Det gode liv med Downs

Av stipendiat i filosofi, Pål Rykkja Gilbert og Ida Marie Haugen Gilbert

(Trykket på NRK Ytring 24. oktober)

«Det er ikke moralsk verre å ta abort om fosteret har fått påvist Downs syndrom», konkluderer Aksel Braanen Sterri i et essay i Morgenbladet. Begrunnelsen hans forutsetter at Downs syndrom er et ubetinget onde, og den forutsetter et snevert syn på fosterets moralske status. Men Downs syndrom er ikke et ubetinget onde, og selv om vi aksepterte det, er det god grunn til skepsis mot å bruke abort til å utrydde uheldige menneskelige egenskaper.

Et avvik, ikke en sykdom

Motivasjonen for å abortere et foster med Downs syndrom vil variere. Kanskje tenker man først og fremst på byrden det er å være forelder til et slikt barn. Kanskje er man bekymret for de samfunnsøkonomiske kostnadene. Eller kanskje er det hensynet til barnet selv som står i fokus: Er det riktig å pålegge et barn den byrden det er å leve med Downs syndrom?

Når Sterri slår Downs i hartkorn med alle de sykdommer og skader som moderne legevitenskap skåner oss for, er det hensynet til barnet selv som står i fokus. Downs syndrom er en sykdom og et onde for personen selv, mener han.

Men hva mener vi egentlig når vi snakker om «syk» og «frisk»?

Det er ikke tvil om at Downs syndrom er et avvik fra det normale. Men kaller vi det en sykdom, tolker vi det som en manglende evne til å utføre bestemte oppgaver. Kroppen er syk hvis den ikke fungerer som den skal.

Ikke alle kan bli verdensmester

Men hva er kroppens funksjon? Hva skal den «brukes til»? Et minimumskrav som de fleste vil kunne enes om, er at den evner å opprettholde grunnleggende livsprosesser over tid. All annen bruk av kroppen forutsetter dette. Men utover det?

I vår moderne, sekulariserte, liberale verden står individets frihet til å selv ta stilling til hva det gode liv er, høyt i kurs. Men ingen har ubegrensede muligheter. Valget vårt begrenses av den kroppen vi er født med, og de muligheter den gir. Det begrenses av vår intellektuelle og psykologiske utrustning og av de sosiale rammene vi er født inn i, og de historiske forhold vi lever under.

Bjørn Dæhlie kunne bli en enestående langrennsløper. Det kunne ikke vi. Heller ikke Julius Cæsar kunne bli like god på ski som Dæhlie: Antagelig var han dårligere fysisk utrustet, men viktigere: Han befant seg på feil tid og sted. På den annen side kunne verken Dæhlie eller vi bli Romerrikets første keiser. Ville våre liv ha vært bedre hvis vi kunne bli like gode som Dæhlie? Ville Cæsars liv vært bedre?

Fordel å ikke ha Downs syndrom?

Dette er absurde spørsmål. Men de understreker at det er vanskelig å gi ett svar på spørsmålet om hva det gode liv er. Derfor er det også problematisk å operere med én standard for hva som er en velfungerende kropp. Den kroppen man får, og de historiske omstendigheter man lever under, er allerede en forutsetning for spørsmålet om hvordan man vil leve.

Enkelte kroppslige avvik er utelukkende til hinder for ethvert menneskelig livsprosjekt. Det er lett å begrunne at det er en fordel å unngå hjerteproblemer eller kreft. Det er ikke like lett å begrunne at det er en «fordel» å ikke ha Downs syndrom.

Det er åpenbart en fordel hvis målet er å bli keiser eller skiløper. Men selv om syndromet setter begrensninger, åpner det også muligheten for en bestemt form for liv. Og det er en vesensforskjell mellom kreft og Downs syndrom: Man kan tenke bort kreft som egenskap ved en person uten dermed å tenke bort hele personen.

Downs syndrom er integrert i personligheten på en helt annen måte enn mange andre sykdommer. Det gir like lite mening å spørre om livet for en person med Downs ville ha vært bedre uten syndromet, som det gir å spørre om livet for en person uten Downs ville ha vært bedre med. I begge tilfeller ville personen blitt en helt annen, og grunnlaget for å stille spørsmålet ville forsvinne.

«Vi er utrydningstruet!»

Sterri siterer Marte Wexelsen Goksøyrs utsagn «Vi er utrydningstruet!», men finner det ikke relevant: «For hvert medisinske utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg sterkt med.» Ser han bare en gradsforskjell mellom «vi med Downs» og «vi med magesår»?

Det er åpenbart at Goksøyr refererer til livet med Downs syndrom som en enhetlig form for eksistens, med egne ambisjoner og verdier, hånd i hånd med begrensningene. Skal Sterri, som selv virker så opptatt av å verne om individets rett til å bestemme over eget liv, fortelle henne at hun tar feil? At hun hadde levd et bedre liv uten?

Videre antyder Sterri at man bør luke ut Downs syndrom fordi det gir høyere sannsynlighet for blant annet hjerteproblemer. Det blir som å skjære av seg hodet for å redusere sannsynligheten for hjernesvulst: Også hodet har klare svakheter. Risikoen for kreft er én av dem, men begrensningene falmer i skinnet fra potensialet.

Fosterets moralske status

Men sett at man kan abortere vekk allment vedtatte menneskelige onder, er det da moralsk uproblematisk? Her kommer man vanskelig utenom fosterets moralske status, og ulike syn legger føringer på svaret.

For hvis fosteret har samme moralske status som en tånegl, bør abort som middel for å utrydde et ubetinget onde være uproblematisk. Men hvis man i utgangspunktet anser abort som drap, vil dette rent instrumentelle motivet få handlinga til å framstå som desto mer uhyrlig.

For det store flertallet av oss, som spaserer på den ulne middelvei, er spørsmålet vanskeligere. Mellomsjiktets syn på abort springer ofte ut av en intuitiv oppfatning om at fosteret er mer verdt enn en hvilken som helst gjenstand, uten at det kan sidestilles med et spedbarn eller et voksent menneske.

Fordommer om det gode liv

Hvis man forholder seg til fosteret som et individ under utvikling, og derfor tillegger det en moralsk egenverdi, blir det spørsmål om det er verdt å ta livet av dette fosteret fordi det vil utvikle en ondartet sykdom. Er det livet som er under utvikling, overhodet verdt å leve, for dette barnet? Normalt skal sykdommen være rimelig fæl om man ender med å svare «nei».

Sorteringssamfunnet er ikke så progressivt som Aksel Braanen Sterri og hans meningsfeller skal ha det til. Moralske kvaler mot abort som foredlingsverktøy er ikke forbeholdt de mest radikale motstanderne av abort.

For Downs syndrom og lignende tilstander får det en totalitær bismak når de reduseres til rent negative egenskaper. Sterris blikk blir ikke mer objektivt av at han gjør sine private fordommer om det gode liv til en allmenngyldig standard.