Peder K. Solberg

6

«Vær mild, for alle du møter kjemper en stor kamp»

Dette mottoet, som ofte tillegges Filon av Alexandria (ca 20. f.Kr til 50 e.Kr), er en betimelig påminnelse for alle debattanter, ikke minst i nettdebatter.

Publisert: 10. nov 2014

Selv når vi opplever behov for å være direkte og konfronterende, ja, nettopp da, trenger vi denne påminnelsen. Du henvender deg til kjempende mennesker. Du kjenner ikke deres kamp, men du kan likevel være viss på at de kjemper.

Om vi tar høyde for dette, er det faktisk større sjans for å nå inn til hverandre. Jeg har til gode å oppleve at noen har latt seg overbevise av andres nedlatenhet. Tenk litt over det. Hva er egentlig nedlatenhet og latterliggjøring uttrykk for, annet enn vår egen mangel på evne og vilje til å se den andre som likeverdig?

Mildhet står ikke i motsetning til mot. Å konfrontere med mildhet krever mot, mens en nedlatende konfrontering ikke krever noe annet enn hovmod, som enkelt kan kombineres med feighet. Den innsikten som kalles visdom, kjenner sin egen begrensning, og vet at innsikten jeg måtte ha ikke gir grunn til å hovere. Visdommen er alltid på utkikk etter å lære noe nytt, av ethvert menneske.

Hovmodet er ikke lærevillig, heller ikke en god lærer. Hovmodet lukker mine egne øyne og min motstanders ører, og gjør sjansen minimal for noen av partene til å lære noe. Mildheten demper behovet for forskansning og åpner rommet for en samtale som er informert og en dialog som er fruktbar.

Det er nettopp bidraget til en informert samtale og en fruktbar offentlig dialog som er en hovedhensikt når vi i disse dager lanserer tredje årgang av SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn. Årsskriftet formidler katolske perspektiver på viktige temaer, kulturelle, politiske og religiøse, og gir offentligheten i Norge muligheten til lett tilgjengelig og norskspråklig innsikt i hva katolsk kristendom er i Norge i dag. I 2012 lanserte vi årsskriftet som et tidsskrift for «katolsk humanisme», og i lederen for de to første utgavene (lederen for 2013 kan leses her) har vi forsøkt å forklare hva vi legger i et slikt begrepspar.

I årets utgave tar vi i lederen utgangspunkt i refleksjoner over begrepet mildhet, og knytter det til et av hovedtemaene, som er vennskap. I dette nummeret har vi også et intervju med Jon Fosse, der han blant annet forteller åpent om sin livsreise og veien til den katolske Kirke (intervjuet kan leses på nett her), og et intervju med Ulf og Birgitta Ekman. De to sistnevnte vil også være til stede og delta i en samtale om sin vei til den katolske Kirke, på lanseringsdagen for SEGL 2014, søndag 23. november.

Kommentar #1

Peder K. Solberg

6 innlegg  131 kommentarer

Link til intervjuet med Jon Fosse

Publisert rundt 7 år siden

Jeg har forsøkt å redigere og legge den inn på nytt flere ganger, men jeg får ikke linken til å peke riktig herfra. Intervjuet med Jon fosse kan leses her:

http://www.katolsk.no/nyheter/2014/10/slabbedasken-ytst-pa-kanten-eskil-skjeldal-i-samtale-med-jon-fosse

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Ikke helt enig her, nei

Publisert rundt 7 år siden

Mildhet oppleves individuelt. Noen ser på det som svakhet, lite troverdig og uinteressant. Man må lære seg å kjenne de man snakker med gjennom teksten.

Jesus var ikke mild bestandig. Sterke, direkte lignelser og oppfordringer.

Et sinne når det gikk for langt.

Enig i at bruk av hersketeknikker er respektløst og sårende.

Hvis humanetikk eller ateisme skulle være ledende her, så ville fora fort forsvunnet.

Hva skulle vi da ha strukket oss etter/sett opp til?

I dag kjemper mange en kamp mot avguder, de kneler for alkoholen og toer sine hender.

Årsaken til alle kampene er jo at man har glemt Gud.

Vitenskapen kan alt om menneskene.

Bare Gud kan forløse helbredelse og nytt liv.

Jeg har bestandig hatt varme hender. De kalde hendene har jeg også møtt.

Vi skylder på placebo når varmen, berøringen, kontakten og energien når frem til den andre.

Det er min form for mildhet.   

 

Kommentar #3

Peder K. Solberg

6 innlegg  131 kommentarer

OK

Publisert rundt 7 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Jesus var ikke mild bestandig. Sterke, direkte lignelser og oppfordringer.

Et sinne når det gikk for langt.

Det er helt greit at du er uenig. Men jeg tror også du leser ordet mildhet litt annerledes enn jeg gjør. At Jesu lignelser er sterke og direkte står ikke i motsetning til mildhet slik jeg forstår begrepet. Mildhet er noe annet enn snillhet, unnvikenhet og tåkedotter. Jeg tror nettopp mildheten gjør det mulig å være tydelig og konfronterende uten å være destruktiv og nedlatende.

Kanskje er det vanskelig å tenke seg en Jesus som driver ut pengevekslerne eller roper sine ve-ord over fariseerne og de skriftlærde som «milde Jesus». Men mildhet slik jeg oppfatter ordet, kan nettopp innebære evnen til å være «presist» sint, det vil si å la sinnet treffe akkurat der det skal, i proporsjon med hva det er ment å treffe, uten å «rives med» av sinnet. Mildhet handler om evnen til å proporsjonere emosjoner uten at de løper av gåre med oss. Det handler om å aldri med en eneste centimeter nedvurdere verdigheten til den et eventuelt sinne er rettet mot. Eller som Paulus sier: Bli sint, men synd ikke!

Som sagt, mildhet er ikke det samme som snillhet, det ligger nærmere godhet i mine øyne. Og det betyr heller ikke å være overdrevent kontrollert. Jeg tenker at mildhet passer godt sammen med C. S. Lewis’ beskrivelse av løven Aslan: «God, men ikke tam».

Kommentar #4

Mads Tore Tengesdal

41 innlegg  2421 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Peder K. Solberg. Gå til den siterte teksten.
Selv når vi opplever behov for å være direkte og konfronterende, ja, nettopp da, trenger vi denne påminnelsen. Du henvender deg til kjempende mennesker. Du kjenner ikke deres kamp, men du kan likevel være viss på at de kjemper.

Selv om jeg personlig ikke falt for de to siste avsnittene ( :-) ) var dette et godt og viktig innlegg. Vi har nok alle mye å lære her.

Kommentar #5

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Takk for kloke ord. Godt å bli minnet på.

Kommentar #6

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Hul appell

Publisert rundt 7 år siden
Peder K. Solberg. Gå til den siterte teksten.
Det er nettopp bidraget til en informert samtale og en fruktbar offentlig dialog som er en hovedhensikt når vi i disse dager lanserer tredje årgang av SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn. Årsskriftet formidler katolske perspektiver på viktige temaer, kulturelle, politiske og religiøse, og gir offentligheten i Norge muligheten til lett tilgjengelig og norskspråklig innsikt i hva katolsk kristendom er i Norge i dag. I 2012 lanserte vi årsskriftet som et tidsskrift for «katolsk humanisme», og i lederen for de to første utgavene (lederen for 2013 kan leses her) har vi forsøkt å forklare hva vi legger i et slikt begrepspar.

I årets utgave tar vi i lederen utgangspunkt i refleksjoner over begrepet mildhet, og knytter det til et av hovedtemaene, som er vennskap. I dette nummeret har vi også et intervju med Jon Fosse, der han blant annet forteller åpent om sin livsreise og veien til den katolske Kirke (intervjuet kan leses på nett her), og et intervju med Ulf og Birgitta Ekman. De to sistnevnte vil også være til stede og delta i en samtale om sin vei til den katolske Kirke, på lanseringsdagen for SEGL 2014, søndag 23. november.



Vel, hvis det er noe som har preget den katolske kirke gjennom historien så er det vel hovmod og mangel på mildhet. At man apellerer til dette nå, når den klerikale makten for lengst er plassert på den historiske skraphaugen kan man kanskje forstå, men det lyder sagtens noe hult.

Dessuten, latterliggjøring av autoriteter har til alle tider vært ett av de mest effektive virkemidler for dem som kjemper for frihet og mot undertrykkelse, og for å fravriste autoritetene makten.

Lite er mer effektivt for å bringe det absurde og urettferdige frem i lyset enn raljering og ironi. Så også med de organiserte monoteistiske religionene, som per def er aotoritære, og dessuten de rene lekkerbiskener for dem som vil drive harsellas.

Kommentar #7

Peder K. Solberg

6 innlegg  131 kommentarer

Hul?

Publisert rundt 7 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
Lite er mer effektivt for å bringe det absurde og urettferdige frem i lyset enn raljering og ironi. Så også med de organiserte monoteistiske religionene, som per def er aotoritære, og dessuten de rene lekkerbiskener for dem som vil drive harsellas.

Jeg oppsummerer i fire punkter det jeg oppfatter som Halvorsens hovedpoeng, og svarer fortløpende:

1. Det er frekt av meg som katolikk å oppfordre til mildhet, siden den katolske kirke historisk sett har vært alt annet enn mild.

Svar: Jeg er ikke den katolske kirke. Jeg har skrevet et innlegg som er basert på mitt menneskesyn og min oppfatning av menneskelige premisser for en konstruktiv debatt. Jeg har også linket til tidsskriftet jeg er med å utgi, som en mulighet for å lese mer om forståelsen av en katolsk humanisme, og en utdypning av premissene for det jeg skrev.

Hva Halvorsen forstår med «den katolske kirke» historisk sett, er et interessant spørsmål. Er den representert ved de troende og hva de har holdt hellig? Det finnes en uovertruffen kilde til hvilke idealer både katolikker flest og den offisielle kirkelige ledelsen har fremhevet gjennom historien, og det er helgenvitaene. Helgenene representerer både idealene og det kirkelige demokrati, siden det alltid er folket som har vært initiativtagere til helligkåringsprosesser. Rollen til kirkeledelsen har vært å vurdere en aksept av folkekravet.

Hovmod finnes overalt der det finnes mennesker, men kirken har aldri, noensinne, idealisert hovmod. Tvert imot har den siden begynnelsen behandlet den som en av de største synder. Ingen i kirken, heller ingen biskop eller pave, har noensinne vært ansett som forbilledlig pga hovmod.

2. Oppfordringen kommer først når den katolske kirke har tapt den ideologiske kampen.

Svar: Nei, den gjør ikke det. Oppfordringen har lydt i kirken fra den selv var en forfulgt minoritet (og lyder fortsatt i alle land i verden der kirken fortsatt er en forfulgt minoritet.)

3. Latterliggjøring av autoriteter er et effektivt middel i kamp om frihet fra undertrykkelse.

Svar: Ja, latterliggjøring er en måte å blottstille grellheten i maktmisbruk på. Tradisjonen med hoffnarrer ved de gamle europeiske kongehusene var slik sett sympatisk. Makten trenger kritikk, og kirken vil heller aldri være tjent med at folket kues. Men det vil alltid være en forskjell på kritikk av maktens ideologi, maktutøvelse, makten som gruppe, og enkeltpersoner, mennesker som du og jeg, i maktens korridorer. Min oppfordring gjaldt debatter med konkrete mennesker, og hvordan vi bevisstgjør oss på at den andre er nettopp det, et menneske.

Jesus selv er et godt eksempel på denne typen nyansering. Raseriet som bygger seg opp hos fariseerne og de skriftlærde i konfrontasjonene med Jesus, handler ikke minst om hvordan de opplever seg (og sin maktposisjon) blottstilt og latterliggjort gjennom disse konfrontasjonene. Slik blir Jesus en utålelig trussel mot deres posisjoner.

På den andre siden: Sakkeus var en latterliggjort maktperson som bidro til undertrykkelsen av sitt eget folk. I Jesus møtte han det første mennesket som våget å anerkjenne hans verdighet. Denne ene hendelsen viste seg å være langt mer endringseffektiv enn år med latterliggjøring.

4. De monoteistiske religionene er per definisjon autoritære, og fortjener harselas.

Svar: Jeg er blant dem som ser det som et ubetinget gode når kirken utsettes for kritisk søkelys, og strippes for alle maktmidler i det sivile samfunn. Jeg ser det også som et ubetinget gode at kirken ikke har anledning til å betvinge verken min eller noen andres samvittighet.*

Jeg har selv også vært blant dem som oppfattet den katolske kirke som en maktkirke. Veien til konvertering for fem år siden, og dit jeg er nå har vært lang. Den har inneholdt mange års arbeid med historien og avkledning av den gjennomgående protestantiske historieoppfatningen og mytebyggingen som har preget vår kultur. Den har også innebåret mange års bearbeiding av egne oppfatninger i møte med mangfoldet i katolsk kultur, praksis, spiritualitet og teologi frem mot vår egen tid. Kort sagt: Først innså jeg at den katolske kirke ikke er hva den var. Så innså jeg at det har den heller aldri vært.

For de som synes det er verd å gjøre seg umaken med å tilegne seg større innsikt i hvordan norske katolikker selv forstår sin tro og sin virkelighetsoppfatning i møte med vår kultur, anbefales igjen linkene over.

 

* Ingen skal derfor tvinges til å handle mot sin samvittighet, og ingen skal heller nektes å følge den, især i religiøse spørsmål. Religionsutøvelse består nemlig etter sin natur hovedsakelig i et indre, frivillig, personlig og umiddelbart gudsforhold, og dette kan hverken påbys eller forbys av noen menneskelig makt.(Dignitatis Humanae, 3)

Kommentar #8

Kjell Ødegård

1 innlegg  133 kommentarer

Skal man være mild mot paven også?

Publisert rundt 7 år siden

Jeg har veldig sansen for grunntonen og intensjonen i trådstarters syn. Men likevel finner jeg at slike holdninger i praksis vil ses på som svakhet i møtet med folk som åpenbart støtter diskriminering og underkastelse overfor aurotiteter som ikke fortjener det. Og jeg må si at jeg finner det underlig at en så bra mann (som trådstarter synes å være) kan konvertere til en tro som har båret så dårlige frukter, ikke bare historisk, men også helt opp i vår egen tid. Det er merkelig at man kan ende opp med prester, kardinaler og  paver som stått for så mye seksuelt misbruk av barn eller forsøk på å skjule det. Og som samtidig har frekkhetens nådegave til å si at homofilie ekteskap (av alle ting) er en av de største truslene i verden idag. (uttalelse fra pave Benedict i 2010).  Skal man også være mild i diskusjon med en slik pave eller mange av hans meningsfeller? Selv om den paven har gått av, så finnes det nok av de som støtter det synet.   Det føles like unaturlig å være mild mot slike meninger som det er å være mild mot holdningene til folk i Ku Klux Klan.

Kommentar #9

Randi Nilsen

10 innlegg  3869 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Til Peder K Solberg Veldig bra innlegg. Er det noen som påvirker meg så er det de milde framfor de som bruker hersketeknikker som latterliggjøring og krenkelser. Jeg ser opp til de som prøver å forstå andre framfor å trakassere andres tro. De som er trakkaserende gjør at jeg tenker at vi har fått et hardere klima med mindre kjærlighet. Men jeg er ikke sikker på det. Jeg tror egentlig de er i mindretall, jeg håper det ihvertfall. Mye å lære ut av innlegget ditt :)

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere