Verdidebatt

Stø kurs framover, KrF!

Det har vært en ruskete og het politisk høst. Den politiske stemningen vipper mot venstre, og den borgelige siden krymper. Hva trenger vi å huske i denne situasjonen, og hvordan bør KrF manøvrere i et slikt krevende politisk terreng?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ledelsen i KrF fikk før valget et klart mandat fra partiet til å forhandle med Høyre og Fremskrittspartiet om regjeringssamarbeid. En klar majoritet av de tillitsvalgte i KrF var også meget klare på at en ikke ønsket noe samarbeid med Arbeiderpartiet slik situasjonen var. Det skyldtes ikke minst en lang rekke saker der den rød-grønne regjeringen under Jens Stoltenberg framsto som en ren sekulariseringsmaskin. Slik truet den en rekke av KrF sine hjertesaker.

Folket hadde for lengst innsett at den rød-grønne regjeringen i sak etter sak løp fra sine fagre og kostbare valgløfter. De lovet barnehageplasser. De lovet sykehjemsplasser. Når fasiten ble gjort opp så en at svært lite hadde skjedd. Folket og vi i KrF ønsket selvfølgelig en forandring. Samarbeid med FrP var ikke en enkel tanke for oss. Men vi syntes etter hvert at alternativet framstod som så mye verre.

Selv SV godtok i regjering å sparke ut forsvarsløse, uskyldige og traumatiserte asylbarn av Norge til en høyst usikker framtid, selv om det nok var med kraftig bismak i munnen. Noe velgerne til SV straffet dem hardt for ved å sende dem rett ned til sperregrenseterreng etter valget. SV bidro også i regjering til å bombe Libya, krige i Afghanistan og klarte heller ikke å gjennomføre noe politisk av betydning i norsk skole.

Arbeiderpartiet og spesielt utenriksminister Jonas Gahr Støre husker vi også for ukritisk flørting med den notoriske islamistiske terrororganisasjonen Hamas. Vi husker også statssekretær Pål Lønseth, som i virkeligheten var mye tøffere i innvandringspolitikken enn hva Siv Jensen har vært i nærheten av i regjering. Lønseth kjørte en knallhard linje i asylpolitikken, tett opp til den Sverigedemokratene nå står for i vårt kriserammede naboland Sverige. En småbrun linje.

I regjeringsforhandlingene fikk KrF gjennomslag for viktige saker som reservasjonsrett, fortsatt tydelig formidling av den kristne nasjonalarven i skolen og ikke minst en reversering av den knallharde og uhumane behandlingen av asylbarna som den rød-grønne regjeringen hadde stått for de siste åtte årene.

Det har klart vært et stemningsskifte i norsk politikk etter valget. Spesielt Arbeiderpartiet har hatt en betydelig framgang. Det skyldes nok i stor grad lederbyttet og Jonas-effekten. Men kan vi egentlig huske Jonas Gahr Støre for en eneste stor politisk seier eller viktig politisk sak så langt? Jeg husker ingen. Helt ærlig. Det hjelper kanskje også litt å være høy, mørk, kjekk og rik i norsk politikk? Men Jonas må vise noe mer i tiden som kommer. Han må vise evne til å få gjennomført viktige saker og ikke minst sine evner som partileder. Nå rir han på en medgangsbølge. Det er en relativt enkel øvelse. Den harde politiske hverdagen kommer også for ham.

Hva fikk egentlig Arbeiderpartiet til gjennom sin forrige åtte år lange regjeringsperiode og hva har de fått til i opposisjon? De har i alle fall klart å få gjennom et budskap i media denne høsten om at årets statsbudsjett er usosialt, noe som selvfølgelig egentlig bare er tøys. Vi bor sannsynligvis i verdens best fungerende velferdsstat, og det gjør vi også neste år og så lenge det finnes oljepenger å sprøyte inn. Kan noen av oss nevne ett reelt velferdsgode som den blå-blå regjeringen har fjernet? Har Arbeiderpartiet egentlig fått til noe mer av betydning i denne perioden enn kråkekakling fra Stortinget? Der sitter de altså i opposisjon fordi de ble avsatt at et norsk folk som var særdeles lite fornøyd.

Hva får den blå-blå regjeringen til? Vel, den får faktisk til en god del bra. Byråkratiet forenkles. Det brukes ikke så mye penger på ørkesløse utredninger om alt mulig mellom himmel og jord. En jobber knallhardt for å få til en bedre skole. Bent Høie arbeider med noen av de viktigste endringene for norsk helsetjeneste på mange år. Norge rigges for framtiden med en bedre og mer hensiktsmessig kommunestruktur. Viktige samferdselsprosjekt bankes raskere gjennom. Men noe av det viktigste som gjøres er faktisk å legge grunnlaget for at Norge nå kan omstille seg fra oljeøkonomi til kunnskapsøkonomi. Det satses kraftig på forskning og innovasjon. Norge bidrar aktivt i kampen mot islamistiske ekstremister og trer støttende til for et meget presset Ukraina. Norge er tydelige mot et aggressivt og udemokratisk Russland. Vi bidrar tydelig i NATO. Og vi har faktisk fått skattelette, selv om venstresiden tror dette handler om poser. Det viser vel egentlig mest at begrepet skattelette med fordel kan klargjøres for dem. Det handler ikke om poser. Det handler om retning. Vi betaler godt over 70 % av vår inntekt i skatter og avgifter i dette landet, og det er klart at det er rom for å se på noe skatte- og avgiftsreduksjon selv om velferden også skal ivaretas godt i framtiden.

Pressen har innledet en heksejakt på regjeringen. Finnes det noe negativt å skrive, så skrives det. Den politiske hukommelsen i pressen virker nå å være omtrent på demensnivå. Arbeiderpartiet får omtrent ikke et kritisk spørsmål. Når Erna Solberg påpeker feil og mangler i pressens artikler blir hun stemplet som vanskelig, sær og sur. Det er den samme spiralen som vi har sett så mange ganger. Pressen kaster seg på folkestemningen av populistiske og økonomiske hensyn og forsterker tendensene. Og det sitter nok en god del journalister der ute som ikke akkurat er lei seg for at den politiske stemningen dreier mot venstre.

Erna Solberg har slik jeg ser det gjort en meget bra jobb som statsminister med de forutsetningene hun har. Å lede en mindretalls- og samarbeidsregjering med tydelige støttepartier i Stortinget er vel den mest krevende øvelsen en statsminister kan få. Og det har Erna etter min mening løst bra så langt. Hun har også framstått som en folkelig statsminister, som ikke bare tenker på makta og eliten. Erna er stadig ute hos folket, ute hos grasrota. Da ser vi hjertetbrannen hennes, rausheten hennes og viljen til å stå på. Hun fortjener at vi slår ring om henne. Vi ser også i noen situasjoner at Erna synes sliten, og at hun også kommuniserer slik. Det synes jeg er naturlig. Hun har også en meget krevende jobb. Og slik ser vi at hun også bare er et menneske.

Hvordan bør regjeringen og KrF manøvrere i dette terrenget?

Ved noen anledninger framstår det nok slik at kontakten mellom regjeringen og støttepartiene kunne vært bedre før framleggelsen av viktige saker. Budsjettet er et eksempel på det, noe regjeringen og støttepartiene sannsynligvis blir straffet for på de siste meningsmålingene.  Derfor tror jeg et viktig grep er enda tettere dialog framover, gjerne formalisert på høyest mulig politisk i et tydeligere samarbeidsutvalg eller noe liknende. Budsjettarbeidet må slik Erna Solberg legger opp til være mye bedre avstemt mellom regjeringen og støttepartiene neste år.

Noen «tullesaker» som har bitt kjørt fram fra regjeringens side kunne kanskje også vært unngått. Men litt innkjøringstid må man jo regne med i et såpass krevende politisk terreng som denne regjeringen må forholde seg til. Og vi må tolerere at de blå-blå også må fronte sine viktige hjertesaker. Jeg tror det går seg til.

Regjeringen har fått betale en drøy pris for noen av KrF sin hjertesaker det siste året. Menneskeverd og menneskerettigheter synliggjort gjennom samvittighetsfrihet er en av disse sakene. En god sak som venstresiden til en viss grad klarte å dra ned i søla. Så viste de da også hvor opptatt de egentlig er av menneskerettigheter. De har ingen troverdighet overhode. De blå-blå kom oss i møte på dette. Derfor synes jeg klart at vi skylder regjeringen å fortsatt framstå som en ansvarlig og forutsigbar partner, slik KrF er kjent for gjennom mange år. Selvfølgelig gitt at de blå-blå står ved avtalen som ble inngått. KrF må selvfølgelig fronte våre saker, men vi skal heller ikke bli for grådige eller vanskelige. Når det er saker som strider helt mot vårt verdisyn, så bør vi heller ta en lengre vei sammen med regjeringen og snakke godt sammen på kammerset enn å krangle mer eller mindre uforberedt i full offentlighet. Krangel vises fort som en negativ trend på meningsmålingene.

Til slutt: KrF må for all del ikke falle i armene på Arbeiderpartiet når veien nå blir litt bratt. Da framstår vi som et uforutsigbart vingleparti som ikke er til å stole på for noen. La oss heller vise våre tydelige verdier; at vi er til å stole på, at vi fullfører det vi har begynt og at vi er en solid og forutsigbar partner på den borgelige siden.

Vi kan støtte frihet under ansvar, forenkling av byråkratiet, rigging for en ny tidsalder etter oljen og tydelig støtte til våre internasjonale partnere i USA, EU og NATO. Det siste er uhørt viktig i en situasjon der Russland og IS truer verdensfreden. Vi kan støtte opprydding i det norske forsvaret etter den rød-grønne regjeringens skandaløse omorganisering som har gjort Norge til en militær krøpling. Vi kan støtte forskning, innovasjon og næringsutvikling.

Eller vi kan støtte overformynderiet, sekulariseringen, konformiteten, byråkratiet og marxismen som venstresiden står for.

For meg er valget klart: Stø kurs framover, KrF!

Og til regjeringen: Det er tid for angrep. Heis fanene, folkens. Norge trenger framskritt, nye idéer og bedre løsninger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt