Krangel og mistillit

Budsjettdebatten i Oslos byråd tidligere denne uken introduserte oss til et manus vi har blitt vant til de siste årene. Et budsjettforlik mellom byrådspartiene og Fremskrittspartiet som blir trukket i siste liten av sistnevnte.

Det blir drama og krangel, og til slutt kommer det frem en avtale hvor Frp har vunnet noen symbolske seire. 

Hva er det så de har oppnådd? 

Her er fire verbalforslag fra Frp som kom inn, og gjorde at Høyre, Venstre og KrF sikret flertall for Oslo-budsjettet for 2015: 

1. Bystyret ber byrådet fremme en sak om hvilke krav, kontrollordninger og oppfølgingstiltak som gjelder overfor foreldre som ikke sørger for en forsvarlig norskopplæring av sine barn – til behandling innen utløpet av første halvår 2015. 

2. Bystyret ber byrådet styrke arbeidet for å avdekke særlig mangelfull norskopplæring av barn og rapportere til bystyret innen utløpet av første halvår 2015. 

3. Bystyret ber regjeringen vurdere bortfall av økonomiske stønader som sanksjonsmidler i tilfeller der foreldre motarbeider at deres barn lærer norsk. 

4. Det etableres obligatorisk språkkartlegging av alle 3-åringer i forbindelse med 3-årskontroll på helsestasjon eller i barnehagene. 

Særlig det første og tredje forslaget er med på å skape et inntrykk av at foreldre med minoritetsbakgrunn faktisk motarbeider at deres barn lærer seg norsk. Her dyrker man mistenksomheten og skaper mistillit mellom storsamfunnet og minoritetsforeldrene. 

Mener Venstre, KrF og Høyre virkelig dette? Har de møtt eller kjenner de til foreldre som motsetter seg at barna lærer seg norsk? Hvis ikke, hvorfor går de med på å skape et stigmatiserende skremmebilde av foreldre med minoritetsbakgrunn på denne måten? 

I tillegg til dette sikret Frp Human Rights Service (HRS) en million mer i støtte. Her kan man mene mye om hva pengene går til, men det handler like mye om hvordan disse pengene sikres. Carl I. Hagen har gjennom flere år kjørt en lignende presstaktikk for å sikre penger til denne tenketanken. 

Vi husker hvordan Hagen i diskusjonen rundt statsbudsjettet i 2002 i siste liten presset den daværende regjeringen til å sikre støtte til HRS. Vi husker også budsjettforhandlingene i Oslos bystyre for 3 år siden. Etter at departementet kuttet i støtten til HRS, sikret Hagen at organisasjonen ble kompensert fra Oslo kommune istedenfor. 

Her handler det ikke om hvorvidt denne tenketanken bør få penger fra det offentlige. Problemet er den politiske prosessen som lå bak. HRS selv var kritiske til hvordan dette hadde skjedd. «Det er ikke rettferdig at HRS får midler av Oslo kommune, like lite som det er rettferdig at Lysbakken fratok oss over halve budsjettet. Det er politikk», skrev daglig leder Rita Karlsen på organisasjonens hjemmeside i november 2011. 

Men enda viktigere enn dette var begrunnelsen fra Carl I. Hagen, som har fått bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet. Han mente at det var «naturlig» å støtte organisasjoner «som har sammenfallende syn som oss». 

Er det slik ting skal være? Skal man fra politikernes side kun støtte organisasjoner som har sammenfallende syn som seg selv? I snakket om norske verdier de siste årene har dette aspektet vært fraværende. Vi har hatt det slik her i landet at organisasjonslivet kan komme med flengende kritikk av politikere, uten at man skal være redd for at det vil føre til at man mister pengestøtte fra det offentlige. Mister vi nå dette? Spørsmålet går til byrådspartiene. 

(Trykket på side 2 i Klassekampen 17.12.2014)