Å ville flykte fra jula

Skrevet av Liv Liahjell Drøpping, Ålvundfjord og Jostein H. Sandsmark, Bjørkelangen.

Den nærmer seg, håpets høytid, med budskapet om fred og nytt liv. For oss to er det imidlertid en ny påminnelse om tapet av to «julebarn».

I januar var Josteins datter Sara (13) en av de to jentene som ble påkjørt og drept ved Bjørkelangen, og i påska var Livs sønn Ola Inge (27) en av de fire guttene som omkom i skredulykken i Sunndalsfjella. Begge har vi opplevd det innmari smertefullt å miste et barn. Vi har rast, fortvilt og følt tapet forferdelig urettferdig. Men midt i dette har ektefeller, gjenlevende barn og gode venner holdt oss oppe og gitt nytt livsmot.

Utfordring. En av utfordringene er imidlertid de glade høytider – første gang uten Sara, første gang uten Ola Inge. Det vi skulle ha gledet oss til, blir noe å grue seg til. For folk flest går livet videre, med hverdager og høytider, men for oss er dagene blitt langt ifra vanlige. Vi savner jo ungene våre! Og det gjør spesielt vondt når vi nå går mot advent og julehøytida. Ja, rundt om i landet sitter det mange som har mistet en nær og kjær, og som nå gruer seg til denne tida. «En av de verste dagene for oss som har mistet: julaften! Det er nok flere enn jeg som allerede har begynt å grue seg,» skriver en etterlatt i Josteins Facebook-gruppe Skynd deg å elske. «Mens mange rundt meg gleder seg til jul, kunne jeg ønske den ble avlyst,» forteller en annen.

Ola Inge var en skikkelig julegutt, den som skapte stemninga i heimen. Og «Sara pakket julegaver hele året, og hun tok små beundrere på armen og inviterte til juleverksted», fortalte en av tantene hennes i begravelsen. Hjemme hos Jostein er nok den største smerten nå at juleforberedelser og -pynting i så stor grad var en Sara-og-mamma-greie.

Råd og ikke-råd. Så hva gjør vi da? Vi etterlatte? Dere andre?

Av dere andre forventer vi slett ikke noen «avlysning» av jul eller advent. Dere skal også slippe å anlegge et trist oppsyn. Men spar oss gjerne for råd om hvordan jula bør markeres for at vi skal «komme oss videre», for eksempel. I stedet ber vi bare om dette: Anerkjenn sorgen, og vær raus i møte med våre ulike måter å takle julesmerten på.

Og nevn gjerne barna som er borte. Taushet om dem er i hvert all ingen god strategi. Ikke vær redd for at det å nevne dem kan gjøre vondt verre. «Folk er redd for at de skal si noe galt slik at jeg blir minnet på det [konas død],» sier politietterforsker Tommy Lynley i Elizabeth Georges roman Denne dødens kropp. «Det jeg ikke forstår, er hvordan noen kan tro at jeg trenger noen slik påminnelse for å tenke på det, eller at jeg skulle være redd for å bli minnet på det. Hun kommer alltid til å være der, uansett. Hun er et konstant nærvær.» Det som heller smerter, er taushet om dem som er borte. Ikke at det trengs så mange ord; det holder med et vennlig nikk til tapet vi har opplevd.

Forstå reaksjonene. I tillegg ber vi altså om forståelse for våre ulike reaksjoner. Det fins ikke én rett måte å takle dette på. Der den ene av oss har bestemt seg for å feige ut, ta med familien og flykte fra hele greia, vil den andre feire jul på et vis, av hensyn til de gjenlevende. Og det ene er ikke mer rett enn det andre. Det handler om hva den enkelte makter. Alt mens de gode minnene fra jula 2013 velter innover oss, slik Jostein forteller i boka Pass på liten og på stor om hva han tenkte idet Sara døde:

«’Nå er den hellige time. Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime,’ hører jeg brått i bakhodet, et ekko av din solosang i kirken sist julaften, Sara. ‘En nyfødt kjærlighet sover,’ lyder sangen, den gangen klokkeklar, nå skjærende sur. ‘Vår lange vandring er over; stjernen er stanset her.’ Jeg rister på hodet, vil ha julesangen din til å tie, men klarer det ikke: ‘Vi står om krybben og smiler, for vi er fremme nå! Her kan vi drømme om den fred som vi skal eie en gang. For dette barn har himlen med.’»

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.11.2014