Jørgen Stueland

37

Min adventssalme

Kjære leser. Jeg har skrevet en adventssalme. Håper du liker den. Her er den.

Publisert: 29. nov 2014

Jeg ble kjent med en dame som vokste opp alene med en alkoholisert mor. Faren dro da hun var fem år. Orket ikke mer og lot barnet bli alene med mamma og hennes djevler, som skånselsløst dro henne inn og ut av hennes evne til å være menneske.

Jeg snakket lenge med damen. Hun er vakker, velutdannet og tilsynelatende helt tilstede i seg selv. Hun har to barn. En fullkommen pike på tre år, og en prins på ett og et halvt. Hun har en mann som er jurist, arbeider i justisdepartementet. Selv har hun nettopp disputert for doktorgraden i filosofi. De er en familie som andre familier.

Vi ble sittende og prate i et selskap. Og etter hvert ble det naturlig for henne å åpne seg litt for meg.

Hun fortalte meg at hun hele barndommen og ungdommen levde sammen med en mor som misbrukte alkohol. Alene. Det var bare de to. Hver kveld drakk mamma alkohol. Hver morgen måtte hun vekke henne, støtte henne til toalettet så hun fikk spy. Hun måtte skjule mammas alkoholisme, måtte passe på å ha venner på besøk bare i gode perioder, måtte ”stjele” penger til mat, som ellers hadde blitt brukt til alkohol, måtte ”late som om” alt var fint og riktig.

Og jeg tenkte at hun ville fortelle meg om hvor voldsomt hun hater sin mor, og hvordan hun var et løvetannbarn, som har dratt seg opp av asfalten og klart å stable sammen et liv.

Men det viste seg at dette bare var parentesene i det hun fortalte meg. For hun fortalte meg om kjærlighet, først og fremst. Først og fremst om kjærlighet fortalte hun meg.

For henne er mamma kjærlighet.

Hun undersøkte i voksen alder sin mammas historie. Hun snakket med mammas søster. Mammas søster er to år yngre enn mamma. Og mammas søster ble reddet av mamma, fortalte mammas søster. Hun ofret seg selv for sin søster. Hun beskyttet henne. Mot deres fars misbruk.

Morfar hadde en umettelig trang til å få stilt sitt seksuelle behov hos små jenter, små barn. Mamma lot derfor sin far utnytte henne hver kveld, mens søster lå og lyttet til det grusomme som skjedde. Aldri lot mamma søster bli misbrukt. Aldri lot hun henne høre galskapen som skjedde nedenunder da foreldrene slo hverandre helseløse, hun holdt henne for ørene, beskyttet. Fortalte at alt vil bli bra, verden er god, selv om det ikke virker slik.

Mamma var ødelagt. Hun drakk og drakk og drakk. Hver dag. Men mamma var allikevel kjærlighet. Hun klarte ikke å være i verden, den virkelige verden. Men hun var allikevel mamma for sitt barn. Hun smilte alltid, smilte til sitt barn, hele, hele tiden. Hun kjeftet aldri, var aldri brå, hun var bare god. Gjennom alkoholen var mor bare kjærlighet.  Hun så sitt barn, ønsket å nå frem til sitt barn med et budskap: Du er elsket. Og mamma elsket, gjennom og på tvers av alkoholrusen bygget hun opp sitt barn.

Og det utrolige er at denne damen jeg traff bare elsker sin mor. Hennes mor drakk hver dag, hver eneste dag av hennes oppvekst. Allikevel er det eneste ordet hun vil klistre til sin mor ordet Kjærlighet. Hennes mor var bare god. Sa hun til meg.

Når noen misbruker alkohol er det det vi ser. Vi ser ikke menneskene, mamma, pappa, søster, bror. Vi ser det instrumentelle i omsorgssvikten. Og barnevernet blir koblet inn fortere enn ølen renner ned strupene på de vi sender bekymringsmelding på.

Vi er så glade i det perfekte. Vi blir bedt om å være på vakt, se etter tegn på omsorgssvikt, etter misbruk. Vi vil ha det perfekte. Barnehageansatte blir fortalt at det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en bekymringsmelding for lite.

Det går underlig bra med min venninne. Hun fullførte doktorgraden på tross av at hun tilbrakte hele sin barndom med en alkoholisert mor.

Hun fortalte meg at hun ikke ville ha vært det foruten. Sin barndom. Hun elsket sin barndom. Hun fortalte meg at for henne var mammas kjærlighet nok. Mer enn nok. Hun fortalte meg at hennes mor var det absolutte kjærlighetspunktet i hennes liv. Det hele hennes sinn dreide seg om. Hennes mor sa alltid til sin datter at hun kunne få til alt. At det var ingen grenser for hva hun kunne klare. Hun hvisket henne i søvn med ordene: ”Du er verdens gjenglemte prinsesse. Du kan klare alt.”

Mamma drakk hver dag. Hver eneste dag. Men hun elsket også hver dag. Hver eneste dag. Og kjærligheten er sterkere enn mørket.

Dette er slutten av min salme: La oss ta vare på det å gjøre så godt en kan. Barn trenger det. At foreldrene gjør så godt de kan. De trenger ikke at foreldrene blir frarøvet dem i vår jakt på det perfekte. For det perfekte er bare perfekt. Det er ingen kjærlighet i det perfekte.

Det uperfekte inneholder en voldsom kjærlighet. Kjærligheten mellom foreldre og barn.  

Kommentar #1

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

At foreldre gjør så gode de kan utfra den situasjonen de har, absolutt. I de aller fleste tilfellene.

Likevel er mulighetene for ødelagt liv større enn det motsatte når barn blir latt alene med rusmisbrukende foreldre, selv om denne historien var vakker, på sitt vis.

Kommentar #2

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Det 4. bud

Publisert nesten 7 år siden

Det er jo nettopp det 4. bud handler om : Du skal hedre din far og mor (foresatte) så skal det gå deg vel i landet. Det er det eneste bud som gir en lovnad. 

Hvis du klarer å oppfylle dette bud (tross all elendighet) så kan du vende din lagnad til det bedre. Det er et valg du må gjøre.

Kommentar #3

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Knut Rasmussen. Gå til den siterte teksten.
Det er et valg du må gjøre.

Ideelt sett ja.

Også er det slik at mange som er blitt utsatt for rusmisbrukende foresatte, nettopp ikke får utviklet verktøyet til å kunne foreta såkalt kloke valg.

Dette blir litt rosenrødt, men la gå med det. Det er flott at damen har et bra liv.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere