Jahn Otto Johansen

69

Skal dødshjelp legaliseres?

En nær venn av meg, som jeg savner sterkt, rev ut ledningene om natten fordi han ikke ville leve lenger som bare et vegeterende vesen

Publisert: 17. des 2014

Berlin: I høst har både den tyske Forbundsdagen og det norske Storting debattert dødshjelp og avvist det. Men debatten lar seg ikke stanse og stadig flere blir tvunget til å tenke igjennom dette vanskelige spørsmål. Den norske legeforening og antagelig flertallet av våre leger er imot dødshjelp. De mener, enkelt sagt, at en leges oppgave er å holde mennesker i live, ikke å ta liv.

Men striden vil ikke gi seg. I Tyskland går 81 prosent av befolkningen ifølge de siste meningsmålinger inn for dødshjelp eller «assistert selvmord», som mange kaller det. Tyske leger er delte i dette spørsmål, men debatten fortsetter på et saklig plan. Den fremste tilhenger av dødshjelp, Dr. Uwe-Christian Arnold, kommer nå med en ny bok, «Letzte Hilfe», men i Berlin har vi allerede kunnet bekjentgjøre oss med hans synspunkter.                                                   Dr. Arnold tar ikke lett på det når han sier at «vi leger er der for livet, men til livet hører det også å dø.» Han er blitt truet med bøter og fengselsstraffer, men fortsetter sin kampanje som altså vinner oppslutning blant folk flest, men møter sterk motstand særlig i den katolske kirke. Jeg er prinsipielt imot dødshjelp, men den tyske debatten har lært meg at man skal ha respekt for ærlige og tenksomme mennesker om mener noe annet.

Jeg lærte av min venn, legen Berthold Grünfeld, som jeg tilbrakte de siste måneder av hans liv sammen med da vi laget en bok («Ettertanker») om hans følelser og fysiske tilstand etter at han fikk uhelbredelig kreft. Berthold hadde en meget spesiell geografisk og sosial bakgrunn – flyktningbarn fra Slovakia – som ble en sentral person i norsk psykiatri og samfunnsdebatt. Han var aktiv også i foreningen for dødshjelp. Men han var aldri dogmatisk. Berthold kunne tvile på sin egen tvil. Jeg ville egentlig ha gitt boken tittelen «Den ikke-jødiske jøde» etter Isaac Deutscher.

Berthold Grünfeld var åpen for motforestillinger, blant annet var han orientert om at i Sveits og Nederland var det mange selvmordskandidater som kanskje kunne ha vært hjulpet, men fikk en sprøyte eller pille. Og aller verst var de tilfeller der barn og barnebarn ville ha de gamle ut av verden for å kunne arve tidligere. For Berthold Grünfeldt var dødshjelp et langt mer komplisert spørsmål enn enkelte av hans meningsfeller kunne gi inntrykk av.

Hvis Berhold hadde levet i dag ville han ha kastet seg over boken til den tyske forfatteren Götz Aly, «Euthanasie 1939-1945. Die Belasteten», som tar opp nazistenes drap på 200 000 tyskere om var fysisk eller psykisk handicappet. De fleste ble gasset i hjel fordi de ikke lenger var nyttige for samfunnet, ja, gassingen av mennesker begynte med dem. Jøder og sigøynere kom senere.                                 Det er ytterst få bøker som har berørt meg slik. Så sterke er de veldokumenterte skildringene at jeg gang på gang måtte legge boken fra meg mens tårene strømte. Og enda sterkere var det å lese at så mange tyske medisinere var med på dette og etter krigen fortsatte som leger og forskere.                                                                                              Oppgjøret med naziregimets euthanasie-program har sittet langt inne og er ennå ikke fullført. De eneste som protesterte heftig den gang var noen få leger og katolske biskoper men Münster-bispen Clemens August Graf von Gallen i spissen. Han løp en meget stor risiko, men fulgte sin samvittighet og overbevisning. Den evangelisk-lutherske kirke sviktet stort sett. Meget få av de pårørende forsøkte å redde sine handikappede slektninger, men noen gjorde det, og fra dem stammer brev som viser at ofrene ikke var mer handikappet enn at de kjente frykt og redsel og lengtet etter sine kjære.                                                                                                         En kort tid, etter angrepet på Sovjetunionen i 1941, innstilte Hitler dette morderiske program, ikke på grunn av kirkenes og tyskerne reaksjoner som jeg lenge trodde, men fordi han var usikker på den generelle stemning i Tyskland da felttoget i øst ikke gikk så greit som ventet. Tyskere flest var like medskyldige for dette om de var for folkemordet på jøder og sigøynere.

Noen vil kanskje innvende at det er grovt å bringe frem dette i forbindelse med debatten om dødshjelp. La det være klart med en gang: Jeg settere selvsagt IKKE noe likhetstegn mellom siviliserte tilhengere av dødshjelp i dag og de grusomme forbrytelser som nazistene begikk mot vergeløse mennesker. Men Götz Alys bok får oss til å tenke på de ytterste konsekvenser når mennesker opptrer som Gud og skal råde over liv og død. Og i Tyskland er man i dag ikke redde for å diskutere det Aly har avslørt.

For ordens skyld: Det er selvsagt en grunnleggende forskjell på dødshjelp, og assistert selvmord, og å sette i gang en unødvendig livsforlengende, men håpløs prosess. Det er bedre ikke å igangsette en slik prosess enn å skulle være tvunget til å avbryte den. En nær venn av meg, som jeg savner sterkt, rev ut ledningene om natten fordi han  ikke ville leve lenger som bare et vegeterende vesen. Det hadde jeg respekt for.

Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Leger, altså

Publisert nesten 7 år siden

kan få seg til å gjøre mye destruktivt. Aktiv dødshjelp er destruktiv behandling. Den blir ikke mer opphøyet av at en lege gjennomfører den.

Ikke overraskende allikevel.

Raske løsninger, i affekt og uten mål og mening.

Dette samfunnet mangler en grunnleggende moral og et grunnleggende verdisyn.

Vi sier ja fodi vi ikke orker diskusjonene lenger. Vi må bry hjernen, og det blir for tungt.

Skal vi gå fra et paternalistisk menneskesyn, positivisme og instrumentalitet, til et hjerneløst samfunn?

Vi er faktisk på god vei allerede.

Vi forkaster kristendommen og vil ha oss frabedt smerter, død og sorg.

Livet,- hva er det ?

Norge må snart sykemeldes og trenger hjelp.

Pengene gjør oss selvtilfredse. 

Vi vil ligge i overflaten og vake.

 

Kommentar #2

Kirsten Schei

17 innlegg  1008 kommentarer

Derfor må vi ha dødshjelp.

Publisert nesten 7 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Dette samfunnet mangler en grunnleggende moral og et grunnleggende verdisyn.

Du sier det så riktig her. Jeg forstår dine synspunkter , men må likevel si noe om det siterte.

Som syk eller skadet, er dette en aldeles fryktelig verden å befinne seg i. Om man tror ordet "omsorg" faktisk betyr at en døende/syk eller skadet person opplever omsorg er dette riv ruskende galt.

Man må ikke et øyeblikk tro dette samfunnet vil gi en person som er så syk de behovene de rent faktisk har dekket ,slik at de kunne orke å forsøke å stå smerten helt ut til slutt.

Når jeg sier smerte, er dette ikke bare fysisk smerte, men og så psykisk såvel som livssmerte. 

Bare et enkelt lite eksempel nå: ( fordi jeg må skynte meg til oppgaver ) 

En person er alvorlig syk uten håp om bedring. Vedkommende er naturligvis sårbar, og kan hende en liten og frøsen dame.

Man må ikke et øyeblikk tro at denne pasienten ville oppleve noe så enkelt som høye nok innetemperaturer( mer enn 21 grader) på et sykehus eller en lindrende enhet.

Nei.... for omsorg for den enkelte kommer langt etter klima, intern. avtaler, strømregninger, personalpolitilkk, LO, legers personlige ønsker ..........og en lang lang liste over høyere priori.

Kort og godt er det ingen  i dag som får den omsorg og respekt som til enhver tid ville være nødvendig for å orke å holde ut.

BTW: Og om noen mener å kunne være kinkadorer overfor et døende menneskes rett til å eie sitt eget liv, tyder det også på manglende respekt for hvert menneske.

Ingen bør tvinges til å være overgitt et slikt samfunn vi i dag har.

Mvh Kirsten

Kommentar #3

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Jahn Otto Johansen. Gå til den siterte teksten.
Den norske legeforening og antagelig flertallet av våre leger er imot dødshjelp. De mener, enkelt sagt, at en leges oppgave er å holde mennesker i live, ikke å ta liv.

Takk for et viktig innlegg, Jahn Otto Johansen. Det er et vanskelig og ømtålig punkt - hvordan skal man, i dagens dødshjelpsdebatt, forholde seg til nazistenes eutanasi-program?

Forskjellene mellom dem og oss er enorme. Den mest grunnleggende forskjellen er at nazistene ga "eutanasi" til ikke-samtykkende pasienter, mens en grunnleggende forutsetning for eutanasi og legeassistert selvmord, slik det foregår i dag, er at en samtykke-kompetent pasient selv eksplisitt har bedt om det. Det er også lagt inn et premiss om at pasienten skal gjøre sitt valg fritt, uten påtrykk fra andre.

En annen, enorm forskjell er menneskesynet og det generelle verdensbilde til nazistene, og oss som lever idag. Nazismen var ikke "bare" utryddelsesleire og eutanasiprogrammer - det var en hel pakke med holdninger og praksiser som for oss i dag er virkelighetsfjerne.
Som guttunge hadde jeg stor glede av å trene på marsjering med skolekorpset mitt. Det hadde vel også Hitlerjugend. Men det er absurd å trekke sammenligninger mellom skolekorps og nazitiden, selv om begge omfatter marsjerende unger.

Jeg tror det er vanskelig, nesten umulig, å trekke nazistenes eutanasiprogram inn i norsk dødshjelpsdebatt uten at det medfører "hitling" og avsporing av debatten. Det er kanskje litt synd, fordi det ER nok enkelte ting vi kan lære av denne mørke del av fortiden. Det handler særlig om synet på svakhet, verdien av et imperfekt liv. Og det handler om utviklingen vi kan ane i landene som har tillatt dødshjelp, har lengst erfaring med dette:

Spesielt Nederland og Belgia - der man nå har begynt å gi dødshjelp også til ikke-kompetente demente eldre pasienter. Et lite omfang, ennå, men jeg frykter at dette er den starten på en normalisering som vi har sett i disse landene tidligere. Nederland, og nå Belgia, tillater også dødshjelp helt ned til fødselen (i Nederland ikke lov-tillatt, men akseptert gjennom Groningen-protokollen for nyfødte). Dette innebærer et viktig skifte fra det opprinnelig avgjørende kravet til samtykkekompetanse og frivillighet.
Hva vil skje når normaliseringen av dødshjelp til de som ikke har avgitt en beslutningskompetent, frivillig forespørsel møter en eldrebølge og stadig færre varme hender i omsorgssektoren? Jeg frykter at et liksom-frivillig tilbud om dødshjelp kan bli en billig løsning på et uløselig omsorgsproblem, i de industrialiserte og stadig mer individualistiske vestlige land.

Det er i denne konteksten erfaringen fra nazi-programmene blir relevante, selv om avsporingsfaren er overhengende. Synet på mennesket, på menneskeverdet, på barrieren mot det å ta liv - det er dette som sviktet hos nazistene. Hvordan skal vi klare å opprettholde det, dersom dødshjelp legaliseres?

-------------------------------

Jeg siterte et utsagn fra deg, om legenes motiver for å motsette seg aktiv dødshjelp. Jeg mener dette er litt fortegnet. Jeg tror leger - i hvert fall jeg selv, da - er vel innforstått med at vi ikke nødvendigvis har som jobb å opprettholde eller redde liv. Veldig ofte er vår jobb å tilrettelegge for en verdig død, og tilpasse livsforlengende behandling til pasientens ønsker og det medisinsk hensiktsmessige.

Motstanden mot dødshjelp blant leger, slik jeg ser det, handler først og fremst om dette konkrete som aktiv dødshjelp ER: Nemlig å ta livet av et annet menneske, med hensikt og som en entydig og umiddelbar konsekvens av legens handling. Vi føler på barrieren mot å ta liv - som er helt grunnleggende for oss mennesker - også oss leger. Det er nettopp denne barrieren jeg frykter at kan svekkes, dersom aktiv dødshjelp legaliseres og normaliseres.

Det å la mennesker dø, se på at mennesker dør av sin sykdom - det er medisinens natur, legens lodd. Det er noe vi leger må venne oss til, dersom vi skal mestre å jobbe med alvorlig syke mennesker. Kanskje kan vi bli enda bedre til det - det er fortsatt mye vi kan gjøre for å skape en enda bedre dødsomsorg i Norge. Legeetikken legger godt til rette for dette - det er praksisen vi må forbedre.

Kommentar #4

Levi Fragell

102 innlegg  1166 kommentarer

Berthold Grünfeld

Publisert nesten 7 år siden

Det fremheves her at legen Berthold Grünfeld hadde et reflektert foirhold til aktiv dødshjelp. Det er jeg enig i, og hans tanker som både humanist og lege var av betydning for Foreningen Retten til en verdig død, hvor han var medlem av styret. Han støttet uten reservasjon den sak foreningen kjempet for. I likhet med meg som leder og de øvrige i styret gikk han fullt og helt inn for avkriminalisering av legeassistert selvbestemt livsavslutning for håpløst lidende.

 

Kommentar #5

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Synet på mennesket, på menneskeverdet, på barrieren mot det å ta liv - det er dette som sviktet hos nazistene. Hvordan skal vi klare å opprettholde det, dersom dødshjelp legaliseres?

Dette må vi demme opp mot, helt klart.

Kommentar #6

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Dødshjelp vil aldri bli en del av legenes arbeidsoppgaver

Publisert nesten 7 år siden

først og fremst skal de bevare/styrke håpet og troen for sine pasienter. Merkelig at dette er en legediskusjon, og at de spesielt blander seg opp i dette i Tyskland. Sammenligningen er nødvendig for å trekke etiske konklusjoner om livet og døden historisk sett.

Menneskesynet er, som en kommenterer, at økonomien og interessene går foran pleien/omsorgen og bemanningen.

De lider.

Kommentar #7

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Om å ikke se konsekvensene av sin legegjerning

Publisert nesten 7 år siden

Som et apropos til denne debatten kan det være verdt å nevne legen som nylig ble intervjuet på TV etter å ha sett et innslag der en ung kvinne som var blitt til ved kunstig befruktning og fortalte om sin fortvilelelse og sorg over å ha mistet enhver mulighet til å finne ut hvem som egentlig var hennes far. For henne var det åpenbart en svært viktig brikke som manglet i hennes liv, og det plaget henne tydelig.

Legen hadde deltatt i mange slike kunstige befruktninger, og det virket som han i ettertid sterkt beklaget det. Han fortalte at han i sin tid var overbevist om at han gjorde en god gjerning ved å hjelpe, men innså nå tydeligvis at han var skyld i stor menneskelig smerte ved sin handlemåte.

Barmhjertighetdrap og kunstig befruktning har kanskje ikke så mye direkte å gjøre med hverandre, men mitt poeng er hvordan denne legen ikke hadde maktet å overskue konsekvensene av sine handlinger.

Han trodde han gjorde en god gjerning, og klarte ikke å forutse den smerten han forårsaket.

Mon de svorne tilhengerne av barmhjertighetsdrap burde tenke seg om både lenge og grundig? Jeg tror neppe de klarer å forutse hva deres støtte vil kunne føre til i et lengre perspektiv. Det er i seg selv en meget viktig grunn til ikke å slå inn på denne veien.

Mvh Sverre

Kommentar #8

Levi Fragell

102 innlegg  1166 kommentarer

Beklager

Publisert nesten 7 år siden
Enig at dette ble urimelig, Morten. Siden Spæren nettopp siterte deg, ønsket jeg å vise hvor fort denne debatten blir uverdig så snart Hitler bringes på banen. Ellers vil jeg benytte anledningen til å takke deg for din fine form i debatten om dødshjelp gjennom flere år, uansett om vi så langt ikke er enige i våre konklusjoner.
Kommentar #9

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Kristne helbredere

Publisert nesten 7 år siden

Det jeg synes er så vondt med de som lider (har hatt nå en lang lidelse over flere måneder, men har hatt Jesus med meg hele tiden som veiviser og har blitt mye bedre) at de som lider ikke har noen tro eller tiltro til Herren Jesus Kristus. Ja, jeg lider av dette, fordi jeg som selv har lidt har iallefall levet og lever i tro på full helbredelse og er allerede blitt mye bedre. Vi har iallefall DET håpet i tillegg til evt bedring via helsevesenet. Bare det jeg har hatt av lidelse sammenlignet med hvordan andre lider og ikke har sin trøst i Herren er helt uuholdelig å tenke på. Jeg ber for alle lidende enten de er troende eller ikke-troende. 

Som kristne lever vi også i håpet om Jesu komme og at alle lidelser kan utslettes - som er lovet ved Bibelens ord. For det hjelper ikke hvor godt man har det på jorden hvis ikke Jesus-faktoren er tilstede. Det ER et liv etter dette livet. Og Jesus lever i beste velgående, det kan ikke minst mange muslimer idag bekrefte. Noen har fått et personlig møte med Herren Jesus Kristus som står foran dem i egen person og ber dem Følg meg. Jesus er både ÅND og MENNESKE. Det er ved vår 6. sans at den åndelige sansen ligger. Søk velsignelsen ved Jesus OG helbredelsen. Ta et steg i tro. Eller som min onkel alltid sa det: Help your self so help your God you too. Hvis vi kan gjøre NOE selv - og ber Jesus stride for oss så er det hjelp.

Hele tiden under min lidelse så har jeg hatt en egen ro og fred i hjertet. Og jeg er en nervøs person så det er godt å ha både bønn til Jesus og kristne venner. Gud velsigne de lidende idag i Jesu navn - med helbredelse og godt liv. DET er mitt juleønske

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere