Skal dødshjelp legaliseres?

Berlin: I høst har både den tyske Forbundsdagen og det norske Storting debattert dødshjelp og avvist det. Men debatten lar seg ikke stanse og stadig flere blir tvunget til å tenke igjennom dette vanskelige spørsmål. Den norske legeforening og antagelig flertallet av våre leger er imot dødshjelp. De mener, enkelt sagt, at en leges oppgave er å holde mennesker i live, ikke å ta liv.

Men striden vil ikke gi seg. I Tyskland går 81 prosent av befolkningen ifølge de siste meningsmålinger inn for dødshjelp eller «assistert selvmord», som mange kaller det. Tyske leger er delte i dette spørsmål, men debatten fortsetter på et saklig plan. Den fremste tilhenger av dødshjelp, Dr. Uwe-Christian Arnold, kommer nå med en ny bok, «Letzte Hilfe», men i Berlin har vi allerede kunnet bekjentgjøre oss med hans synspunkter.                                                   Dr. Arnold tar ikke lett på det når han sier at «vi leger er der for livet, men til livet hører det også å dø.» Han er blitt truet med bøter og fengselsstraffer, men fortsetter sin kampanje som altså vinner oppslutning blant folk flest, men møter sterk motstand særlig i den katolske kirke. Jeg er prinsipielt imot dødshjelp, men den tyske debatten har lært meg at man skal ha respekt for ærlige og tenksomme mennesker om mener noe annet.

Jeg lærte av min venn, legen Berthold Grünfeld, som jeg tilbrakte de siste måneder av hans liv sammen med da vi laget en bok («Ettertanker») om hans følelser og fysiske tilstand etter at han fikk uhelbredelig kreft. Berthold hadde en meget spesiell geografisk og sosial bakgrunn – flyktningbarn fra Slovakia – som ble en sentral person i norsk psykiatri og samfunnsdebatt. Han var aktiv også i foreningen for dødshjelp. Men han var aldri dogmatisk. Berthold kunne tvile på sin egen tvil. Jeg ville egentlig ha gitt boken tittelen «Den ikke-jødiske jøde» etter Isaac Deutscher.

Berthold Grünfeld var åpen for motforestillinger, blant annet var han orientert om at i Sveits og Nederland var det mange selvmordskandidater som kanskje kunne ha vært hjulpet, men fikk en sprøyte eller pille. Og aller verst var de tilfeller der barn og barnebarn ville ha de gamle ut av verden for å kunne arve tidligere. For Berthold Grünfeldt var dødshjelp et langt mer komplisert spørsmål enn enkelte av hans meningsfeller kunne gi inntrykk av.

Hvis Berhold hadde levet i dag ville han ha kastet seg over boken til den tyske forfatteren Götz Aly, «Euthanasie 1939-1945. Die Belasteten», som tar opp nazistenes drap på 200 000 tyskere om var fysisk eller psykisk handicappet. De fleste ble gasset i hjel fordi de ikke lenger var nyttige for samfunnet, ja, gassingen av mennesker begynte med dem. Jøder og sigøynere kom senere.                                 Det er ytterst få bøker som har berørt meg slik. Så sterke er de veldokumenterte skildringene at jeg gang på gang måtte legge boken fra meg mens tårene strømte. Og enda sterkere var det å lese at så mange tyske medisinere var med på dette og etter krigen fortsatte som leger og forskere.                                                                                              Oppgjøret med naziregimets euthanasie-program har sittet langt inne og er ennå ikke fullført. De eneste som protesterte heftig den gang var noen få leger og katolske biskoper men Münster-bispen Clemens August Graf von Gallen i spissen. Han løp en meget stor risiko, men fulgte sin samvittighet og overbevisning. Den evangelisk-lutherske kirke sviktet stort sett. Meget få av de pårørende forsøkte å redde sine handikappede slektninger, men noen gjorde det, og fra dem stammer brev som viser at ofrene ikke var mer handikappet enn at de kjente frykt og redsel og lengtet etter sine kjære.                                                                                                         En kort tid, etter angrepet på Sovjetunionen i 1941, innstilte Hitler dette morderiske program, ikke på grunn av kirkenes og tyskerne reaksjoner som jeg lenge trodde, men fordi han var usikker på den generelle stemning i Tyskland da felttoget i øst ikke gikk så greit som ventet. Tyskere flest var like medskyldige for dette om de var for folkemordet på jøder og sigøynere.

Noen vil kanskje innvende at det er grovt å bringe frem dette i forbindelse med debatten om dødshjelp. La det være klart med en gang: Jeg settere selvsagt IKKE noe likhetstegn mellom siviliserte tilhengere av dødshjelp i dag og de grusomme forbrytelser som nazistene begikk mot vergeløse mennesker. Men Götz Alys bok får oss til å tenke på de ytterste konsekvenser når mennesker opptrer som Gud og skal råde over liv og død. Og i Tyskland er man i dag ikke redde for å diskutere det Aly har avslørt.

For ordens skyld: Det er selvsagt en grunnleggende forskjell på dødshjelp, og assistert selvmord, og å sette i gang en unødvendig livsforlengende, men håpløs prosess. Det er bedre ikke å igangsette en slik prosess enn å skulle være tvunget til å avbryte den. En nær venn av meg, som jeg savner sterkt, rev ut ledningene om natten fordi han  ikke ville leve lenger som bare et vegeterende vesen. Det hadde jeg respekt for.