Jahn Otto Johansen

69

Glem ikke sigøynerne

Kanskje vi også har fått et noe mer nyansert syn på sigøynerne: Selv om noen er lommetyver og driver med annen ulovlig virksomhet, gjelder ikke det de fleste.

Publisert: 30. nov 2014

Medias og politikernes opptatthet av rom-folket/sigøynerne har gått opp og ned. I år har det vært stillere enn den sommeren da aviser og TV åpnet for de mest rasistiske utsagn og folk dro til Årvoll for å betrakte rom slik man ser på dyr i en zoo. Muligens skyldes dette at det er kommet færre sigøynertiggere til Norge i år enn tidligere. De trengende hjemme i Romania har vel fått vite at nordmenn flest ikke liker å se fattigdom for våre øyne.

Men kanskje vi også har fått et noe mer nyansert syn på sigøynerne: Selv om noen er lommetyver og driver med annen ulovlig virksomhet, gjelder ikke det de fleste. Der det er satt opp dusjer, doer og søppeltønner har ikke dette medført flere sigøynertiggere, hvilket jo tidligere erfaringer fra Strasbourg burde ha lært oss. Det er overraskende få kommuner som har funnet det nødvendig å få vedtatt tiggerforbud. Men problemet er med oss og kan eksplodere igjen neste år.

Rom-folket vil dessuten oppleve at hjelp til dem fortrenges av nye og enda mer alvorlige flyktningkriser, folkemord og naturkatastrofer. Vi har sett hvordan det er oppstått konkurranse mellom hjelpeorganisasjonene om hvilke utfordringer som er størst. I tiden fremover vil antagelig IS-terroren i Syria og Irak og de enorme menneskelige problemer det har medført, oppta mer av vår oppmerksomhet.

Men la oss ikke glemme romfolket. De har ikke fått det bedre i Sentral- og Øst-Europa, og vi ser en voksende anti-siganisme i de vesteuropeiske land. Det er ikke bare i Italia og Frankrike at politikere har oppdaget at de blir populære av å sette inn køllesvingende politi og bulldozere mot fredelige sigøynerleire. Fortsatt at det EU`s vaktbikkjer og Vatikanet som må si klart i fra at den slags opptreden hverken bør eller kan vi akseptere.

Vi hører ofte at det er best å sende penger til de land der det er flest sigøynere og hjelpe dem på stedet. Både rød-grønne og blå-blå statsråder har skrytt av hvor flinke de er. Men de glemmer at mye av denne hjelp blir borte på veien når både hvite og rom-ledere lukter penger.

Det er ingen tvil om at romproblemet er like stort som, om ikke enda større enn tidligere. Det bør heller ikke være noen tvil om at dette er et problem som hele EU-Europa og vi som står utenfor må løse i fellesskap. Romfolket/sigøynerne er Europas aller største og mest diskriminerte minoritet. Behandlingen av dem forgifter våre samfunn og stimulerer også annen rasisme og etniske motsetninger.

Men samtidig som dette er et all-europeisk problem har det også norske særtrekk som ofte blir borte i debatten. Jeg tenker på storsamfunnets behandling av barn til sigøynere som er overlevede fra Auschwitz og andre utryddelsesleirer. Solomia Karoli minner oss om dette i en liten bok, «Norske sigøynerbarn – etnisk rensing eller barnerov?», som har fått alt for liten oppmerksomhet i norske medier. Jeg har selv dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært tilstrekkelig opptatt av denne norske utfordring.

Det vil alltid være uenighet om hva barnevernet gjør og ikke gjør, men sigøynerfamiliene er ikke de eneste som klager over at så mange av deres barn tas over av barnevernet. Det gjør jo også polakker, indere og andre. Nesten halvparten av alle barn i den fastboende norske sigøynerminoriteten er enten tatt av barnevernet eller befinner seg i faresonen. At det norske storsamfunnet svikter er jeg ikke lenger i tvil om, selv om myndighetene og velmenende mennesker sier at det viktigste er å gi sigøynerbarn skolegang og forhindre for tidlige ekteskap.

Jeg hører også at norske sigøynerfamilier ikke lenger klarer å holde styr på guttene om blir kriminelle – biltyver, promillekjørere, narkotikaselgere osv. Da jeg holdt foredrag om rom-folket for fangevokterne på gamle Botsen lærte jeg mer av dem enn de kanskje av meg. De kunne fortelle at når bestefedre og fedre ikke lenger hadde noen kontroll over ungguttene, havnet disse oppe i all slags kriminalitet mens jentene var mye mer lovlydige. Jeg lærer stadig at rom-problemet er mye mer sammensatt og innviklet enn jeg hadde trodd.

(Jeg bruker både uttrykkene rom og sigøyner selv om rom/romfolket nå er det offisielle. I enkelte land er sigøyner et skjellsord, andre steder ikke. Raya og Natasja Bielenberg og deres fantastiske familie nøler ikke med å bruke uttrykket sigøyner om seg selv).

Kommentar #1

Christian de Jong Øien

0 innlegg  96 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Jeg leser det du skriver og tenker at det er en ganske riktig tilstandsrapport. Men hva skal vi gjøre med dette? Holdningskampanjer i Norge og ydmykhet og pedagogikk i Barnevernet kan jo løse noe her i Norge, men de fleste rom-folk bor ikke her og behandles langt verre i sine hjemland. Vi kan vel vanskelig påvirke holdningene i Romania og Bulgaria? 

Jeg er enige i at nordmenn er for redde for å møte fattige. Men jeg mener også at vi dypest sett ikke kan løse fattigdomsproblem ved å gi penger til tiggere (eller korrupte myndigheter/romorganisasjoner). Vi kan heller ikke hjelpe alle. Det skulle ikke hindre oss i å kunne hjelpe noen, eller å bare møte fattige som mennesker slik vi møter andre. 

Jeg er ikke overrasket over at barnvernet oftere er inne hos innvandrergrupper og andre som avviker fra den jevne nordmann. Det bekymrer meg ikke heller. I mange land er vold en del av oppdragelsen og det skulle bare mangle at ikke noen irettesetter disse når de kommer til Norge. Det er også plikt å sende barn på skole i Norge, og derfor er også dette nødvendig at barnevernet griper inn i, dersom foreldre nekter barn skolegang. 
Barnevernet oppleves som et angrep på oss når vi får tilsyn. Hele grunner er jo om vi er tilstrekkelige mødre eller fedre, og det kan gjøre at folk setter seg på bakbena. Det betyr ikke at barnevernet alltid tar feil. De har heller ikke rett alltid. Omsorgsovertakelse tror jeg skjer for ofte i Norge. I mange tilfeller kan man ta i bruk pedagogiske virkemidler i større grad for at foreldre faktisk skal formidle hva som er problemet og hva man egentlig skal gjøre. Men andre ganger er det helt nødvendig. Noen land har til og med ordtak av typen "slår han, elsker han" og lignende som likestiller det å slå med kjærlighet. Da trenger de tilsnakk og hjelp til å forstå hvordan vi gjør ting i Norge. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere