Taterne - et uoppgjort regnskap

Taxiseselskapet i Kongsvinger, som avviste en jobbsøker fordi hun er tater, «legger seg flate». «Å legge seg flat» er den måten private og offentlige ledere i Norge setter punktum for videre kritikk og ubehagelige undersøkelser på. Legg deg flat, så går stormen over og snart er alt glemt, er det råd som «spindoctors» ofte gir sine klienter.

Men i tilfellet på Kongsvinger tror jeg ikke det er fullt så enkelt. Tekstmeldingen som taterkvinnen Mona Gustavaen fikk etter at hun hadde gjennomgått kurs og opplæring og var lovet femti prosent stilling, var avslørende. Sjåføren som stod bak opplæringen og hadde lovet henne jobb, innrømmet at det var på grunn av «lynnet til taterne« og deres temperament at kollegene ikke ville ha henne. Sjåføren som i og for seg var meget fornøyd med henne, «fryktet å bli frosset ut» dersom han ansatte henne.

Denne hendelse er avslørende fordi den viser, som lederen for Taternes Landsforbund, Holger Gustavsen, sa at de fortsatt opplever rasisme og diskriminering i hverdagslivet. Det er sjelden det går så lagt som dette, men de negative holdninger til taterne/romani-folket sitter igjen.

Likeledes ser vi hvordan byråkratiet har utsatt oppgjøret med de tatere som skal ha erstatning etter alt det onde de ble utsatt for. Men får inntrykk av at det spekuleres i at ofrene skal bli gamle og dø. Mange tatere kvier seg for å mase om sine rettigheter som jo er internasjonalt forankret i Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter som ble undertegnet av Norge og 21 andre stater i 1995. Den trådte i kraft i 1998, men vi ser fortsatt hvordan gamle tatere dør uten å ha fått det oppgjør de har krav på. Helsingforskomiteen tok opp dette i en meget skarp og veldokumentert rapport, som jeg tok med i min bok «Taterne (romanifolket) – et åpent år», som kom ut i Minoritetsbiblioteket. Denne rapport fortjener all den oppmerksomhet den kan få. Helsingforskomiteen viste nok en gang at de ikke bare nøyer seg med å følge opp diskriminering og forfølgelse i andre land, men også i vårt eget.

Hundrevis av taterbarn ble tatt bort fra sine foreldre og ofte misbrukt på de steder de kom. Kvinnene ble sterilisert. Historien om «Svanvik», som var en tvangsanstalt drevet av Norsk Misjon Blant Hjemløse, er en skamplett i norsk historie. Det verste var at den fikk statsstøtte helt opp i vår tid, lenge etter at det var dokumentert hvilke grusomheter som mødre og barn var blitt usatt for. Det var først og fremst tatere det gikk ut over, men ifølge mine kilder gjaldt det også noen få sigøynere. Tatere og sigøynere var undermennesker om måtte fjernes for å hindre forurensning av det ariske.

Sangerinnen Veronica Akselsen, datter til den kjente kunstneren Elias Akselsen (som kulturminister Trond Giske gjorde til statsstipendiat), kunne fortelle at hun ble avvist mange steder under henvisning til at det var fullt. Det var slett ikke fullt, men eieren var full av vrangforestillinger. Det er særdeles viktig at vi ikke bare oppholder oss med den urett som var begått før i tiden, men tar opp den diskriminering om foregår i dag. Affæren i Kongsvinger er et eksempel på det. Mange av mine venner blant romanifolket har fortalt meg om hvordan de avvises på restauranter og kafeer og blir bortvist fra campingplasser og de får ikke jobber de er kvalifisert til. Min bok og Helsingforskomiteens grundige rapport kunne ha hatt «an open end», for diskrimineringen skjer stadig og det er ikke gjort opp for fortidens synder og forsømmelser.

Jeg arbeidet sammen med høyesterettsadvokat Jens Kristian Thune i Stiftelsen Romanifolket/Taterne som tok sikte på å bearbeide politikerne og byråkratene, ikke mediene. Vi nedla våre verv etter stortingsmelding nr. 44 /2003-2004, men kunne egentlig ha fortsatt. Politikere og byråkrater lover, men holder ikke det de sier.                                                                                                                        Stiftelsens arbeid ble komplisert av den bitre splittelse mellom taterne. Men som en veteran fra London og New York under den annen verdenskrig fortalte meg er strid helt normalt blant minoriteter og små immigrantgrupper. Dette bør i hvert fall ikke brukes som argument mot taterne.

En ny komite med fornuftige folk arbeider nå videre med dette. Men det må ikke bli slik at «når fanden ville at noe ikke skulle skje, nedsatte han en komite».              Det tok forferdelig lang tid før Kirken endelig innrømmet sin skyld. Det vi nå har sett i Kongsvinger og tilsvarende saker jeg får rapporter om, viser at det stadig er langt igjen. Taterne/romanifolket er fortsatt et åpent sår i vår nasjonale bevissthet.