Denne splittinga har vore ei lukke. Ingen
europeisk elite, ingen einskildstat, har kunna monopolisert makta på
kontinentet. Dermed har heller ingen kunna utnytta dei fordelane som total makt
gjev. I ytterkantane av verdsdelen har to stormakter vore ein garanti mot ei
slik samling av makt: Storbritannia har vore skjerma av kanalen, og har kunna
halde seg uavhengig ved å alltid ha klar den sterkaste flóten. På hi side av
kontinentet har Russland med si enorme utstrekning, sine kalde vintrar og sin
elendige infrastruktur vore utilgjengeleg for dei som trong raske sigrar.
Difor har Europa aldri vorte noko
einskapleg rike, slik det klassiske Kina vart. Europa har vore kløyvd mellom
ulike språk, ulike land, ulike lovverk og ulike tradisjonar. Mangelen på
einskap har i seg sjølv vore ei drivkraft for utvikling. Og kontinentet har
aldri hatt nokon ortodoksi: Ein student som på slutten av attenhundretalet
hadde vore innom dei viktige tyske universiteta og funne ut korleis verda såg
ut i følgje tysk ”bildung” kunne ta toget til Paris. Der ville han møta eit
anarki og mangel på ambisjonar som i første omgang ville sjå ut som eit stort
vonbrot. Før det etter kvart gjekk opp for han at dei imponerande tyske byggverka
stod på ein veik grunnmur, og at den galliske tradisjonen var på jakt etter eit
skikkeleg fundament i staden for å byggja fåfengt.
Verdshistoria er full av imperium –
storrike som har freista samla alt tilgjengeleg land under seg for å skapa
tryggleik og stabilitet. Alt tyder på at det ligg djupt i menneska at vi
oppfattar ”landet bortanfor” som underleg, og potensielt som eit trugsmål. For
å koma det øydeleggjande åtaket frå deira side i forkjøpet har rike etter rike
spist opp nabostatane til det ikkje var naboar igjen. Og alle desse rika som
har erobra og erobra har i eigne augo ikkje gjort anna enn å ”sikra freden”.
Pax Romanum, eller kva det no har heitt til ulike tider. ”Dei lagar ein ørken,
og kallar det fred”, som Tacitus skreiv.
Eit slikt imperium byrjar no å kasta
synleg skugge. Det har ikkje noko anerkjent, felles namn – det mest brukte er
”verdssamfunnet”. ”Verdssamfunnet” gjer bruk av folkeretten og FN når det høver
for dei – men imperiet er heller ikkje redde for å nytta FN-pakta som dørmatte.
Og når det er naudsynt tek ikkje imperiet fem øyre for å bryta folkeretten og
føra openlys, ulovleg krig. Naturlegvis for å ”sikra freden”. Samstundes har
imperiet kome eit godt stykke med å rydda til sides det mangfaldet av
ideologiar og synsmåtar som prega det gamle, borgarlege Europa. Politisk
tenkjing i vår verdsdel er meir einsretta enn nokon gong dei siste hundre åra. Difor
trur eg det er viktig å teikna eit portrett av imperiet sin ideologi. Eg vil i
denne artikkelen freista forklara to av dei ideologiske hjørnesteinane til
imperiet: Det er liberalt, og det er sionistisk.
Merkur og Apollon
I boka ”The Jewish Century” nyttar Jury
Slezkine nokre råkande bilete for å forklara tilhøvet mellom ei gruppe med
etniske minoritetar og dei majoritetane dei levde saman med i tradisjonelle
samfunn. Desse etniske minoritetane kallar han tenestenomadar – etniske grupper
som ikkje driv jordbruk, og som lever av å tilby bufaste jordbrukssamfunn ulike
tenester: Smedarbeid, spådomskunst, handel, medisin, pengeutlån, musikk og
liknande. Døme på slike som er spesialistar på å vera ”framande” er oversjøiske
kinesarar i søraust-Asia, libanesarar i Afrika og Sør-Amerika, jødar og
sigøynarar. Han kallar slike etniske minoritetar ”merkurianarar”, etter den
romerske guden Merkur. Merkur er flyktig, og han har magiske sko som kan føra
honom vidt og breitt. Merkur er grensebuaren, den flyktige og skiftande som kan
sleppa alt han har i hendene og utnytta nye trendar. Han har vore på andre sida
av grensa, og veit korleis ting blir gjort andre stader. Han er utspekulert –
og i dei bufaste sine augo er han trulaus. I ein direkte konfrontasjon med dei
bufaste er Merkur sjanselaus, så Merkur må berga seg med kløkt og diplomati.
Vald er ikkje noko alternativ for han. Slezkine syner korleis hopehavet mellom
ulike typar bufaste folk og tenestenomader er prega av dei same byttetilhøva,
dei same stereotypiane og dei same arbeidsdelingane. Og rundt alle
tenestenomadar er det eit gjerde for å verna eiga etnisitet: Tenestenomadar et
ikkje frå dei bufaste sitt bord. Dei held seg kosher, og unngår å bli ureina av
dei skitne bufaste. Likeeins giftar dei seg ikkje med ei ”shiksa” – ein
”styggedom”. Tabu mot deling av bord og seng, i staden for våpen og
territorium, er Merkurs vern.
Merkur lever som gjest i Apollon sitt
samfunn. Den bufaste Apollon er både jordbrukar og krigar. Han står for den
hierarkiske samfunnforma som har vore grunnleggjande i alle jordbrukssamfunn
fram til moderne tid. For Apollon er ikkje bruk av fysisk makt utenkjeleg – tvert
imot er det den fysiske overmakta som til sjuande og sist er grunnlaget for
makta hans. Apollon er trygg gjennom å ha makt over eit territorium. Sjølv om
Apollon ikkje er framand for maktbruk, er ikkje vald noko mål i seg sjølv. Til
vanleg vil Apollon syta for fred og tryggleik ved å passa på dei tinga som
ikkje tyder noko i Merkur si verd: Grenser og ære. Difor vil Apollon også vera
fåmælt: Om han pratar for mykje, risikerer han å utilsikta krenkja andre si
ære, og få ufred han ikkje er tent med. Apollinarar vil lyda med undring til
Merkurs ”kjerringaktige” skravl – som ofte kan vera langt utanfor grensene for
krenkjing. Men dei vil ikkje ta desse krenkjingane på alvor, avdi det ikkje er
noko knyttneve bak. Merkur flyttar ingen grenser – han berre kryssar dei som om
dei ikkje fanst.
Var jødane, som ofte budde i den same
ghettoen i hundreår etter hundreår, nomadar på same vis som romfolka med sine
hestekjerrer og telt? Ja, seier Slezkine. Den tradisjonelle jøden omgav seg med
forteljingar, ritual og symbol som skulle minna han om at han var ein framand
ei eit merkeleg land. For ein tradisjonell jøde var det utenkeleg å laga
blomebed i hagen – bustaden hans var jo berre eit mellombels husvære i eit land
der han ikkje høyrde heime. Jøden snakka ofte eit anna språk enn det som dei
bufaste apollinarane snakka, og som andre tenestenomadar var han svært oppteken
av merkurianarane sitt forsvarsverk: Rituell reinleik.
Slezkine nyttar motsetninga mellom den
bufaste Apollon og den flyktige Merkur til ein breid og drivande godt skrive
gjennomgang av jødisk historie på nittenhundretalet, med hovudfokus på dei tre
store folkevandringane frå det gamle jødiske tyngdepunktet i Polen og Ukraina:
Til USA, til det sentrale Russland, og til Palestina. Han drøftar korleis Merkurs
apostlar på ulike vis prega dei samfunna dei kom til – og kva ideologiske
rørsler som prega dei på vegen. Hovudtesen hans er at nittenhundretalet vart
det jødiske århundret – avdi det var århundret då vi alle vart ”jødiske” på det
viset at vi alle vart meir og mindre mobile på ein skiftande arbeidsmarknad, i
mellombels husvære og på jakt etter karriere innanfor typisk ”merkurianske”
aktivitetar som akademiske yrke, journalisme og liknande.
Slezkine si bok syner kor nyttig skiljet
mellom ”apollinsk” og ”merkuriansk” kan vera når dei blir nytta med kyndig
hand. Eg vil rå alle som er ønskjer å skjøna dei lange linene i vestlege
samfunn til å lesa Slezkine. Men nett no tek eg berre med meg den
grunnleggjande delinga mellom apollonisk og merkuriansk, og nytta ho til å sjå
nærare på imperiet sin ideologi.
For noko blir uforklart i Slezkine si
tilnærming. Merkur flyttar ikkje grenser, han berre kryssar dei. Men Merkur har
også ein annan måte å hevda seg: I staden for å flytta grenser, kan han viska
dei ut. Fram til nyare tid har samfunn vore territoriale, og dei eigenskapane
vi forbind med Apollon har vore avgjerande for korleis makt har vore fordelt i
verda. Dei tyske hærane på Bismarck si tid var bondesoldatar kommandert av
adelege offiserar. Dei tyske hærane på førtitalet var industriarbeidarar
kommandert av yrkesoffiserar, eller reserveoffiserar: Kontoristar, ingeniørar
og andre. Men om det samfunnet som produserte desse hærane var forandra, var
desse hærane framleis like prega av Apollons gåver. I ein direkte, valdeleg
konfrontasjon var Merkur framleis like sjanselaus, noko folkemordet på jødar er
ei uhyggeleg påminning om. Korleis vart så nittenhundretalet Merkurs hundreår?
Skal vi få reknestykket til å gå opp, trur eg vi må leita fram ein annan gresk
gud som Slezkine ikkje nemner: Neptun.
Neptuns kongedøme
Det var ein europeisk stat som tidleg
byrja skilja seg ut frå resten. Den militære organisasjonen – hæren – er
kjernen i alle dei gamle, europeiske stormaktene. I tillegg til at desse
stormaktene måtte ha evne til å senda store mengder med væpna folk ut i felt,
måtte dei ha evne til å halda desse styrkane med våpen, klede og mat. Eigen
våpenindustri var ein føresetnad for maktpolitikk på dette nivået. Men det er
også typisk at slike statar på ulike vis fører ein politikk for å verna
jordbruket, slik at ein skal vera sjølvforsynt med dei viktigaste matvarene i
tilfelle krise. To hundre år etter freden i Westfalen braut ei av dei
europeiske maktene med dette mønsteret. I 1846 oppheva Storbritannia kornlovene.
Tre år etter oppheva dei også navigasjonslova. Likevel var ikkje lovgjevarane i
London redde for at Storbritannia skulle svelta i tilfelle krig. Dei trong
ingen tvangsmiddel, dei trong ikkje kornåkrar til mat for eigne soldatar. I
tilfelle krig var resten av verda viljug til å selja til britane all den maten
dei trong. Alle krigar mellom ei stormakt i Europa og Storbritannia ville
matrielt bli ein krig mellom Europa og verda. Etter opphevinga av kornlovene
har alle store, europeiske krigar vore ”verdskrigar”. Og etter 1846 møter vi
det liberale imperiet i si første form: Det britiske imperiet. Gjennom sin
allianse med Neptun kunne Storbritannia kvista ned Apollon si makt. Det vernet
som britisk jordbruk hadde hatt forsvann, billig korn frå andre delar av verda
erstatta britisk korn. Den utviklinga som hadde byrja hundre år før skaut fart:
Britiske bygder vart tømt for folk, der skotske høglendarar ein gong hadde
dyrka korn var det no berre store sauebeite att. Ein maktelite med solid feste
i den gamle adelen, og med same skuleslips frå Eton eller Harrow monopoliserte
makta i kongedømet. Desse makthavarane trong ikkje dra på repetisjonsøvingar
med sine undersåttar anna kvart år slik dei preussiske junkarane var nøydde
til. Dei levde sitt liv over eit glasstak som sette ei absolutt grense for kor
langt ein ”commoner” kunne nå i det britiske systemet. Først då den lutfattige
austkanten i London vart evakuert under den tyske bombinga under andre
verdskrig vart desse menneska nøydde til å forhalda seg til den vanlege,
fattige brite. For Storbritannia trong vanlegvis ingen hær. Landet bygde ein
flote som hadde makta på alle hav, og øya vart ”verdas verkstad”.
Alliansen mellom Storbritannia og Neptun
gav landet ein unik maktposisjon. Marinemakt er eit spel der ”vinnaren tar
alt”. På ein månads varsel kan ei slagkraftig styrke samlast kor det skulle
vera på planeten, og den dominerande marinemakta kan gjera dette når og kvar ho
sjølv vil. Ho kan også stenga verdshava for ferdsel for andre. Alle dei
europeiske kolonirika; det nederlandske, det portugisiske og det franske, var
kolonirike på britisk nåde etter at britane hadde bygt sitt maktmonopol.
Marinemonopolet var også tilpassa den
moderne industriøkonomien, og den krigføringa som følgde dette. I eldre tid
trong du stål, koppar, salpeter, bly og mat for å føra krig. Men då den moderne
industriøkonomien vaks fram på attenhundretalet vart lista over strategiske
varer lenger og lenger: Krom, mangan, wolfram, kol, olje, aluminium – lista
vaks for kvar ny oppfinning i arsenalet. Di lengre liste, di færre makter i
verda som kunne forventa å halda ein krig gåande åleine over lengre tid. Til
slutt var det berre Russland og eit par andre statar som hadde alle naudsynte
ressursar innanfor eigne grenser. Men Storbritannia trong ikkje sitja på desse
strategiske ressursane – Neptun stod klar til å levera dei frå kor det skulle
vera når trongen oppstod.
Saman med imperiet vaks det fram ein
infrastruktur som sytte for at britisk makt fungerte. Det vart bygt opp eit
finanssystem med sentrum i London, bygt på sams ideologi om gullstandard som
fundamentet for all valuta. Finanssystemet var bygt opp kring sterke, private
bankar som etablerte vidt forgreina fillialar og samarbeidsmønster på tvers av
landegrensene. Rotschild sin bank i London var sjølve tyngdepunktet i dette
systemet. Likeeins vart det bygt eit nettverk av nyhendeproduksjon rundt ikring
i imperiet – kring store aviser som ”The Times”, og kring nyhendebyrå som
Reuters. I desse nettverka kunne nyhende følgja telegraflinene rundt kloden, og
koma på trykk neste dag på motsett side av kloten. Slik fekk Merkur ei sentral
rolle i imperiet – slik ein kunne venta i eit imperium som strekte seg bortom
horisonten. Nyhendeformidling, finansiering, kjøp og sal, oppfinningar,
kulturkunnskap: Merkurs vingesko kom godt til nytte i det enorme imperiet. Mange
av dei som grunnla slike verksemder kom frå jødisk bakgrunn. Og takk vera
alliansen med Neptun kunne Storbritannia verta den første globale
statsdanninga. Underordna maktsenter, som Dehli/Simla, koordinerte imperiet
sine gjeremål rundt ikring. Alt vart halde saman av kjensla av å vera
”britisk”. Til og med vesle Pitcairn midt i Stillehavet sende sine friviljuge
for å slåss for moderlandet under første verdskrig.
Kva tid slutta den engelskspråklege,
globale makta til Merkur og Neptun? Det har naturlegvis aldri skjedd –
verdshava kan framleis opnast og stengast av ei makt. Det som skjedde frå
slutten av attenhundretalet og fram til 1950 var at senteret for imperiet
flytta – frå London til Washington. Denne flytteprosessen var kritisk, og prega
av både framsteg og tilbaketog. I neste avsnitt skal eg sjå nærare på
flytteprosessen. Og eg skal sjå nærare på eit av dei merkelege, ideologiske
utslaga av dette: I samband med flyttesjauen vart det engelskspråklege, sjø- og
handelsmaktsbaserte imperiet sionistisk.
Røtene til
Atlanterhavssamfunnet.
I 1877 gjorde Benjaming Disraeli den
regjerande monarken i London til ”Keisarinne av India”. Det var høgdepunktet i
propagandaen for britisk verdsmakt som gjorde Disraelis toryparti til ei
folkeleg rørsle, og som etterkvart opna dørene for ålmen røysterett. Dei
konservative innanfor det gamle adelsregimet allierte seg med ”folket” – med
imperiet, kongefamilien og britisk sjåvinisme som kjerna i alliansen.
På 1870-talet hadde ikkje britisk makt
rivalar, og Storbritannia trong ikkje frykta noko makt på kloden. Den britiske
marinen hadde makta på alle hav, og det britiske imperiet gav raudfarge til
store delar av globusen. Den britiske industrien var den fremste i verda, og
britiske varer vart etterspurt på alle marknader.
Berre ein generasjon seinare var dette
biletet i ferd med å bli dramatisk forandra. Det var eit stort mistilhøve
mellom det enorme imperiet og ressursane til den vesle, europeiske øya som
skulle forsvara det heile. Dei hollandskætta boarane i Sør-Afrika torde til og
med utfordra denne makta militært. Sjølv om britane greidde å knekka den
militære motstanden til boarane, var krigen ein knekk for britisk sjølvtillit.
Boarkrigen førde til at Storbritannia gjekk inn i ein allianse med sjømakta
Japan for å sikra fred i Asia i tilfelle krig. Alliansen gjorde det mogleg for
japanarane å sigra mot Russland i 1905. Den openlyse tyske støtten til boarane,
saman med det tyske byggjinga av ein marine, førde til at Storbritannia gjekk
med i Frankrike og Russland si alliansebyggjing. Framtida til den
engelskspråklege sivilisasjonen stod på spel. I den overgangsperioden som
følgde spela to rørsler ei viktig rolle som tilretteleggjarar for det som vart
redninga, eit ”special relationship” mellom Storbritannia og USA som gjorde at
USA frå 1945 overtok Storbritannia si rolle i geopolitikken. Den eine rørsla
var ”rundebordsrørsla”, ei eliterørsle som etterkvart forma tenkjinga kring
verdspolitikk både i Storbritannia og innanfor den amerikanske eliten. Den
andre var den jødiske ”antidiskrimineringsrørsla”, som laga eit internasjonalt
nettverk for å sikra rettane til jødar rundt ikring i verda. Båe rørslene
forandra seg mykje på vegen, men var likevel rimeleg kontinuerlege frå kring
1880 fram til 1945.
Riddarane av det runde bordet
I 1870 fekk John Ruskin professoratet i
”fine arts” ved universitetet i Oxford. Førelesingane hans forandra
verdsbiletet til ein generasjon i den britiske eliten. Ruskin fortalde dei unge
studentane at dei var ervingar til ein stor tradisjon, at dei var berarar av
ein sivilisasjon. Men han fortalde også at denne sivilisjasjonen var dømt til
undergang om dei ikkje fekk delt han med dei fattige millionane i dei engelske
slumbyane, og med den store verda som var opna av britisk kolonisering. Denne
koplinga av sivilisasjontanke, imperium og det sosiale spørsmålet gav
studentane ei livsoppgåve. Ein av studentane til Ruskie, Cecil Rhodes, bar med
seg Ruskin si første førelesing ved Oxford til det indre av Afrika, der han
bygde seg ei formue på edelsteinar. Rhodes og andre såg seg sjølv som ein elite
som skulle berga eit truga imperium, og ein truga sivilisasjon.
Rhodes bygde seg opp ein formue i
Sør-Afrika. På 1890-talet tente Rhodes ein million pund i året – ein enorm sum.
Likevel hadde han alltid underskot på kontoen – pengane vart pøst ut på føremål
som skulle sameina dei engelsktalande folka og sikra makta deira i verda. Før
Rhodes døydde sette han opp Rhodes-stipenda som skulle gje studentar frå andre
engelsktalande folk del i tradisjonane til den britiske eliten. Mot slutten av
livet freista Rhodes organisera eit ”hemmeleg selskap” med liknande føremål.
I første omgang tok ikkje Rhodes hemmelege
selskap av. Men nokre år etter vart Rhodes-disippelen
lord Milner sendt til Sør-Afrika under boarkrigen. Kring seg samla han ei
gruppe unge, konservative og visjonære politikarar som vart kjent som ”Milners
kindergarten”. Vel tilbake i Storbritannia byrja denne gruppa å gje ut
tidsskriftet ”Round Table”, samstundes som dei organiserte seg. Den unge
Phillip Kerr vart i 1910 sendt til Canada og USA for å organisera avleggjarar
av ”Round Table”. Dei hadde viktige roller i britisk politikk under første
verdskrig, Kerr som statsminister Lloyd George sin private sekretær med
ekspertise på utanrikspolitikk. Mot slutten av krigen var dei den viktigaste
drivkrafta bak det som vart kjent som ”Royal Institute of International
Affairs”, også kjent som Catham House. Etter at lord Astor kjøpte ”The Times” i
1922 var det Milnerdisiplane som prega formuleringa av britisk
utanrikspolitikk.
Denne gruppa var ikkje einskapleg. Dei
stod for ulike utanrikspolitiske strategiar til ulike tider, og det var ikkje
alltid full semje innetter. Men gjennom Catham House og den tunge rolla dei
hadde i britisk presse elles, greidde riddarane av det runde bordet å få ei
sentral rolle i å definera råmene for britisk utanrikspolitikk.
Rundebordsorganisasjonen hadde avleggjarar
i dei fleste engelskspråkelege land. Det viktigaste var naturlegvis USA. Også
her vaks det fram ein elite som såg framtida i forlenginga av den
”engelsktalande sivilisasjonen”, og som ønste å bryta med den tradisjonelle
isolasjonismen i USA. Som nytilsette byråkratar og pressefolk i Washington
hadde dei ”House of Truth” som samlingspunkt. Her var Phillip Kerr innom på sin
tur for å byggja avleggjarar av ”Round Table”. I 1914 brukte den amerikanske
mangemillionæren Dorothy Straight eigne pengar til å grunnleggja det
”progressive” tidsskriftet ”The New Republic”, som ho subsidierte med
100 000$ i året i ein førtiårsperiode. Den sentrale personlegdomen i dette
tidsskriftet vart Walter Lippmann. Lippmann hadde nære band til Storbritannia,
og var den mest genuine talsmannen for den angloamerikanske lina i amerikansk politikk
frå ”The New Republic” vart skipa til han kritiserte president Johnson sin
politikk i Vietnam over femti år etterpå. Det var Lippmann og Phillip Kerr, no
britisk ambassadør under namnet lord Lothian, som under den dramatiske
evakueringa frå Dunkirk møttest på den britiske ambassaden i Washington for å
finna ut korleis det nøytrale USA kunne hjelpa Storbritannia frå kapitulasjon. Resultatet
av møtet vart utover hausten kjent som ”destroyeravtalen” – byrjinga på det
samarbeidsmønsteret som via ”cash and carry” og ”lend lease” etterkvart vart ei
total integrering av angloamerikansk krigsinnsats. Etter andre verdskrig var
Lippmann i seg sjølv ein så sentral institusjon i internasjonal politikk at han
etter eit besøk i Hellas noterte i dagboka: ”Møtte statsministeren, kongen, dei
sentrale i forsvarsleiinga – dei vanlege folka”. Då Krustsjov i samband med ei
uventa politisk krise ringde Lippmann og bad om å få utsett ein planlagt lunsj
var dette ikkje mogleg. Det var Krustsjov, ikkje Lippmann som måtte leggja om
planane. Lippmann var unik, men likevel eit døme på ein elite som også femna
vidare. I USA vart denne utanrikspolitiske eliten institusjonalisert gjennom
”Council on Foreign Relations”. Dei som skulle meina noko utanrikspolitikk i
USA måtte lesa ”Foreign Policy”, redigert av Hamilton Armstrong – ein nær ven
av Lippmann fram til Lippmann gifta seg med kona hans. Frå tida kring første
verdskrig greidde altså Ruskins disiplar å byggja institusjonar og nettverk med
band til finansmiljø, presse og eliteuniversitet med utanrikspolitikk som sams
interesse. Walter Lippmann mynta ut omgrepet ”Atlanterhavssamfunnet” i 1917.
Dette ”Atlanterhavssamfunnet” byrja etterkvart å dela verdsbilete, og dei byrja
diskutera den same dagsordenen. Sakte, men sikkert vart skilnadene mellom den
britiske og den amerikanske tradisjonen bygt ned. Den anglofile austkysteliten
i USA og den liberale eliten i Storbritannia vaks saman til ein einskapleg elite
innanfor same sjøbaserte imperium.
Ruskins ”engelsktalande sivilisasjon”, rundebordsrørsla
og dei nye, utanrikspolitiske eliteinstitusjonane er den eine lina som fører
fram til den smertefrie flyttinga av hovudkvarteret for imperiet. Den jødiske
er den andre.
Jødisk gjensidig hjelp
Senteret for jødisk kultur på
attenhundretalet var den tyskspråklege verda. Gradvis fekk jødar fulle
borgarrettar i dei tyskspråklege landa,og mange jødar forlot den ortodokse,
jødiske religionen til fordel for liberalisme og framsteg. Jødiske forfattarar,
forskarar og journalistar var ein svært viktig del av den tyske kulturen, den
tyske ”Bildung”, som bløma i denne epoken. Jødar var også viktige innanfor
finans og industri – jødiske bankfamiliar som Bleichröder og Warburg stod heilt
sentralt i den framveksande, tyske kapitalismen.
Dette var ein del av eit internasjonalt
mønster. Jødar stod sentralt i dei nye privatbankane i Europa og Nord-Amerika,
og fremst av desse var naturlegvis Rotschilddynastiet. I London var Rotschild
sitt firma den største privatbanken – og slektningane i Paris og Wien hadde liknande
roller der. I USA var firmaet Kuhn-Loeb med Jacob Schiff som den sterke krafta
den leiande mannen på den jødiske sida av Wall Street.
Slutten av attenhundretalet var ein
kosmopolittisk periode: Det var ingen store krigar mellom stormaktene frå den fransk-tyske
krigen i 1870 fram til utbrotet av første verdskrig. Store mengder med kapital
flaut mellom landa – ikkje minst over Atlanteren til USA, som no for alvor
gjennomførte sitt store ”indre landnåm”. Dette indre landnåmet vart delvis
finansiert med investeringskapital frå Europa. Dei jødiske nettverka spela ei
viktig rolle i desse internasjonale transaksjonane, med London som nav i det
internasjonale finanssystemet.
Politisk var jødane i vest-Europa prega av
den liberale epoken. Dei rekna seg ikkje som ”jødar”, men som ”engelskmenn
(eller franskmenn, eller tyskarar) av mosaisk tru”. Dei hadde lagt minnet om
ghetto, diskriminering og den ortodokse religionen bak seg. Dei var liberale,
patriotiske borgarar som var svært ulike dei jødiske folkemassane i aust. Men
dei jødiske folkemassane levde i medvitet deira som eit dårleg samvit, og i
denne perioden byrja dei jødiske elitane i vest å organisera seg for å frigjera
dei undertrykte austjødane. I dei viktige landa grodde det opp
eliteorganisasjonar med dette som viktigaste føremål. Dette arbeidet hadde ein
tydeleg brodd mot Russland, som var den sams fienden til jødar i alle land. I
Storbritannia hadde ein frå syttenhundretalet hatt ein oligarkisk ”Board of
Deputies” som tok opp viktige spørsmål med styresmaktene. I 1871 skipa dei
konkurrerande reformjødane opp ”Anglo-Jewish Assosciation”. Då
Berlinkonferansen i 1878 gjorde at spørsmålet om rettane for jødar i aust vart
sett på dagsorden, samla dei to representative, jødiske organisasjonane seg om
å skipa ein ”Conjoint Foreign Committee” for å bidra til britisk diplomati på
konferansen. Den drivande krafta i denne komiteen i tiåra som følgde var den
liberale journalisten Lucien Wolf, som samstundes var ein av dei best
informerte og anerkjente kommentatorane i britisk presse når det galdt britisk
diplomati og utanrikspolitikk. I Frankrike hadde ein frå 1860 ein tilsvarande
”Alliance Universelle de Israelites”, i USA vart ”American Jewish Committee”
skipa etter hundreårsskiftet.
Då pogromane mot jødar tok til i Ukraina
frå 1880 sette dette fart i organiseringa. Den jødiske versjonen av nyhenda frå
Ukraina vart spreidd i den liberale pressa i alle vestlege land – ofte i sterkt
overdriven form. Pengar vart samla inn og sendt til trursbrør i aust både til
humanitært arbeid og politisk organisering. Ein prinsippfast liberalar som
Lucien Wolf var ikkje redd for å gje pengestøtte til revolusjonære sosialistar
i ”Bund”, og irettesette konsevative jødar i eliten som ikkje var komfortable
med å finansiera slikt noko. ”Du kan ikkje velja og vraka i revolusjonære
situasjonar” var det resolutte svaret til Wolf.
Utanom nyhende og pengeinnsamling vart ein
av dei store emigrasjonane i jødisk historie organisert desse åra. Jødar frå
den fattige busetjingssona i Polen og Ukraina reiste mot vest og til USA, der
East Side på Manhattan vart eit av dei tettast busette byområda i
verdshistoria. Millionar av jødar søkte ein ny sjanse i USA – og nokre av dei
trekte vinnarloddet. Blant dei var dei som grunnla filmindustrien i Hollywood.
Alle i gründergenerasjonen var austeuropeiske jødar som hadde vakse opp i
svolt, og som difor berre var så vidt over 1.50 m på strømpeleisten.
Viktigast var likevel desse jødiske
nettverka truleg i Austerrike/Ungarn. Wien og Budapest var dei mest jødiske av
moderne hovudstader i Europa, og jødar var ein svært viktig del av eliten i
landet. Dei var dominerande innanfor presse og finans, og jødar frå denne delen
av Europa spela ei svært synleg rolle som kulturell avantgarde. Jødane var eitt
av fundamenta for samhaldet i dobbeltmonarkiet – saman med den katolske kyrkja,
som også var keisarvenleg.
Første verdskrig kløyvde dette nettverket
av kosmopolittiske jødar. Heilt fram til krigsutbrotet arbeidde engasjerte
jødar som Warburg og Wolf for å unngå krigen. Men då krigen først var i gang,
kasta dei kreftene sine inn i patriotisk innsats for sitt eige land. Den
ideologien alle jødar i vest trudde på var liberal patriotisme: Dei ville slåst
for sitt eige land – jødisk identitet galdt det private og religionen, og hadde
ikkje noko med politikk å gjera.
Slik var det i teorien. Men slik var det
knapt nok i praksis. Russland var ein avgjerande del av alliansen mot Russland,
og jødisk aktivisme i tiåra før hadde vore retta mot Russland. Det var ein
aktivisme som hadde gjeve resultat. I 1905 selde Jacob Schiff alt han makta av
japanske statsobligasjonar i USA i samband med den russisk-japanske krigen.
Samstundes freista han sabotera salet av russiske papir. Innsatsen var ikkje
utan resultat, Russland tapte krigen og det braut ut revolusjon i St.
Petersburg. Schiff fekk japanske æretitlar. Eit par år etter sytte dei
amerikansk-jødiske organisasjonane for at USA sa opp handelsavtalen med
Russland – tvert imot presidenten sitt ynske.
Tyngdepunktet i den jødiske verda låg i
Tyskland. Jødisk aktivisme var retta mot Russland. Både den etablerte
tysk-jødiske eliten og dei nytilflytta austjødane i USA delte hovudmål i
perioden med amerikansk nøytralitet: Dei ønskte å leggja hindringar i vegen for
Russland, og dei hadde sympati med Tyskland. Det galdt både dei radikale
sosialistane i Brooklyn og East Side, og dei konservative samfunnsstøttene på
Wall Street. Saman med irar og tyskarar var jødar svært synlege når det galdt å
vera opne motstandarar av støtte til vestmaktene under første verdskrig.
Jødane i Storbritannia hadde stort sett
tatt avstand frå sionismen. Dei ønskte å vera lojale, britiske borgarar, og
hadde ikkje bruk for noko politisk prosjekt som kravde at dei skulle vera
lojale mot ein ”internasjonal jødedom”. Men for den politiske eliten i
Storbritannia var ikkje nokre titusen britiske jødar viktige. For britane var
det dei mange millionane med jødar som budde i USA og i Russland som var
viktige. Året 1916 vart avgjerande. Finansressursane til Ententen var oppbrukt.
Krigen var ikkje vunne. Krigsmotstanden i USA stod sterkt – Wilson vart attvald
på slagordet ”He kept us out of the War”. Den jødiske sida av Wall Street nekta
å gje lån til dei krigførande Vestmaktene – Schiff ville ikkje gje støtte til
sine gamle fiendar i St.Petersburg berre på grunnlag av tomme løfte. I praksis
var Ententen i ferd med å tapa krigen.
I denne stoda var det at britane fann, og
spelte, det sionistiske kortet. Britane lova Chaim Weizmann at han skulle få
Palestina om sionistane fekk USA med i krigen. Dei gode nyhenda gjekk i kode
til Weizmann sine medarbeidarar i USA – høgsterettsdomar Louis Brandeis,
Stephen Wise og dei andre leiarane i den mellombelse internasjonale leiinga av
sionistrørsla. I løpet av vinteren og våren kom resultata – og USA gjekk inn i
krigen nett på det tidspunktet Storbritannia var i ferd med å gå konkurs.
Hausten etter vart avtalen offentleg. Lloyd George hadde jula 1916 byrja førebu
ein britisk offensiv mot det heilage landet. Rett før general Allenby reid inn
i Jerusalem hausten 1917 vart det kunngjort eit brev frå den britiske
utanriksministeren til lord Rotschild som lova bort Palestina som ein nasjonal
heim for jødane. Sionismen hadde vorte ein del av imperiet sin politikk.
Støtten til sionistane var eit spel for å
vinna ”den jødiske sjela”. I USA var dette spelet vellukka. Seinare
historieskriving om Balfourerklæringa har lagt eit lag med tåke over prosessen,
men stort sett er det mogleg å dokumentera kva som skjedde ut frå opne og
publiserte kjelder. Dette kjem eg til å gjera etter kvart.
Men britane freista også å vinna jødane i
Russland gjennom dette spelet. Sionistrørsla i Russland hadde 300 000
betalande medlemer, og britane vona at dette skulle gje dei ein pølsepinne på
bålet som byrja brenna då tsaren vart styrta og revolusjonen tok til. Men slik
gjekk det ikkje. I staden fekk ein i Russland ein jødisk revolusjon mot den
jødiske tradisjonen – mot religionen, mot det innestengte livet som Sholem
Aleichum skildra, mot den middelalderske religionen. Og ikkje minst mot dei
juridiske hindra som hadde halde jødane fast i den vestlege delen av riket.
Først kom ein borgarkrig der dei kvite intervensjonsstyrkene spela på det
eldgamle hatet mot jødane i det framleis nokså føydale Ukraina. Dei verste
pogromane nokon gong skjedde desse åra. Mot desse intervensjonsstyrkane greip
unge jødar til våpen – dei russiske jødane kasta bønesjalet og greip til
geværet. I følgje Lenin var tilgangen på jødisk talent avgjerande i den
kritiske fasen av revolusjonen.
Jødar strøymde frå det jiddisktalande
kjernelandet, skaffa seg utdanning og var ein viktig del av eliten som bygde
den nye sovjetstaten. Frå ein bakgrunn i jødisk middelalder gjekk ein heil
generasjon jødar beinveges vidare til det sosialistiske framtidssamfunnet. Den
jødiske minoriteten i Sovjetunionen overtok stort sett den rolla som den tyske
minoriteten hadde hadd under tsaren: Som ein høgt utdanna elite med
nøkkelfunksjonar i samfunnsmaskineriet.
Det var ikkje berre i Russland at jødane
forlot ghettoen, religionen og fortida til fordel for det sosialistiske
framtidssamfunnet. Ungarn hadde i 1919 ein kort periode med ei kommunistisk
regjering under Bela Kun. Av 48 folkekommisærar i den ungarske
kommunistregjeringa var 30 jødar. Både regjeringssjef Kun og sjefen for den ungarske
tsjekaen, Tibor Szamuely, var jødar – det var den mest jødiske regjeringa i
verda mellom Bar Kochba og David Ben Gurion. Også i andre land var
kommunistrørsla sterkt prega av jødar – i land som Polen og USA var jødane
truleg i fleirtal.
Den valdsame oppslutninga kommunismen fekk
i jødiske miljø vart lagt merke til, og mellomkrigstida var full av ulike
konservative og reaksjonære rørsler som såg jødebolsjevikar i alle mørke
krokar. Den britiske eliten reagerte ved å halda fast på det vegvalet som var
gjort. Oppdemminga mot kommunismen var ein kamp om den ”internasjonale jødens
sjel”, og for å vinna denne kampen heldt Storbritannia fast ved løftet om ein
jødisk nasjonalheim. Mønsteret som etablerte seg på tjue- og trettitalet var at
dei som var sett til å administrera Palestina var på jakt etter meir balanse og
ein politikk som kunne forlika jøde og arabar i Palestina. Men kvar gong dei
kom med ein reform eller ei kvitbok vart dette skote ned av ein svært mektig
lobby i Whitehall. Jødane si stilling i Palestina var ikkje eit spørsmål for
lokale administratorar, det var storpolitikk på høgste nivå.
I heile denne perioden fungerte det
verdsomspennande systemet for jødisk gjensidig hjelp. Etter kvart vart USA
tyngdepunktet for dette systemet. Under første verdskrig samla amerikanske
jødar inn store summar som vart distribuert til krigsområda i Aust-Europa.
Etter revolusjonen i Russland spela jødiske nettverk ei viss rolle i
finansvesenet til det nye regimet. Det vart bygt eksklusive, jødiske jordbrukskoloniar i Sovjetunionen med
pengar samla inn i USA. Etterkvart byrja ein Palestina
å bli mottakar av større summar frå dette nettverket, med ”upolitiske” prosjekt
som det hebraiske universitetet i Jerusalem som salsargument i jødiske samfunn
som framleis var skeptiske til sionismen. Leiaren for sionismen i denne
perioden, Chaim Weizmann, var ein unik, visjonær politikar som greidde å gjera
det meste ut av spreidde ressursar og banda til dei leiande politikarane i
imperiet. Langsomt vart Palestina erobra for sionismen. Skritt for skritt vart
den jødiske religionen erobra for sionismen og imperiet. Og medan kommunistane
og dei ortodokse jødane framleis var motstandarar av sionismen, greidde
sionistane etterkvart å vinna hegemoni. Hjørnesteinen i dette hegemoniet var
den blandinga av britisk liberal tenkjing og sionisme som etter kvart vann
hegemoniet i Storbritannia.
Andre verdskrig
Den avgjerande kraftprøven vart andre
verdskrig. Det nazistiske regimet ville med vald og avskaffing av borgarrettar
”gjenoppretta” det dei såg på som ”tyske verdiar”. Jentene skulle tilbake til
kjøkenbenken, gutane skulle herdast til eventyr og militærteneste, jødane
skulle i første omgang tilbake til ghettoen. Alle dei tekniske og
kommunikasjonsmessige nyvinningane i den moderne verda vart sett inn for å
avskaffa dei fridomane som hadde skapt desse nyvinningane. Med propaganda og
terror vart ein heil nasjon disiplinert til eit vanvittig prosjekt der
jordbruksområda i austeuropa skulle bli til triveleg tysk bondebygd med
ølkneiper og bondegardar – medan dei slaviske innbyggjarane skulle svelta i hel
eller tena som slavar.
Folkemordet på jødar vart ein del av dette
prosjektet. Samstundes var alle jødiske elitar – både dei som sokna til den
liberale sionismen i vest, og dei som sokna til den kommunistiske i aust –
heilt sentrale i den krigsinnsatsen som knuste nazi-Tyskland. I Sovjetunionen
spela jødane ei viktig rolle i tryggjingspolitiet og leirsystemet. Den nye
tekniske eliten som sytte for at Sovjetunionen hadde tilgang til nokre av dei
beste våpensystema under andre verdskrig var i stor grad jødar som hadde nytta
dei sjansane den nye sovjetstaten gav til utdanning. Mange av dei mest kjende
propagandistane under krigen, som Ilja Ehrenburg, var jødar. Og jødar spela ei
viktig rolle i det etteretningsovertaket Sovjetunionen hadde, gjennom
spionringar som ”det raude orkester”.
Også i vest spela jødar ei liknande rolle.
I Storbritannia var det eit betydeleg jødisk innslag i dei organisasjonane som
knekte dei tyske kodane. Men den viktigaste oppgåva låg lenger vest. USA gjekk
inn i andre verdskrig med sterke nøytralitetslover og ei befolkning som på
tredvetalet hadde avslørt desinformasjonen som vart brukt for å få landet med i
den første krigen. Det var gjennom svært vanskeleg navigasjon at ein greidde å
navigera USA inn i krigen – frå destroyeravtalen via ”Cash and carry” til ”Lend
lease”. På vegen måtte den amerikanske isolasjonismen knusast. Ein allianse av
britisk etteretning, Rooseveltadministrasjonen, den anglofile eliten på austkysten
og den jødiske eliten greidde saman å få til dette. Jødiske nettverk som ”Anti
Defamation League”, jødiskeigde media, Hollywood og liknande var ein kritisk
del av denne innsatsen. Benjamin Ginsberg syner i ”How the Jews defeated
Hitler” korleis jødar spela ei heilt sentral rolle her. I ”Desperate
Deceptions” syner Thomas Mahl korleis det amerikanske folket i denne perioden
vart ført bak lyset av ein propagandakampanje organisert av britisk etteretning
– ei kampanje der amerikanske jødar var sentrale støttespelarar.
Vår tid
Etter sigeren mot Tyskland i 1945 kjem nok
ein litt uoversiktleg periode. Både imperiets liberale sionisme og Sovjetunionens
internasjonalisme freista mobilisera jødane som maktressurs. Sovjetunionen
anerkjente staten Israel, og etter sovjetisk påtrykk var det Tsjekkoslovakia
som vart Israels første våpenleverandør. Det organiserte, jødiske samfunnet i
USA pressa Truman til å godkjenna staten Israel på tvers av råda til sin eigen
utanriks- og forsvarsminister. Til gjengjeld berga sionistane valkampen til ein
upopulær president.Ein periode var Israel nærast alliert med Frankrike, og
krigen i 1967 vart i stor grad vunne med franske våpen. Men frå 1967 fram til i
dag har imperiet vorte meir og meir integrert som eit einskapleg militært, politisk,
økonomisk og ideologisk prosjekt. Det anglosionistiske imperiet er i dag ei
politisk eining, forsterka av satellittstatar i Europa og Asia som gjev
imperiet ideologisk legitimitet.
Dei sovjetiske jødane, som på trettitalet
var dei mest overtydde sovjetiske kommunistane, vart på femti- og sekstitalet
avantgarde for den nye, liberale dissidentrørsla. Etterkvart braut ideologien
som sovjetsystemet bygde på saman. Då den store privatiseringa kom, var det frå
den same jødiske minoriteten at det nye oligarkiet vart rekruttert. Av dei sju
sentrale oligarkane under Jeltsin, var seks jødar. Desse knytte nære band til
sine stammebrør i USA, og då Putin sytte for nasjonal kontroll med russiske
media vart dette møtt med sterke protestar frå amerikanske nykonservative, som
meinte oligarkane burde styra russiske media direkte.
I det anglosionistiske imperiet har trua
på Holocaust vorte offisiell ideologi, med straff for kjettarar. Studie av
”antisemittisme” har vorte akademisk vekstindustri, der det finst ein omfattande
og anakronistisk ideologi som kan fortelja deg ned i detaljar kva du korkje
skal seia eller meina om Guds utvalde folk – uavhengig av empiri. Likeeins har
det i eit par tiår vore storindustri med brunstempling av all politisk tenkjing
som ikkje følgjer liberal mainstream. I same periode har den vestlege
medieindustrien fått eit ekstremt konsentret eigarskap. Det er i stor grad tabu
å drøfta verknaden av at eigarane i desse monopola anten er sionistiske jødar,
eller ekstremt pro-israelske ikkjejødar av typen Rupert Murdock. Store delar av
makta i verda er for første gong sidan freden i Westfalen i ferd med å bli
samla under ein elite som tenkjer likt. Denne eliten er ikkje reint jødisk –
det jødiske innslaget er tydeleg under 50%. Men eliten er 100% sionistisk og
liberal, og vidarefører den totale intoleransen mot ukorrekt tenkjing som
alltid prega jødiske miljø.
Palestina er ikkje målet for sionismen.
Sionismen er berre ei av trussetningane i ideologien til dei elitane som no for
alvor siktar mot verdsmakt. Palestina er berre medgifta som britane gav til dei
jødiske elitane i USA på deira veg til hegemoni. Gods Own Country og Guds
utvalde folk er to sider av same sak: Dei trendsetjande elitane i vest trur
ikkje lenger på universelle verdiar og Kants kategoriske imperativ. Dei er
”unntaktsmenneske” som helst ser at dei kan styra verda etter unntakslover.
Men om Apollon er tvinga i kneståande, er
han ikkje knust. Det finst ei mengd med ideologiar, symbol og tradisjonar som
byggjer på tanken om menneskeleg brorskap. Merkur blir framleis rasande, anten
han møter hamar og sigd eller ein russisk kross. Men skal Apollon koma seg opp
frå kneståande, må han møta Merkur i det spelet merkur dominerer:
Informasjonsflyt. Ulike appolinske ideologiar må utveksla informasjon, dei må
forstå kvarandre, anerkjenna kvarandre – og ikkje bøyga seg for merkurs makt
til å demonisera. Merkur nyttar sitt globale informasjonsnettverk til å isolera
apollons søner, slik at Merkurs apostlar har overtaket i den avgjerande
augneblinken. Apollons søner og døtre er alt som er bunde til stad: Religion,
kollektiv organisering, stadbundne samfunn, patriotisme, levande arbeid,
naturressursar, jordbruk, kulturarv. Merkurs søner og døtre er pengar og
informasjonsflyt, avantgarde, internasjonale elitar, flåtemakt og luftmakt.
Merkur kan berre vinna gjennom å isolera og knusa Apollons søner ein for ein.
Det er i dette perspektivet vi må sjå
Putins Russland: Eit samfunn med svært mange feil og manglar, men med
tilstrekkeleg ryggrad til å stå oppreist andsynes imperiet. Slik sikrar
Russland at arven frå Westfalen blir vidareført: Det finst ein annan stad, ein
stad dit ein Snowden eller andre moderne kjettarar kan flykta. Imperiet sine
fangarmar når ikkje over alt.
Om ein bøyger seg for Merkurs spelereglar,
er ein dømt til å tapa dette spelet. Men det er ingen grunn til å gjera det. I
det moderne Palestina har Merkur laga eit utstillingsvindauga for sin
samfunnstanke. Den som vitjar stranda i Tel Aviv – og deretter stranda i Gaza –
kan sjå kva vi har i vente om den globale eliten får sett ut i livet sitt
samfunnsprosjekt. Staten Israel er eit ideologisk naudsynt prosjekt for den
globale, anglosionistiske eliten. Men staten Israel er også det veike punktet
til denne ideologien. Når det er små forhold, som i Noreg, er det også rimeleg
enkelt å få oversikt over dei elitenettverka som har som oppgåve å brennmerka
alle dei som utfordrar Merkurs spelereglar – anten det er Steigan og Myrdal
eller Linstad og underskrivne. ”Vepsen”, ”HL-senteret” og andre – med professor
Hagtvet som leiande profet. Ingen stader i verda ligg tilhøva så godt til rette
for å få denne jobben gjort. Og difor er det på tide å bretta opp ermene!
Og så må vi hugsa: Ingen ting i denne
verda er reindyrka – heller ikkje arketypane ”appolinsk” og ”merkuriansk”. Den
kommunistiske rørsla er eit utprega døme på ei rørsle som dyrkar appolinske
kvalitetar. Men det typiske, kommunistiske partiet: Eliteorganisasjonar som
vaktar ideologisk reinleik og lukka brorskap – er ein merkuriansk organisasjonsform.
Det merkurianske og det appolinske er ulike sider av det menneskelege. Både
sidene har ein viktig funksjon. Men verda vår er i ubalanse – og for å
gjenoppretta balansen må Apollon reisa seg frå kneståande.