildene som objekter.

– En forløper for Marion, Ernst Gombrich, sier for eksempel at kunnskapen om kunst kan bli en hindring i det å virkelig se billedkunst. Det er som når to besøkende på museet går forbi et Rembrandt-maleri og sier "nydelig chiaroscuro!", og haster videre. De får bare bekreftet det de visste om bildet fra før. Da blir kunsten et objekt de egentlig ikke trenger å se. Slik har det også ofte vært for kunsthistorikere. De kan alt om bildet på forhånd, og så viser de publikum at teoriene stemmer, i stedet for å la bildet komme i tale. Marion tenker helt annerledes. Han definerer kunst som 'det som du må se på ny'. Hvis noen sier 'jeg har sett det bilde og trenger derfor ikke å se det igjen', så er det enten ikke snakk om et bilde, eller så er den som sier det dum, sier Marion. Et kunstverk må alltid sees på ny og på ny. Å se er å motta en gave. Jeg tror han har rett, sier Kristiansen.

– Hvis det handler om en gave, så handler det også om en utveksling, en gjensidighet?

– Ja, Marion og den ettermoderne bevegelsen han tilhører, gjenoppdager at betrakteren er medskaper i noe som utveksles mellom bildet og den som ser på bildet. Det har noe å si hvordan vi møter verket for at verket skal få vise seg på sine egne premisser. Dette er annerledes enn hovedlinjen i malerkunsten slik vi kjenner den fra renessansen av. Da ble sentralperspektivet rendyrket slik at når du ser på bildet, så er posisjonen din på en måte fiksert, blikket ditt er bestemt på forhånd. Marion fremhever derimot malerkunst hvor betrakteren aktiveres av bildet til å delta i tolkningen, som for eksempel i El Grecos fremstilling av Marias himmelopptakelse. Da ser du at Maria på et vis er i ferd med å tre ut av bildet. Når du møter denne typen kunst, blir du møtt av et motblikk som allerede ser på deg. Du må oppdage at bildet ser på deg. Marions bok heter The Crossing of the visible, fordi han er opptatt av det øyeblikket hvor betrakteren møter bildets blikk. Det er da utvekslingen skjer.

– Du sier at denne måten å se på bilder, og på hele virkeligheten, blir gjenoppdaget. Hvorfor har den vært glemt?

– Noe av forklaringen handler om hvordan Opplysningstidens filosofer først og fremst var opptatt av det mulige. Og her la de vekt på hva som var mulig utfra sin egen oppfatning av fornuften. Ettermoderne filosofer som Jacques Derrida og Marion er derimot opptatt av det de kaller det umulige. De vil legge til rette for at det som ikke kan kalkuleres på forhånd, skal kunne fremtre. Derrida snakker om det som kommer, l'avenir, eller Den andres komme, l'invention de l'autre, og Marion snakker om det overskridende. Noe overskridende kan komme til syne, ikke som objekt, men i et møte med det vi ikke kan forutse.

Kirkefedrene

I denne tenkningen går en tydelig linje til kirkefedrene, både til Gregor av Nyssa fra 300-tallet og til Dionysius. Kirkefedrene tenker at mennesket aldri, selv ikke i evigheten, kan få grep om det guddommelige.

–Dette er gamle innsikter, men Marion eksperimenterer med tankene på en ny måte og henter inn nye begreper fra kunsten og estetikkens språk.

De ettermoderne filosofene henter denne tenkningen fra kirkefedrene, fra antikken og middelalderen. Slik viser Kristiansen i forskningen sin at den ettermoderne måten å se virkeligheten på, ikke er ny. Samtidig kan den være vanskelig å forstå fordi den dominerende kulturen og religionen er så formet av moderniteten.

– Renessansehumanistene kalte det de forlot for ’mellomalderen’. De brukte ordet ’mellom’ fordi de trodde at den tiden og tenkningen som de fjernet seg fra, var en idéhistorisk parentes. Men nå videreføresviktige innsikter fra senantikk og mellomalder hos sentrale ettermoderne filosofer. Tanken om symbolene, for eksempel, ble borte i modernitetens dyrking av entydighet og fornuft. Nå fornyes og utvikles denne tanken. I denne kontinuiteten med det førmoderne åpner det seg store rom for tenkningen og en større sans for det ukjente. I et slikt perspektiv er det ikke lenger mellomalderen, men moderniteten, som blir den store parentesen i tenkningens historie, mener Kristiansen.

Faktaboks:

Jean-Luc Marion (f. 1946) er en fransk ettermoderne religionsfilosof og tidligere elev av Jacques Derrida. Han har særlig arbeidet med Descartes og med spørsmål om Gud. 

      Dionysius Areopagiten (500-tallet) var en syrisk munk eller biskop. Navnet er et hagionym, det egentlige navnet kjenner vi ikke, men han etterlot seg et forfatterskap som kalles Corpus Areopagiticum.

      12. desember forsvarte Ståle Johannes Kristiansen sin avhandling i kunsthistorie for graden PhD ved Universitetet i Bergen: Avdekning og tilsløring: Dionysius Areopagitens symboltekning og Jean-Luc Marions ettermoderne kunstfilosofi. I doktorgradsarbeidet sitt tar Kristiansen for seg tenkningen som ettermoderne filosofer har hentet fra kristne kirkefedre. 

Ståle Johannes Kristiansen