Vestens seier over Faten

Og helt mot å straffe med amputasjoner og pisking. Hun kritiserer andre muslimer som bruker islam mot homofili, fordi hun mener at alle har rett til å elske og leve slik de vil. Og det er slik hun forstår menneskeverdet og menneskerettighetene.

For en utvikling! For en seier! Men en seier for hvem?

Seier for islam? Eller seier for den frie presse? Eller en seier for Vesten, som nå, i hvert fall i egne øyne, troner som den øverste myndighet på sivilisasjonspallen?

Faten har tydeligvis seiret over noe i seg selv, over noe av sin identitet. Hun fremstår som en angrende synder, i forhold til det hun tidligere har vært, og det hun tidligere, for bare kort tid siden, har hevdet (og her må jeg bare vise til hva HRS har tatt seg bryet med å grave frem på nettet for å kunne dokumentere, og det HRS fant forteller om en tankegang ogom  grunnleggende islamske verdier som altså nå plutselig ikke tåler dagslys – og som derfor må forkastes. Jeg må her vise til det som måtte finnes av faktagrunnlag i MSM om denne saken og forutsetter at eventuell leser har satt seg inn i faktagrunnlaget).

Hvordan tolke alt dette? 

Har Faten gitt etter for press innad i sitt eget miljø, sine egne trosfeller, imamer og moskeer? Er det islam i seg selv som har fått Faten på bedre tanker? Eller er dette kun et spørsmål om brå oppvåkning, eller bråmodning? Hun er jo ikke over 20 år ennå …

Eller er det presset fra media og en hel bråte med folk rundt omkring i hele våre lille så selfortreffelige norske sivilisasjon?

Det synes nokså klart at det er media som nå kan rose seg med å ha gått av med seieren. I hvert fall i egne øyne, men uten å si det eksplisitt. Man er for dydig eller ydmyk for å tildele seg selv seiersmedaljen. Det ville være hovmodig, og det har de rett i. Og derfor tier de da også klokelig. De overlater til publikum å dømme, i den grad publikum er i stand til å stille spørsmål om dette. Men MSM fortjener applaus, tror de.

Og hvorfor ikke innrømme seg en aldri så liten ære, fordi man jo har bidratt til å roe ned folk, avskaffe frykten for Faten og islam? Ja, har ikke MSM nettopp bidratt til at Bergensstiftelsens pris på flere millioner kroner nå nettopp tildeles Faten? 

Jeg hører «folk på gata» nå uttrykke seg begeistret over Faten, og, ja, over hennes nye menighet, hennes støtte i befolkningen.

Det ligger en ikke så liten selvforherligelse i dette, uten at folk på gata helt vil innrømme seg en slik herlighet. Og man skal ikke provosere på dette grunnlag. For er det noe man er redd, så er det selvforherligelse. Det er bedre å fortrenge det. Man skal da være sømmelig. Man skal i stedet fremheve de andres fortreffelighet. I den tro at alt blir bedre slik. Det er som kjent forbudt og skille mellom «oss» og «dem» i dag, over hele Vesten.

Vi tilhører nå alle et nytt og stort, og mye bedre «Vi» enn før. Og denne illusjonen må bevares for nær sagt enhver pris. For se: Det nye store Vi gjør alle ting nye, det gamle er forbi og lengst forgangen, og selve skapelsen er – av «oss» - nå gjort til noe nytt og bedre. Av «oss».

Skaperverket er såre godt, sa Gud. (Sa Allah det samme, forresten?) 

Joda, folk «på gata» lar seg velvillig assosiere med en ung kvinne som ikke setter sitt lys under en skjeppe. Det bekymrer få at hun foran Stortinget sa at det der Djevelen som driver IS. Man slutter seg til noe man faktisk ikke tror på, med den aller beste samvittighet og klart opplevde trygghetsfølelse. Alle er for demokrati, som Faten, aller imot visse straffemetoder, som Faten. Alle mener at alle må få leve som dem vil, akkurat som Faten vil. Alle må få bære hijab hvis de vil, det er en menneskerett, visstnok. Ingen nevner hijabtyrraniet i Iran, hvor Faten kommer fra. 

Men ser Faten at det er Vesten – og ikke nødvendigvis islam - hun nå har tilstått sin brøde overfor og som hun nå har bøyd kne for? Vesten, som brorparten i den muslimske verden avskyr, forakter, hater og bekjemper, nær sagt med alle midler, med guddommelig hjemmel? 

Sto det kanskje ikke på Profetens Ummah at det er tillatt og kanskje til og med en plikt og hate for Allah’s skyld? 

Ser Faten at det hun nå med sin «syndserkjennelse» har bundet seg til Vesten for godt og for all fremtid, og til å forsvarer de vestlige verdier, grunnleggende verdier, nær sagt for enhver pris? 

Ser hun ikke at den muslimske verden ser med forferdelse på hva hun har gjort? Ser hun ikke ubehaget hun har fremprovosert hos sine? Hvor mange milliarder muslimer vil ikke nå grue seg og føle at det er Vesten som har seiret, nok en gang. Vil ikke den egyptiske fatwa-eksperten Qaradawi nå med full rett påstå at Faten har latt seg sluke opp her i Vesten, og av nettopp Vesten, og ikke av islam?

Vel, ifølge samme Qaradawi er Faten allerede fra før av fordømt som ikke-muslim. Alle shiaer er apostater eller ikke-muslimer og frafalne allerede i utganspunktet ifølge denne fatwaeksperten. Drap på shiamuslimer er ikke utenkelig, det er snarere påbudt, gitt kontekst, selvsagt.

For et nederlag for den muslimske verden, om det nå er 1 milliard troende det her dreier seg om, eller 2 milliarder, eller kanskje 3.

Eller? Har ikke Faten rett i at den nye troen hun nå gjør seg til merkestein faktisk har hjemmel i Koranen og hadith eller sunna selv? Gir ikke Koranen og islam selv Faten rett til «å omvende seg» på den måten hun har gjort? (Her vil nok Hadia Tajik støtte henne).

Det er spørsmålet, «eller?», som nå blir hengende i luften. Hvem med livet kjært vil svare på det? Et, «ja», vil nemlig innebære at noen virkelig mener at noe er bedre enn noe annet, at en tro eller en sivilisasjon eller en kultur er bedre enn en annen.

Og det kan man da ikke være med på, nei, ikke for alt i verden, det synes visst å være aksiomet og credoet i dag, par exellence. Vi skyver sannelig dilemmaer foran oss.

Men tilbake til spørsmålet: En seier for hvem?

Det er neppe Vesten som har agens her, det er kort og godt Hege Storhaug i egen person og HRS som drev risikosport og begynte å grave på nettet og andre steder. Grave frem fakta, dokumentasjon og fakta. For dette fikk hun selvsagt stryk og på pukkelen.

Men det er altså MSM som nå kan sole seg i glansen og høste fruktene av det arbeidet Storhaug og HRS har gjort. Storhaug stilles derimot i skammekroken. Man vil ikke se at det var Storhaug og HRS som faktisk gjorde Fatens snuoperasjon eller omvendelse mulig. Og at det store nye «Vi» faktisk kan takke Storhaug og HRS for det fantastiske «oppklarings- og forsoningsarbeid» som nå finner sted og som lenge, lenge fremover vil være i frisk prosess her i landet. Det er Storhaug og HRS som fortjener en pris og en dugelig en, som sådan.

Det er i hvert fall trist å tenke på at Bergensstiftelsen aldri vurderte om kanskje ikke HRS og Faten burde ha delt på prisen. 

Og det er litt av en bragd, om jeg må si.