Verdidebatt

Misjna, byrjinga på rabbinsk jødedom

Misjna, den rabbinistiske lova som vart samla under rabbi Juda, kalt ”fyrsten”, i Palestina kring år 200, er den grunnleggjande boka i rabbinsk jødedom. Det er ei bok som er alt for få les.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den som les Det Nye Testamentet slik det er ordna, vil sjå ei utvikling undervegs. Medan dei fire evangelia driv polemikk mot dei andre jødiske retningane, og særleg farisearane, utvider Paulus målet til å omfatta heile jødedomen. Medan Jesus argumenterer mot dei skriftlærde og farisearane, utvidar Paulus dette til å omfatta den mosaiske religionen i det heile.

Det er lett å lesa slik, ikkje minst avdi det er slik dei som skreiv og redigerte desse skriftene vil at vi skal lesa. Men om vi brukar kronologien som hjelp, ser vi at vi her blir lurt til å velja eit perspektiv som er snudd om 180 grader. For breva til Paulus er eldst. Det er Paulus som først tek ei oppgjerd med heile den mosaiske lovreligionen. Evangelistane, som skriv ein generasjon etter Paulus, og etter at tempelet har vorte øydelagt, innsnevrar målet og legg langt større vekt på farisearane enn på dei andre. Noko er i gjære.

For det er farisearrørsla som blir kjerna i det som etterkvart veks seg til å bli rabbinsk jødedom. Dei kristne er ikkje åleine om å freista å tolka den nye situasjonen som har oppstått etter at tempelet og dei sentrale autoritetane i den judaistiske tempelreligionen er borte. Og dei kristne er heller ikkje åleine om å reisa rundt i den jødiske diasporaen for å freista overtyda andre om at deira tolking av den nye stoda er riktig. Etterkvart byrjar dei kristne å møta forbeina motstand. Og polemikken skjerpar seg mot det som er ryggraden i denne motstanden – farisearrørsla.

Opprøret i Jerusalem og øydeleggjinga av tempelet er ikkje den einaste katastrofen som råkar jødane i denne perioden. Vel 50 år etter at tempelet vart øydelagt reiser jødane seg på nytt – denne gongen under ein mystisk, militær leiar som kallar seg Bar Kochba – Stjernesonen. I fire år greier opprørarane å halda ut mot den romerske overmakta – så er det slutt. Resultatet blir fleire daude, meir forvising, meir øydeleggjing. Vona om å atterreisa eit jødisk kongedøme er daud. Tempelkulten, limet som har halde tempeljødedomen saman, er borte. Men fariseismen er ikkje daud – i det stille arbeider han med dei problema den nye situsasjonen har skapt, og kring år 200 e.kr. legg den framveksande rabbinske jødedomen fram sitt grunnleggjande dokument – Misjna. Det er eit forbausande og merkeleg stykke litteratur.

Dei kristne skriftene greidde å byggja ei ny pakt på det gamle fundamentet. Dei kristne treng ikkje å ofra i tempelet – etter ein rettssak i tempelet, med den øvste autoriteten i tempeljudaismen, Sanhedrin, som domsstol, er Gud sjølv dømt til dauden etter lova. Med Pauli ord: ”Tenesta under lova er ei dødens teneste”. Det er Guds eigen son som er ofra som det endelege forsoningsoffer. Til no har jødane ofra lam i den førstefødte sonens stad. No har Gud ofra sin eigen son i menneskets stad. Dermed har Gud sjølv forsont seg med oss. Det einaste vi treng, er å tru på Sonen. Gjer vi det, får vi del i nåden. At tempelet etter dette blir øydelagt av romarane er ikkje noko å gråta over – det er berre fullføringa av Guds verk. Dei kristne brukar Kristi offer og påskeforteljinga – den grunnleggjande forteljinga i mosaisk historie – som hjørnestein i åtaket sitt på den mosaiske lova og den eksklusiviteten som lova byggjer og held ved like.

Rabbinarane si oppgåve var dobbelt vanskeleg. For det første måtte dei, som under det første eksilet i Babylon, finna eit svar som levde opp til situasjonen etter at tempelet var øydelagt. Men denne gongen måtte dei også forhalda seg til at dei kristne hadde eit forsprang, og hadde formulert sitt svar på den nye situasjonen. Svaret til rabbinarane er heilt på høgd med situasjonen. Dei unngår å ta kampen der dei kristne står sterkare. Svaret deira er eit svar utan ”store” forteljingar, og knapt nok små forteljingar. Frå første til siste side er Misjna ”Halakha” – lov. Det einaste Misjna minner om i Bibelen er dei delane av Mosebøkene som berre drøftar ulike lovspørsmål, som drøftingane om sopp i hus og liknande. Men der lovdelane av Mosebøkene blir bore oppe av forteljingar, ikkje minst av den store forteljinga om utferda frå Egypt og forteljinga om korleis Moses tek i mot dei ti boda på Sinaifjellet, finst det ikkje antydning til ein slik ”berande forteljing” kring Misjna. Misjna seier ikkje eingong sjølv kva for bok ho er – ho går rett på sak. Og det vil seia sak etter sak om reglar for matlaging, menstruerande kvinner, spørsmål om kva tid du kan gå bort frå eit løfte og liknande. Mange av sakene blir berre drøfta, ikkje konkluderte. Og slik held boka på i omlag tusen sider. Så sluttar ho like brått som ho byrja, med siste sak. Når ein er ferdig er det som om ein høyrer den totale togna i retten etter at siste argument er høyrt og siste dom er lese opp.

Kva er dette for noko?

Det er eit spørsmål som ikkje er enkelt å svara på. Dei to leiande autoritetane på feltet er E.P. Sanders og Jacob Neusner.[i]I følgje Sanders er Misjna ei lovbok. Grunnen til at det ikkje er noko innleiing, ingen digresjonar, ingen forklaringar er enkel: Du finn ikkje slikt i lovbøker. Om du les vegtrafikklova vil du i presensform få skildra ulike situasjonar, og kva åtferd desse situasjonane krev. Inga historisk innleiing om vegtrafikk i ulike periodar og liknande – berre dei ulike sakene og ansvarstilhøva og anna som lova må definera. Det er alt.

Jacob Neusner sitt syn er at Misjna, sjølv om boka har form som ei lovsamling, definerer eit judaisk system for ei sosial ordning som både nyttar ein metode som i sin kontekst var filosofisk, og samstundes når fram til konklusjonar som på same vis er filosofiske.

Eg må vedgå at eg er langt frå har tilstrekkeleg oversikt til å ha ei eiga meining om dette spørsmålet, sjølv om eg ser kor båe argumentasjonane byrjar. Eg ser Sanders sitt poeng om at dette er lover, og at Misjna tek sak etter sak. Men samstundes: Medan Misjna gjer dette, blir det klassifisert, argument blir lagt fram etter underforståtte skjema for korleis ein kan nærma seg eit problem – kort sagt: Neusner treng ikkje henta filosofien i Misjna ut or lause lufta.

Medan dette spørsmålet får stå ope, er det andre sentrale ting det er viktig å setja fingeren på. Misjna er ikkje historie. Babylonaren som samla dei første ni bøkene i Bibelen skapte samstundes vestleg historieskriving. Desse ni bøkene er mykje rart – men først og fremst er dei historie. Historia byrjar med at Gud skapar verda av ingenting, og etter dette utviklar alt seg historisk – epoke etter epoke. Og slik blir tilhøvet mellom menneska og Jahve utvikla fram til den endelege pakta slik den har vorte ”i tidens fylde”. Forfattarredaktøren av desse bøkene gjer heller ikkje den vanlege feilen med å tru at fortida berre er ein variasjon av notida – både menneske og Jahve endrar seg i det historiske forløpet ettekvart som pakta mellom dei utviklar seg.

Misjna er ikkje historie. Det som finst av forteljing, er svært små forteljingar. Alle er tidlause. Dei seinare rabbinske skriftene inneheld meir av forteljing, men utan at dei bryt det grunnleggjande tidlause, lovbundne opplegget til Misjna. Med Misjna opphøyrer jødisk historie. Jødar før Misjna, som Josefus, skreiv historie. Etter Misjna blir det ikkje skrive historie av jødiske forfattarar før dei første spede forsøka i renessansen. Sjølv desse forsøka er svært avgrensa, og handlar for det meste om forfølgjingar av jødane – det er ikkje historier om jødane og det jødiske samfunnet. Det viktigaste forsøket på å skrive historie om jødane i renessansen – ”Meor Eynayim”, ”Frå augas ljos” av Azara de Rossi frå Ferrara (1574) vart med ein gong forbode av dei leiande rabbinske autoritetane og kom ikkje ut igjen før på attenhundretalet[ii]. Jødane byrjar for alvor å ta opp historiesjangeren igjen etter den jødiske opplysninga – på 1800-talet. Dei gjorde det nett avdi den talmudiske jødedomen då braut saman. Så lenge det systemet Misjna og Talmud etablerte fungerte slik det skulle, trong ikkje jødar skriva historie. Det gjorde dei heller ikkje. Og det er ikkje berre slik at Misjna ikkje er historie. Om eg skulle nemna ei bok som kanskje er det motsette av historie, så er Misjna den første boka eg vil nemna.

Det står tilsynelatande i motstrid til det andre eg vil hevda om boka: At ho er ein utopi. Vi har dei siste hundreåra lært oss å tenkja på utopiar som framtidsbilete, som modellsamfunn. Misjna er ein utopi av eit anna slag. Som dei ulike framtidsutopiane som har spela ei viktig rolle i vestleg historie dei siste hundreåra er Misjna sin utopi ein modell, ei utbrodering av det som ikkje er. Men utopien er korkje lagt til framtid eller fortid. Om ein les dei delane av Misjna som utbroderer tempelet og ofringane i tempelet – er det eit fortidig eller framtidig tempel som blir omtalt? Ingen av delane. Alt blir omtalt i juridisk notid. Det er gjeldande lov som blir slege fast.

Då keisar Hirohito i ein tale 15 august 1945 kunngjorde til japanarane avgjerda om å kapitulera, sa han at ”krigssituasjonen har utvikla seg på ein måte som ikkje utan vidare er til Japans fordel”. Misjna handterer raseringa av tempelet og avsluttinga av offerkultusen med understatement på same nivå – samstundes som boka i detaljar slær fast korleis dei ulike ofringane skal gjennomførast. Biletet ein sit att med er at den gudegjevne lova er uforandra – og ho må praktiserast så langt det er mogleg. Men det kan dukka opp vanskar: Det kan vera at du er ute på reise, eller nære slektningar er alvorleg sjuke, det kan vera krig, eller det kan vera at Guds tempel er rasert eller at det jødiske folket er fordrive frå Landet. Ingenting av dette forandrar lova – berre korleis ho kan praktiserast i kvart einskild tilfelle. Slik skapar Misjna ein utopi som alltid er samtidig – dogmatisk og fleksibel samstundes. Delar av denne lova er sovande – men ho er sovande avdi ein kan henda må vekkja henne seinare. Og medan lova søv, vaker rabbinarane: Om tempelet skulle bli gjenoppbygd, om folket skulle venda tilbake til landet – så er rabbinarane budde. Dei sit med gjeldande lov for jordbruk i det heilage landet, offertenesta i tempelet, plikter i krig. Misjna er såleis ein utopi formulert i juridisk samtid, som eit gjeldande gudommeleg lovverk.

Misjna er eit forbausande, kraftig og overveldande dokument. Akenson brukar overskrifta ”Den perfekte, hermetiske Misjna” når han drøftar boka. Det er ikkje noko bok du les frå perm til perm. Men når ein tek seg tid og føljger ei sak, td. lovene som regulerer brørs giftemål med enkje etter brors død, ser ein at rabbinarane har eit fullstendig overblikk: Dei ulike situasjonane som kan koma opp blir presentert, drøfta – og så blir og konsekvensane trekt. Misjna skjer i svært tynne skiver: Som i alle typar lovdrøfting må det eit skjøn til, men rommet for skjøn er lite. Systemet kviler på eit fundament av logikk og reglar for avveging. Når reglane for slik oppattgifte er avklart går saksgangen vidare ut i eit normalt liv: Vilkåra for at kvinna skal bli rituelt rein, og kunna gjennomføra det naudsynte oppløftande offeret blir avklart. Normalitet gjenoppretta – lov, rituell reinleik og tilbakeføring til dei institusjonane som gjev råmene for menneskelivet, slekt på slekt. Alt saman ordna gjennom ei himmelsk lov, gjeve til Guds folk. Dette er ikkje ei lov for å skipa ein velorganisert stat – dette er ei lov som skal skipa alle sider av eit liv i teneste for den einaste Gud.

Desse lovene er sjølvsagt sjølve saka: Sabbaten kvar veke, dei årlege høgtidene, jordbruksåret, tempeltenesta: Ein ferdig samfunnsmodell for Eretz Israel. Men desse lovene er ikkje som ei forskrift frå departementet: Språket er svært korthogd, men framført på eit vis der det heile tida er ulike røyster som kjem til orde. Gøymt inni drøftinga finn ein ofte også påminningar som set det heile i perspektiv. Misjna er eit kraftig stykke litteratur. Og sjølv om ein ikkje skal gjera dette til hovudsak: Innimellom all drøfting tek nokre av desse røystene ordet i lengre småtekstar, og syner andlet. Ein må vera kulturelt tonedøv om ein ikkje ser at mange av desse augneblinka er svært vakre. Det finst slike mellom anna i skildringa av vakttenesta i Tempelet. Men mitt augneblink er ein annan stad, mot slutten av traktaten Sotah (prøven med det bitre vatnet) - i ordenen Nasjim (kvinner). Det er ein tekst eg berre må bla opp av og til, av di han er så dyktig gjort.

Bakgrunnen for denne drøftinga er soningsofferet for skuldlaust blod som er skildra i 5. mosebok kapittel 21: Når ein israelitt blir funne drepen utan at ein kan finna drapsmannen skal ei kvige leiast ned i ein dal der det korkje vert pløgt eller sådd, og der skal ein bryta nakken på kviga. Så byrjar Misjna ei vanleg drøfting av grensetilfelle – når skal ein gjennomføra sonofferet, når skal ein ikkje gjera det? Men denne drøftinga går saumlaust over i ein heilt annan tekst. Drøftinga blir skarpt avbrote av ei faktaopplysning: ”Då mordarane vart mange, vart sonofferet med å bryta nakken på kviga avskipa”. Så går teksten over til å nemna opp alt som har vorte avskipa: Den rette tienda, Sanhedrin, Urim og Tummim. Trommene i bryllupa. Og teksten blir ei slags trakt, der meir og meir av det som skulle har vore, har vorte borte. Ikkje minst dei store rabbinarane: Etter at forfallet i bryllupsritualet er skildra, kjem ei oppramsing av alle dei store rabbinarane, og dødsfallet til kvar rabbinar blir knytta til eit tap. Og medan teksten slik målar verda i mørkare og mørkare fargar bryt det av og til inn ei røyst: ”Kven skal vi lita på? På vår Far i Himmelen”. Og trakta blir trongare og mørkare: Regjeringa fremjar kjetteri, alminnelege folk gjev slepp på gudsfrykta, Galilea blir lagt øyde. Sanninga vil bli gøymt bort. Til slutt skjemst ikkje ein son for sin eigen far, og dine fiendar er din eigen familie. Kven skal vi lita på? På vår Far i Himmelen.

Ved traktas slutt oppsummerer rabbi Pinhas ben Yair: ”Merksemd fører til reinsemd, reinsemd til reinleik, reinleik til fråhald, fråhald fører til heilaghald, heilaghald til from haldning, from haldning fører til frykt for synd, frykt for synd fører til inderleg tru, inderleg tru fører til den Heilage Ande, den Heilage Ande fører til at dei daude står opp att, og oppstoda frå dei daude kjem gjennom Elias. Velsigne minnet hans, Amen.”

Dette er sjølvsagt ein tekst om tru. Ein tekst som følgjer det svært bunde opplegget for korleis ting skal skrivast som gjev Misjna den tunge, sterke rytmen som pregar boka. Ein tung, fortvilt tekst om alt som blir borte, som monotont og nådelaust driv deg fram mot den einaste konklusjonen du kan finna i denne verda. Ved tekstens slutt står rabbi Pinhas og peikar: Mot deg. Og mot himmelen. Det er alt du har å lita på.

Medaljen har også ei bakside. Misjna inneheld ei oppskrift for alle sider av livet. Det er ei oppskrift som skal følgjast, og kjerna i rabbinsk jødedom er ei gruppe skriftlærde – rabbinarane – som skal syta for at reglane blir følgt. Misjna er ikkje ei oppskrift på fridom. Tvert om er det ei oppskrift på eit teokratisk samfunn, og som Israel Shahak påpeikar er det samfunnet rabbinsk jødedom skapar eit av dei mest lukka og totalitære samfunna i menneskehistoria.

Halakha er for jødane. Difor er det viktig for Misjna å skilja mellom jødar og ikkje-jødar. I traktaten Avodah Zara finn du lover som fortel kor upålitelege vi ikkje-jødar er: Du må ikkje overlata tamdyr til oss, for vi likar betre å ha oss med tamdyr enn å ha oss med våre eigne koner. Jødiske kvinner må naturlegvis ikkje vera åleine med ikkje-jødar, men det må heller ikkje jødiske menn: I tillegg til å forgripa oss på dyr, er vi svært valdelege av oss. Då har eg ikkje sagt eit ord om vanskane vi ikkje-jødar skapar når det gjeld rituell reinleik. Misjna etablerer eit skarpt skilje mellom jødar og ikkje-jødar, eit skilje det er umogleg å byggja ei bru av tillit over. For å understreka poenget slær Misjna fast at det ulovleg for ei jødisk kvinne å hjelpa til som jordmor for ikkje-jødar – då hjelper ho til med å få ein avgudsdyrkar til jorda. Motsett veg er det sjølvsagt ikkje forbode for ikkje-jødar å hjelpa til som jordmor for ei jødisk kvinne. Likt menneskeverd er ein framand tanke for Misjna.

Den jødiske kanon er omgjeve av ein aura av mystikk. Delvis er han av natur nokså utilgjengeleg – inkje normalt menneske set seg ned og les Babylons Talmud berre som underhaldning. Til det er verket alt for omfattande. Misjna er meir handterleg. Ho er naturlegvis massiv. I India finst eit tempel, Kailasa, som er hogd ut av ei einaste steinblokk. Det er ein høveleg analogi for Misjna: Boka er ei massiv blokk, ein monolitt. Men ho er ikkje utilnærmeleg. Tek du deg tid finn du detaljar, portalar, himlingar og anna som er interessante, vakre, slåande. Misjna er eit heilt menneskeleg dokument – det er menneskelivet det handlar om. Menneskelivet i alle sine dimensjonar – også dei meir prosaiske, som krangel om eigedom eller korleis du markerer ein heilagdag. Du kan ikkje bruka Misjna som fasit til kva som er jødisk lov – halacha. Men boka fortel om kor det heile starta, korleis den jødiske lova vart til.

Jacob Neusner (oms.): The Mishnah, A New Translation. Yale University 1988

[i]Sjå Donald HarmanAkenson: ”Surpassing Wonder”, s. 304-306

[ii]Israel Shahak: Jewish History, Jewish Religion, s. 20 og note s. 105

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt