Verdidebatt

Israel utad og innad

Netanyahu driver konstitusjonell religiofobi tilpasset en stat bygget på karteller.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Statsminister Benjamin Netanyahus åpning for å lovfeste at Israel “er en jødisk stat”, noe som bl.a. vil ekskludere halvannen million arabiske statsborgere, er ikke et forslag om statskupp, slik en lett kunne trodd. Tvert om, det kan gjennomføres under omstendigheter som umulig kan bryte med israelske konstitusjonelle prinsipper.

20. november het det i en lederartikkel i Aftenposten: «Venner av Israel, og vi regner oss selv blant dem, har ofte begrunnet sin sympati med at Israel er et demokrati i en del av verden der slikt er en sjeldenhet. Dersom Israel gjør noe som undergraver denne posisjonen, vil det få negative konsekvenser som er vanskelige å overskue.»

Aftenposten er på ville veier i sitt forhold til definisjoner av demokrati. Israel er intet demokrati, og dette gjelder av to hovedgrunner:

For det første har Israel aldri innstiftet noen konstitusjon som forplikter nasjonen til et bestemt styresett. Det tilsynelatende demokratiet er på nasjonalt plan representert ved Knesset, men dette er bare i formen et parlament, ettersom det fortsatt, i tråd med ”provisoriske” bestemmelser fra 1948 og 1950, er å betrakte som en arbeidsgruppe som har som evindelig målsetting å sette fram forslag til en konstitusjon. Dette inntreffer åpenbart aldri. (Eller som romerne sa: det skjer vel ”ad calendas graecas”.) Inntil videre finnes det enkelte ”grunnlover” (engelsk: ”basic laws”) som til dels regnes som gyldige surrogater for en konstitusjon, men det finnes nettopp ikke noe konstitusjonelt grunnlag for å tilskrive disse lovene gyldighet.

Hvis Knesset ble oppløst, og det kan uten konstitusjonelle problemer skje over natten, så er det formelt ingenting i veien for at bestemte maktposisjoner (så som hærledelsen eller Høyesterett) kan kreve et nytt ”midlertidig” styresett. Så får vi se hvor alvorlig det blir tatt.

For det annet har Israel ikke det økonomiske fundament, heri medregnet eiendomsformer, som er en nødvendig forutsetning for et borgerlig demokrati. Mange tror riktignok at så er tilfellet, men det beror ofte på bruk av det vage uttrykket ”markedsøkonomi”, som mange holder for å være et ord som dekker en tradisjonell kapitalistisk økonomisk ordning. Israel kan riktignok kalles en markedsøkonomi, men denne har ikke en kapitalistisk eierstruktur. Landets økonomi er avhengig av kartell-liknende ”Business Groups”. Dette systemet preger så å si alle industrialiserte økonomier utenfor Vest-Europa, USA og engelsktalende land generelt. Her hersker det for eksempel ingen muligheter for friheter innen reelle aksjeselskaper; det herskende er tvert om manipulasjoner fra sameiende og omforente familiegrupper som har det reelle herredømme uavhengig av ethvert mulig aksjeflertall. OECD har for lengst luftet sin bekymring i denne anledning, men det samme kunne de gjort mht. ethvert industrialisert land av denne typen – fra Russland og Kina over Japan til Chile, for til sist å nevne det eneste land som har gitt denne mafiotiske eiendomsformen en legal basis i sin grunnlov.

Kort sagt: Israel utgjør selv en del av den verden hvor ’demokrati er en sjeldenhet’ for å omskrive Aftenpostens leder aldri så lite. I den grad f.eks. muslimske land er industrialiserte, bygger de på presis den samme kvasi-kapitalistiske modellen, som ikke er stort annet enn en videreføring av primitiv familieeiendom, full av uforutsigbarheter, og stadig truet av stagnasjon – noe som nettopp ikke minst gjelder Israels økonomi, helt uavhengig av den nåværende verdenskrisen. Over halvparten av verdiene i Israels økonomi kontrolleres i dag av et snes familiekonglomerater.

Det legges ofte stor vekt på at Israel peker seg negativt ut ved å være det eneste land i verden som ikke har definert sine grenser. Like viktig er det å se at denne ytre ubestemmeligheten har sitt motstykke i landets indre struktur.

Denne tilsynelatende ubestemmeligheten får sitt beste uttrykk i en offisiell statsideologi basert på tro, i dette tilfelle jødedommen. Politisk handling foregår da ut fra bakgrunner som ved enhver gitt leilighet ikke trenger å bli begrunnet rasjonelt. Det vil for eksempel være en misforståelse å kalleNetanyahus trusler for rasistiske. De går ikke på såkalte raseforskjeller, men er snarere religiofobiske, slik det er karakteristisk for retninger i islam.

På samme måte er det galt å kalle truslene “fascistiske”, parallelt med det meningsløse uttrykket “islamo-fascisme”. Fascismen er et fenomen knyttet til korporative trekk i reelt kapitalistiske nasjoner. I likhet med arabiske land står Israel et godt stykke fra det nivået.

(Et konsentrat av dette innlegget har vært innom Aftenpostens debattsider.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt