Et skrik av stillhet

For noen uker siden skulle jeg holde appell og delta på en kirkekonsert på Stord. Anledningen var et fakkeltog og en solidaritetskonsert for de forfulgte kristne i Midtøsten. To dager tidligere ble jeg oppringt av en journalist fra avisen Sunnhordland som spurte om det ble noen Lollipop-sanger i forbindelse med arrangementet. Til det måtte jeg svare benektende. Jeg fortalte at det nok ble et helt annet budskap som skulle fremføres den dagen.

Men etter jeg hadde lagt på røret kom jeg plutselig til å tenke på en Simon & Garfunkel-sang fra 60-årene som, rent tematisk, hadde et budskap som ville passe godt. Den heter «Sound of silence». Selv spilte jeg den inn på norsk i 1966 under navnet «Et skrik av stillhet».

For er det ikke akkurat det millioner av kristne mennesker i dag hører: Et skrik av stillhet? Lyden av stillheten må være den verste lyden i verden når den kommer som et svar på et skrik om hjelp.

De siste månedene er det blitt avdekket en brutalitet nesten uten sidestykker i menneskehetens historie. Offentlig halshugging, henging og korsfestelser, henrettelser av menn og voldtekt av kvinner, bare fordi de er kristne.

De skriker om hjelp og vi har lenge svart dem med et skrik av stillhet.

Utslettelse. For ti år siden var det 1,5 millioner kristne i Irak. I dag er det knapt 300.000, og disse er på flukt for å berge livet. For første gang på 1.600 år blir det ikke lenger holdt gudstjenester i Mosul, en av byene som er okkupert av IS-krigere. I byen Raqqah i Syria har IS gått brutalt frem og gitt de kristne valget mellom å konvertere til islam, eller bli erklært som fiender.

Lederne av den evangeliske og protestantiske kirken i Syria og Libanon har sendt Stefanusalliansen et lengre brev med appell om umiddelbar hjelp. Det er signert av 30 ulike organisasjoner, kirker og institusjoner i de to landene.

«Dere må handle på våre vegne nå, ellers blir vi utslettet», er hovedinnholdet i brevet.

De skriver videre: «Vi har beveget oss forbi stadiet der det dreier seg om å arbeide for likhet og rettigheter og beskyttelse mot forfølgelse av de kristne i Midtøsten. Nå roper vi ut en advarsel før flere hendelser fører til utslettelsen av det kristne nærværet i Midtøsten.»

Frykt for livet. Men det er ikke bare i Syria og Irak. Kristne flykter for livet i Nigeria der Boko Haram-terrorister de siste fem årene har drept 5.000 kristne. Samuel Dali, som er leder av et kirkesamfunn i det nordlige Nigeria skriver i et brev. «Hver kveld går vi til sengs med hjerte i halsen – i frykt for våre liv.»

I Somalia, og i regionen rundt, sprer Al-Shabaab kaos, vold og frykt. Og felles for dem alle er at de skriker et «hjelp oss!»

Vi kan ikke svare dem med et skrik av stillhet.

Men dette er ikke bare et anliggende for kristne. Flere muslimer i Norge har tatt offentlig avstand fra ytterliggående islamister som – slik de ser det – krenker Koranens fredsbudskap. I denne kampen står vi sammen, ateister, muslimer, hinduister, buddhister og kristne.

Korset. Noen mener at vi, på bakgrunn av det som skjer i verden, skal hindre andre religioner å få etablere seg i landet vårt. Jeg er helt imot det. Vi skal forsvare de liberale og demokratiske verdier det norske samfunnet er bygget på.

Men det betyr ikke at vi skal være usynlige og «nøytrale». Vi skal være tydelige på hva vi tror på, og bære vårt kors med stolthet, men vi skal samtidig gi rom for andre trosoppfatninger enn våre egne. Retten til trosfrihet skal gjelde for alle livssyn og trosretninger. Selv om ikke andre land praktiserer disse verdiene, skal vi gjøre det.

Vår Herre og Mester sa en gang. «Dere har hørt det er sagt. Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender!»

Det er jo disse verdiene vi står for, og tror på.

I lys av det forferdelige som skjer i verden i dag, har jeg forståelse for  at et slikt budskap kan virke både naivt og virkelighetsfjernt. Men det er faktisk Jesu ord. Ikke mine.

Ikke hate. Vi lever i en fredfull oase i verden. Barnebarnet mitt, på fem år, er nettopp begynt på en skole i Oslo hvor 85 prosent av elevene har en annen hudfarge enn ham. Men bryr han seg om det? Nei! Han gleder seg til hver skoledag. Fordi ingen voksne ennå har fortalt ham hvem han skal hate, og hvem han skal elske.

Da han for tre uker siden feiret fødselsdagen sin, delte han kake med både Abdul, Miriam og Ali, og de hadde en strålende fest.

Disse verdiene er ikke en selvfølge i verden i dag, men vi må kjempe for å spre dem. Det er vår ene oppgave.

Men vi har også en annen oppgave, fordi Jesus sier: «Det du har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har du gjort imot meg.»

Vi kan, og bør, gjøre begge deler. Vi kan vise i praksis her hjemme at det er mulig å leve i fred og harmoni med hverandre, og vi kan svare den lidende og forfulgte kirke  med løfter om hjelp, både åndelig, materielt og politisk.

Kraftløs tvilling. Nobelprisvinner, Martin Luther King jr. sa en gang: «Når alt er slutt vil vi ikke huske ordene fra våre fiender, men stillheten fra våre venner.»

Derfor tente vi fakler der på torget, og forsøkte å rope så høyt at våre kirkeledere, våre statlige myndigheter og våre venner fra andre trossamfunn skulle høre det. Tiden er nemlig forbi da vi kunne besvare de forfulgtes rop om hjelp med et skrik av stillhet. Det er ikke lenger nok med «sympati», for sympatien er kjærlighetens kraftløse tvilling. Kjærligheten viser seg alltid i handling.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14. NOVEMBER 2014