Hallgeir Reiten

215

Stø kurs framover, KrF!

Det har vært en ruskete og het politisk høst. Den politiske stemningen vipper mot venstre, og den borgelige siden krymper. Hva trenger vi å huske i denne situasjonen, og hvordan bør KrF manøvrere i et slikt krevende politisk terreng?

Publisert: 4. des 2014

Ledelsen i KrF fikk før valget et klart mandat fra partiet til å forhandle med Høyre og Fremskrittspartiet om regjeringssamarbeid. En klar majoritet av de tillitsvalgte i KrF var også meget klare på at en ikke ønsket noe samarbeid med Arbeiderpartiet slik situasjonen var. Det skyldtes ikke minst en lang rekke saker der den rød-grønne regjeringen under Jens Stoltenberg framsto som en ren sekulariseringsmaskin. Slik truet den en rekke av KrF sine hjertesaker.

Folket hadde for lengst innsett at den rød-grønne regjeringen i sak etter sak løp fra sine fagre og kostbare valgløfter. De lovet barnehageplasser. De lovet sykehjemsplasser. Når fasiten ble gjort opp så en at svært lite hadde skjedd. Folket og vi i KrF ønsket selvfølgelig en forandring. Samarbeid med FrP var ikke en enkel tanke for oss. Men vi syntes etter hvert at alternativet framstod som så mye verre.

Selv SV godtok i regjering å sparke ut forsvarsløse, uskyldige og traumatiserte asylbarn av Norge til en høyst usikker framtid, selv om det nok var med kraftig bismak i munnen. Noe velgerne til SV straffet dem hardt for ved å sende dem rett ned til sperregrenseterreng etter valget. SV bidro også i regjering til å bombe Libya, krige i Afghanistan og klarte heller ikke å gjennomføre noe politisk av betydning i norsk skole.

Arbeiderpartiet og spesielt utenriksminister Jonas Gahr Støre husker vi også for ukritisk flørting med den notoriske islamistiske terrororganisasjonen Hamas. Vi husker også statssekretær Pål Lønseth, som i virkeligheten var mye tøffere i innvandringspolitikken enn hva Siv Jensen har vært i nærheten av i regjering. Lønseth kjørte en knallhard linje i asylpolitikken, tett opp til den Sverigedemokratene nå står for i vårt kriserammede naboland Sverige. En småbrun linje.

I regjeringsforhandlingene fikk KrF gjennomslag for viktige saker som reservasjonsrett, fortsatt tydelig formidling av den kristne nasjonalarven i skolen og ikke minst en reversering av den knallharde og uhumane behandlingen av asylbarna som den rød-grønne regjeringen hadde stått for de siste åtte årene.

Det har klart vært et stemningsskifte i norsk politikk etter valget. Spesielt Arbeiderpartiet har hatt en betydelig framgang. Det skyldes nok i stor grad lederbyttet og Jonas-effekten. Men kan vi egentlig huske Jonas Gahr Støre for en eneste stor politisk seier eller viktig politisk sak så langt? Jeg husker ingen. Helt ærlig. Det hjelper kanskje også litt å være høy, mørk, kjekk og rik i norsk politikk? Men Jonas må vise noe mer i tiden som kommer. Han må vise evne til å få gjennomført viktige saker og ikke minst sine evner som partileder. Nå rir han på en medgangsbølge. Det er en relativt enkel øvelse. Den harde politiske hverdagen kommer også for ham.

Hva fikk egentlig Arbeiderpartiet til gjennom sin forrige åtte år lange regjeringsperiode og hva har de fått til i opposisjon? De har i alle fall klart å få gjennom et budskap i media denne høsten om at årets statsbudsjett er usosialt, noe som selvfølgelig egentlig bare er tøys. Vi bor sannsynligvis i verdens best fungerende velferdsstat, og det gjør vi også neste år og så lenge det finnes oljepenger å sprøyte inn. Kan noen av oss nevne ett reelt velferdsgode som den blå-blå regjeringen har fjernet? Har Arbeiderpartiet egentlig fått til noe mer av betydning i denne perioden enn kråkekakling fra Stortinget? Der sitter de altså i opposisjon fordi de ble avsatt at et norsk folk som var særdeles lite fornøyd.

Hva får den blå-blå regjeringen til? Vel, den får faktisk til en god del bra. Byråkratiet forenkles. Det brukes ikke så mye penger på ørkesløse utredninger om alt mulig mellom himmel og jord. En jobber knallhardt for å få til en bedre skole. Bent Høie arbeider med noen av de viktigste endringene for norsk helsetjeneste på mange år. Norge rigges for framtiden med en bedre og mer hensiktsmessig kommunestruktur. Viktige samferdselsprosjekt bankes raskere gjennom. Men noe av det viktigste som gjøres er faktisk å legge grunnlaget for at Norge nå kan omstille seg fra oljeøkonomi til kunnskapsøkonomi. Det satses kraftig på forskning og innovasjon. Norge bidrar aktivt i kampen mot islamistiske ekstremister og trer støttende til for et meget presset Ukraina. Norge er tydelige mot et aggressivt og udemokratisk Russland. Vi bidrar tydelig i NATO. Og vi har faktisk fått skattelette, selv om venstresiden tror dette handler om poser. Det viser vel egentlig mest at begrepet skattelette med fordel kan klargjøres for dem. Det handler ikke om poser. Det handler om retning. Vi betaler godt over 70 % av vår inntekt i skatter og avgifter i dette landet, og det er klart at det er rom for å se på noe skatte- og avgiftsreduksjon selv om velferden også skal ivaretas godt i framtiden.

Pressen har innledet en heksejakt på regjeringen. Finnes det noe negativt å skrive, så skrives det. Den politiske hukommelsen i pressen virker nå å være omtrent på demensnivå. Arbeiderpartiet får omtrent ikke et kritisk spørsmål. Når Erna Solberg påpeker feil og mangler i pressens artikler blir hun stemplet som vanskelig, sær og sur. Det er den samme spiralen som vi har sett så mange ganger. Pressen kaster seg på folkestemningen av populistiske og økonomiske hensyn og forsterker tendensene. Og det sitter nok en god del journalister der ute som ikke akkurat er lei seg for at den politiske stemningen dreier mot venstre.

Erna Solberg har slik jeg ser det gjort en meget bra jobb som statsminister med de forutsetningene hun har. Å lede en mindretalls- og samarbeidsregjering med tydelige støttepartier i Stortinget er vel den mest krevende øvelsen en statsminister kan få. Og det har Erna etter min mening løst bra så langt. Hun har også framstått som en folkelig statsminister, som ikke bare tenker på makta og eliten. Erna er stadig ute hos folket, ute hos grasrota. Da ser vi hjertetbrannen hennes, rausheten hennes og viljen til å stå på. Hun fortjener at vi slår ring om henne. Vi ser også i noen situasjoner at Erna synes sliten, og at hun også kommuniserer slik. Det synes jeg er naturlig. Hun har også en meget krevende jobb. Og slik ser vi at hun også bare er et menneske.

Hvordan bør regjeringen og KrF manøvrere i dette terrenget?

Ved noen anledninger framstår det nok slik at kontakten mellom regjeringen og støttepartiene kunne vært bedre før framleggelsen av viktige saker. Budsjettet er et eksempel på det, noe regjeringen og støttepartiene sannsynligvis blir straffet for på de siste meningsmålingene.  Derfor tror jeg et viktig grep er enda tettere dialog framover, gjerne formalisert på høyest mulig politisk i et tydeligere samarbeidsutvalg eller noe liknende. Budsjettarbeidet må slik Erna Solberg legger opp til være mye bedre avstemt mellom regjeringen og støttepartiene neste år.

Noen «tullesaker» som har bitt kjørt fram fra regjeringens side kunne kanskje også vært unngått. Men litt innkjøringstid må man jo regne med i et såpass krevende politisk terreng som denne regjeringen må forholde seg til. Og vi må tolerere at de blå-blå også må fronte sine viktige hjertesaker. Jeg tror det går seg til.

Regjeringen har fått betale en drøy pris for noen av KrF sin hjertesaker det siste året. Menneskeverd og menneskerettigheter synliggjort gjennom samvittighetsfrihet er en av disse sakene. En god sak som venstresiden til en viss grad klarte å dra ned i søla. Så viste de da også hvor opptatt de egentlig er av menneskerettigheter. De har ingen troverdighet overhode. De blå-blå kom oss i møte på dette. Derfor synes jeg klart at vi skylder regjeringen å fortsatt framstå som en ansvarlig og forutsigbar partner, slik KrF er kjent for gjennom mange år. Selvfølgelig gitt at de blå-blå står ved avtalen som ble inngått. KrF må selvfølgelig fronte våre saker, men vi skal heller ikke bli for grådige eller vanskelige. Når det er saker som strider helt mot vårt verdisyn, så bør vi heller ta en lengre vei sammen med regjeringen og snakke godt sammen på kammerset enn å krangle mer eller mindre uforberedt i full offentlighet. Krangel vises fort som en negativ trend på meningsmålingene.

Til slutt: KrF må for all del ikke falle i armene på Arbeiderpartiet når veien nå blir litt bratt. Da framstår vi som et uforutsigbart vingleparti som ikke er til å stole på for noen. La oss heller vise våre tydelige verdier; at vi er til å stole på, at vi fullfører det vi har begynt og at vi er en solid og forutsigbar partner på den borgelige siden.

Vi kan støtte frihet under ansvar, forenkling av byråkratiet, rigging for en ny tidsalder etter oljen og tydelig støtte til våre internasjonale partnere i USA, EU og NATO. Det siste er uhørt viktig i en situasjon der Russland og IS truer verdensfreden. Vi kan støtte opprydding i det norske forsvaret etter den rød-grønne regjeringens skandaløse omorganisering som har gjort Norge til en militær krøpling. Vi kan støtte forskning, innovasjon og næringsutvikling.

Eller vi kan støtte overformynderiet, sekulariseringen, konformiteten, byråkratiet og marxismen som venstresiden står for.

For meg er valget klart: Stø kurs framover, KrF!

Og til regjeringen: Det er tid for angrep. Heis fanene, folkens. Norge trenger framskritt, nye idéer og bedre løsninger.

Kommentar #1

Per Einar Sønnesyn

352 innlegg  1671 kommentarer

Litt av ei reversering!

Publisert nesten 7 år siden
Hallgeir Reiten. Gå til den siterte teksten.
ikke minst en reversering av den knallharde og uhumane behandlingen av asylbarna som den rød-grønne regjeringen hadde stått for de siste åtte årene.

Har Reiten lese avisene idag??

Kommentar #2

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Endelig

Publisert nesten 7 år siden

Endelig en leseverdig og klok analyse av den politiske situasjonen i Norge og den eneste mulige plasseringen for KrF i det politiske landskapet. I høst har det i så måte versert mye surr og mange virkelighetsfjerne drømmerier på trykk.

Kommentar #3

Hallgeir Reiten

215 innlegg  481 kommentarer

Reversering

Publisert nesten 7 år siden

På den ene siden er det fullstendig latterlig hvordan de rød-grønne nå "raser" over regjeringens håndtering av asylbarna. De sitter med det meste av ansvaret for at situasjonen har blitt slik den faktisk er. På den andre siden så er det klart at asylbarna er en klar del av den avtalen som ble inngått mellom støttepartiene og regjeringen. Det må alle forholde seg til om dette samarbeidet også skal gå bra i fortsettelsen.

Kommentar #4

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Ja

Publisert nesten 7 år siden
Hallgeir Reiten. Gå til den siterte teksten.
For meg er valget klart: Stø kurs framover, KrF!

Men da trenger noen å hviske noen kloke og advarende ord i øret på Hareide og hans åpenbare flørting med Gahr Støre...

Kommentar #5

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Bortsett ifra...

Publisert nesten 7 år siden

Jeg støtter, slik det fremgår av min forrige kommentar, Reiten sitt innlegg, og jeg er enig med meg selv når jeg skriver: "Endelig en leseverdig og klok analyse av den politiske situasjonen ..."

Imidlertid er jeg ved nærmere gjennomlesning mildt sagt uenig i det følgende: "Vi husker også statssekretær Pål Lønseth, som i virkeligheten var mye tøffere i innvandringspolitikken enn hva Siv Jensen har vært i nærheten av i regjering. Lønseth kjørte en knallhard linje i asylpolitikken, tett opp til den Sverigedemokratene nå står for i vårt kriserammede naboland Sverige. En småbrun linje."

Pål Lønseth som statssekretær var i særklasse. Med bakgrunn som statsadvokat ved Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert kriminalitet og aktor i flere kjente og kompliserte saker, har han en bakgrunn som er befriende fri for politikertåke og ull. Han hadde gjort et like solid inntrykk om han hadde hatt den samme jobben i landbruksdepartementet eller f.eks. i kulturdepartementet. Med hans særlig kvalifiserte bakgrunn var det imidlertid naturlig å ansette ham nettopp i justisdepartementet. Han gjorde et solid inntrykk. Nøktern tale, fast holdning, poengtert og uten store fakter og tåkeleggende bortforklaringer. En utypisk politiker. For egen del ga jeg ved regjeringsskiftet i fjor uttrykk for at det hadde vært ønskelig om statssekretærer kunne gå i arv. Jeg hadde nettopp Pål Lønseth i tankene.

Lønseth gjorde naturligvis ikke annet enn å fronte regjeringen (med SV på laget) sin vedtatte innvandringspolitikk. Hverken mer eller mindre. Hans profesjonalitet i så måte var imponerende. Det var ikke hans egen private innvandringspolitikk han førte.

Kan hende Reiten ville blitt overrasket dersom han hadde invitert Lønseth på middag og par glass rødvin og slik hatt en sikkert hyggelig prat med mannen. Det kan til og med hende at han hadde forklart at han var uenig i enkelte av vedtakene som han forsvarte som statssekretær. Men slik er det med folk når de er gjennomført profesjonelle. En annen kvalitet ved helprofesjonelle mennesker, er at de "gir katten" i om de blir kritisert for sin profesjonalitet. Tvert imot viser det at de har gjort noe riktig. De har ikke latt seg påvirke av populisme og medietrykk. De har gjort jobben sin. Heller katt en værhane. Men så kan det nok også hende at han hadde minnet Reiten om at å slå om seg med uttrykk som "brun" altså rasisme i innvandringsdebatten framstår som utidig og temmelig hjelpeløst.

Videre kan det se ut til at Reiten har henfalt til den offisielle svenske versjonen av den svenske historien. Det er for så vidt ikke uriktig at SD og Lønseth forfekter en innvandringspolitikk som ligger tett til hverandre. For det er nettopp det SD kjemper for, en svensk innvandringspolitikk som ligger på nivå med Danmark og Norge sin. At svensk presse og politiske motstandere sier at en slik politikk er fremmedfiendtlig og rasistisk, er selvfølgelig til å trekke på smilebåndet av. Elendigheten i Sverige skyldes at svenskene står bom fast og har aldri kommet seg videre fra den håpløse syttitallsradikalismen, den som forfekter Utopia og som preges av rørende naivitet. Mens Danmark og Norge hver tar imot omlag titusen innvandrer i år – og har betydelige problemer med å håndtere dette praktisk med bolig, arbeid, helse, skole osv., tar Sverige i år i mot mellom åtti og nitti tusen(!). Mottakssystemet er på bristepunktet. Neste år planlegges det for nærmere hundre tusen innvandrere. Hvordan dette skal håndteres er det ingen som vel egentlig kan se for seg.

Krisen i Sverige er utløst av en sanseløs uansvarlighet fra de ansvarlige partiene. Etter valget i høst ble SD landets tredje største parti og de havnet på vippen. Selv i en slik situasjon erklærte alle de andre at de ikke skulle ha noe med dem å gjøre, og de ikke engang skulle snakke med dem. Med en slik holdning i en svært vanskelig parlamentarisk situasjon er dagens krise en villet katastrofe.

Og hva var det som gjorde at SD ikke kunne stemme for Løfven sitt budsjett? Jo, at det la opp til økt innvandring. Her er "økt" viktig. SD sier de vil felle enhver regjering som legger opp til økt innvandring. Altså godtarde de dagens nivå som utgangspunkt for politisk samarbeid. Og med et langsiktig mål om å komme ned på dansk og norsk innvandringsnivå, er de helt på linje med de fleste etablerte danske og norske partier. Og brunt er det vel ikke, Reiten?

Innvandringsdebatten er et av de politikkområdene der symbolsakene har sin egen dynamikk og lever i beste velgående. I Norge er stort sett alle partier egentlig enige om de store linjene. Men for å markere sin sosiale profil og vise at de har det rette «menneskesynet,» er det viktig for enkelte partier å si noe om at vi ikke må være for strenge, at vi om ikke annet må ta inn noen fler  – i ren overbudsiver og for slik å markere sin gode og menneskevennelig profil og intensjon. Ikke minst egner asylbarna seg perfekt som symbolsak. En klokkeklar innertier.

Logikken omkring (de lengeværende) asylbarna er enkel. I vår selvtilfredshet, mener vi at barn ikke har godt av å flytte ut av landet når har bodd her noen år og blitt integrert. I utgangspunktet handler det om å flytte sammen med sine foreldre og søsken. Konsekvensene av en slik holdning fra det norske storsamfunnet, er at dersom foreldrene gjør sin egen vurdering og sitt eget valg og selv ønsker å flytte, vil vi måtte nekte dem dette. Ettersom dette imidlertid ville lignet litt for mye på gamle DDR og Nord-Korea, vill vi trolig besinnet oss og sagt; ok, da.

Omvendt, når vi erkjenner og også praktiserer at det er ok at barn flytter ut av landet sammen med sine foreldre, så bør naturligvis dette også gjelde når vi etter svært grundige vurderinger og utallige saksbehandlinger og runder i rettsapparatet er kommet til at foreldrene har tatt med seg barna inn i landet på ulovlig vis og at de slik ikke kvalifiserer for å være her. Verre er det jo egentlig ikke.

Men som symbolsak for de med «det rette menneskesynet» er altså de lengeværende asylbarna helt prefekt. Og slik tværes denne saken og de mange enkeltsakene, en tværing som slett ikke gagner de angjeldende barna. Og slik tas oppmerksomheten og ressursene bort fra større og viktigere politikkområder. Symbolpolitikk er viktig for å markere en bestemt politisk profil, men som praktisk politikk og for landets ve og vel framstår det i mange tilfeller bare dumt og ikke minst trist.

Kommentar #6

Hallgeir Reiten

215 innlegg  481 kommentarer

SV: Bortsett fra...

Publisert nesten 7 år siden

Interessante betraktninger, Arne.

To små kommentarer.

1. Dagens kommentar om Pål Lønseth fra Venstres leder Trine Skei Grande

2. Jeg står for at Sverigedemokratene er et mye mer ytterliggående parti enn FrP, men registrerer samtidig at Venstre og KrF sine søsterpartier i Sverige ønsker å ta dem inn i varmen og få en bredere debatt om innvandring. Den debatten tror jeg kan være veldig bra for Sverige.

Kommentar #7

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
å slå om seg med uttrykk som "brun"

Takk skal du ha Danielsen, for at du tok opp denne!

Beste hilsen

Kersti

Kommentar #8

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Link og historie

Publisert nesten 7 år siden

Hallgeir,

Linken til Trine Skei Grande sin kommentar om Pål Lønseth virker ikke. Uten å være forutinntatt, er jeg dog noe usikker på om det er særlig interessant å lese Grande sine kommentarer og synspunkter om Pål Lønseth og som trolig da er knyttet til hans arbeid som statssekretær med blant annet innvandring som sitt felt.

Politikere er med noen få unntak forutsigbare til det kjedsommelige, og av og til forutsigbar uforutsigbare. Slik gjør de seg selv ofte uinteressant. Men for all del, de gjør en viktig jobb. Det er mange bra mennesker med mye god vilje i poltikken. Det skal de ha. Men det er noe med stilen... eller kanskje det er kulturen, eller bare the nature of the business? Selv om det er på siden av saken, vil jeg uten attarhalde fremholde KrF sin leder som en som framstår med betydelig integritet i moralske spørsmål i politikken.

Når det gjelder SD og Frp, så er den største forskjellen historien – slik jeg forstår det, bakgrunnen deres. SD har en tydelig ny-nazistisk og rasistisk bakgrunn – for en del år siden. Og som Frp opplevde også SD, de første årene etter at de begynte å vokse og å utvikle seg til å bli en faktor i rikspolitikken, sine slengere av noen «bygdetullinger»  –  som ikke har kommet seg videre fra uniformstiden. Det vil si bleiestadiet.

Jeg kjenner ikke SD og har ikke noe forhold til dem, men etter det jeg forstår, har de foretatt en solid opprydding, og de feier fortsatt ut en og annen slenger. De har som Frp visstnok et bredt og helhetlig politisk program. Deres ambisjon er å bli eller å være et parti på linje hvilket som helst annet parti i Sverige. Videre har de, slik som Frp, en klar holdning imot dagens innvandringspolitikk. Men som tidligere nevnt, er den altså ikke mer radikal enn at de ønsker seg det samme nivået på innvandringen i Sverige som i Danmark og Norge.

Men mantraene er seiglivede i politikken. I uttalelsen fra Centern og Kristdemokratene, der de er de første,som tar mot til seg, eller kryper til korset som det vel også heter, og tar til fornuften og vil begynne å diskutere nivået på innvandringen til Sverige, kunne de naturligvis ikke gjøre dette uten å hive på et etablert mantra: «Å kategorisk ignorere Sverigedemokraternas nærvær i Riksdagen, er å gi dem et populistisk frikort i stedet for å bekjempe deres fremmedfiendtlighet,»

Det kunne vært interessant om en gruppe forsker gjorde en nøktern analyse. Vil tro at det ville holde hardt om de hadde konkludert med at SD er fremmedfiendtlig – basert på programmet deres og de uttalte målene. Mer sannsynlig hadde de kanskje endt opp med at KD i likhet med Frp og halvparten av befolkningen i Norge er kritiske til den rådende innvandringspolitikken. Det er betydelig forskjell på disse to politiske ståstedene. Ja, den er himmelvid, noe f.eks. Kristdemokratene burde hensyntatt.

Å være fremmedfiendtlig er introvert og eventuelt også rasistisk. Å være kritisk til den rådende innvandringspolitikken, ja, i prinsippet til ethvert politikkområde er å være ansvarlig.

Kommentar #9

Nils-Petter Enstad

123 innlegg  206 kommentarer

Tok tid....

Publisert nesten 7 år siden

Det er bra at man omsider har kommet til enighet om behandlingen av de lengeværende asylbarna, men det er ikke bra at det tok over et år før dette kom på plass. Det er helt åpenbart at dette har vært trenert av regjeringen.

Det er heller ikke bra at justisministeren sannsynligvis har feilinformert Stortinget. Det er faktisk svært alvorlig.

Og man skal selvsagt holde avtaler. Men det ansvaret hviler like tungt på alle parter i en avtale.

At statsministeren har gjort "en meget bra jobb" er selvfølgelig et standpunkt man kan ha - jeg deler det ikke. Sagways og økte tollfrie kvoter faller ikke inn under min forståelse av "meget bra jobb"; heller ikke et budsjettframlegg som ga inntrykk av å være laget av en studiesirkel i FrPU.

Kommentar #10

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Enstad

Publisert nesten 7 år siden

@ "... et budsjettframlegg som ga inntrykk av å være laget av en studiesirkel i FrPU."

Her tror jeg FPU sin studiesirkel er rykende uenig. Et raskt blikk på de politiske meningsmålingene, viser nok heller at studiesirkelen knapt nok kjenner igjen en eneste sak som de kan si at de har hatt særlig innvirkning på – eller i hvert fall som de har grunn til å være fornøyde med. Ja, det eneste måtte være Sagway, men det tror jeg faktisk heller ikke var noen viktig sak for studiesirkelen.

Og så er Enstad trolig klar over at statsministeren ikke gikk til valg på sagwaycruising. Så når Reiten og andre gir statsministeren god karakter, så er det basert helt andre saker, og da på tross av at FPU sin studiesirkel fikk viljen sin med Sagway. Antar at det har noe med kompromisser og slikt å gjøre.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere