Hans Olav Brendberg

63

Kristendemokrati?

Underskrivne tilhøyrer knapt nok grunnfjellet i KrF, sjølv om eg røysta på partiet i siste Stortingsval. Eg reknar meg snarare for å vera ein slags protestveljar.

Publisert: 4. nov 2014

Eg mista all entusiasme for det raudgrøne regjeringsprosjektet etter flykjøpet for nokre år sidan, og etter at dei raudgrøne bomba Libya tilbake til kaos og armod ønskte eg dei alt vondt. Ein har ikkje alt for mykje å velja i innanfor norsk politikk, og når KrF hadde ein sympatisk og klok politikar som Øyvind Håbrekke som førstemann på lista i fylket var valet i grunnen enkelt. 

Men likevel: Eg ser på KrF frå ein viss avstand, og reknar meg for å stå eit stykke frå partiet i mange spørsmål. Likevel har eg alltid hatt ein viss sympati for KrF. Partiet har hatt ei eiga evne til å frå fram solide og folkelege polikarar som Jon Lilletun og Dagfinn Høybråten – politikarar med heilt andre eigenskapar enn dei broilerane som dominerer norsk politikk elles. Partiet er nokså påliteleg i spørsmål eg reknar som viktige: Ruspolitikk, velferdsstat, nynorsk og distriktspolitikk. I tillegg er KrF eit parti som urbane kulturradikalarar som Marie Simonsen elskar å hata. Berre det er grunn god nok til å syna litt hjartevarme mot ein partikultur som elles er litt framand for ein tidlegare AKP-ar med bakgrunn frå ein svært sosialdemokratisk industristad. Viktigast er nok likevel at KrF vil vera ein nøkkel til norsk politikk i åra som kjem. Difor følgjer eg med – avventande, men interessert.

 

Å vera sentralt plassert i politikken er ikkje noko udelt velsigning. For femten år sidan var KrF ei suksesshistorie, med Kjell Magne Bondevik som strateg bak ei tydeleg omleggjing av retninga på hovudfeltet i norsk politikk. Bondevik valde – heilt korrekt – å gå av på spørsmålet om utbyggjing av gasskraft. Historia har synt at det her var Bondevik og sentrumsregjeringa som hadde rett i sak, medan Arbeidarpartiet og Høgre tok feil. I tillegg synte dei fram den kremmarsjela som ligg djupt i båe parti. Bondeviks fall førde til ein kort periode med Stoltenbergregjering – fram til at Arbeidarpartiet fortent gjorde eitt av sine dårlegaste val. Bondevik braut samarbeidet i sentrum, og gjekk i regjering saman med det same Høgre som hadde felt han kort tid før. Og det var byrjinga på ein lang og seig nedtur som gjer at KrF mista mykje av den støtten partiet hadde bygt opp i tiåret før.

 

Der står saka no. KrF har – av opplagte grunnar – vorte støtteparti for ei Høgre/FrP-regjering som partiet knapt nok kunne unngå å gje støtte til, men som samstundes er partiets største problem. Det blir difor også – av like opplagte grunnar – sendt opp prøveballongar for å førebu partiet på eit mogleg samarbeid med Arbeidarpartiet etter neste val. Dette er krevjande politisk idrott for eit lite parti, og midt oppi denne turbulente eksistensen ikkje alt for langt unna sperregrensa har KrF sin fylkesleiar i Oslo, Erik Lunde, gjeve ut bok om kristendemokrati som ideologi. Det er ei bok i rette tid.

 

Lunde si bok handlar i liten grad om desse taktiske manøvrane i nær fortid, og det er ein styrke. I staden freistar Lunde å kartleggja fundamentet for ein kristendemokratisk politikk i eit breitt idehistorisk perspektiv. På ein lettleseleg og kunnskapsrik måte gjer han greie for tilhøvet mellom kristendom og statsmakt i vestleg idehistorie, der forståinga av det politiske blir utvikla frå dei greske klassikarane via Augustin og Thomas Aquinas fram til politisk filosofi i moderne tid. Dette er ei side av idehistoria som Lunde kan svært godt, og han evnar å formidla mykje og viktig kunnskap i eit lettfatteleg og lesarvenleg språk. Dette fører Lunde over i ei klårgjerande drøfing av tilhøvet mellom religion og politikk, og politikken sine grunnsteinar i menneskesyn, idear om sosial rettferd, fridom og folkestyre som er både klok og interessant. Lunde si breide tilnærming er eksemplarisk: Han er først og fremst oppteken av å setja politikkens daglege kamp, hestehandel og samarbeid inn i ei breid og berekraftig ideologisk og historisk råme. Boka kan med fordel lesast av alle som er interesserte i politikk og politisk ideologi – Erik Lunde kan si politiske idehistorie, og han er stø på handa når han går opp grensene for kristendemokratiet sitt politiske rom.

 

Men her er det på tide å nytta høvet til å nøsta opp nokre trådar der eg er kritisk til Lundes prosjekt. Lunde knyttar seg nokså tett opp til kontinentalt kristendemokrati. For kristendemokratiet som internasjonal rørsle er dette slektskapet naudsynt. Men kontinentalt kristendemokrati har likevel andre røter enn det norske folkepartiet, og er nært knytt til den katolske kyrkja. Her kjem Lunde noko ut av balanse. For ein intellektuell av Lundes type forstår eg godt at den katolske tradisjonen, med Thomas Aquinas, Vatikanet si formulering av ein katolsk sosialpolitikk og naturrettstenkjinga er interessant og tiltrekkande. Men KrF har andre røter, og Lunde gjer for liten innsats til å klårgjera desse – sjølv om han drøftar Luthers statssyn og andre politiske doktrinar i den lutherske tradisjonen. Hjå Lunde skjer det liksom ikkje så mykje i tida mellom Hans Nielsen Hauge og stiftinga av KrF. Eg er redd at Lunde her tek feil, og at desse er feila er viktig å retta opp om den ideologiske prosessen i KrF skal gje partiet den indre styrken dei vil ha bruk for i åra som kjem.

 

For KrF har særeigne norske røter, og partiet er i Noreg ein del av eit sterkt politisk sentrum – til skilnad frå dei katolske kristendemokratane sitt preg av høgreparti. Og sjølv om KrF vart skipa som eige parti først i 1933, var kristendemokratar heilt sentrale i skipinga av det politiske systemet i Noreg. Riksrettsvalet i 1884, og byggjinga av eit parlamentarisk demokrati der embedsmannsstaten kapitulerte for demokratiet utan maktbruk, er ei svært viktig hending i norsk historie. Og medan kontinentalt kristendemokrati vaks fram som eit forsvar av den tradisjonelle makta den katolske kyrkja hadde i samfunnet, var Lars Oftedal og lekmannsrørsla ein del av den breie koallisjonen som felte embedsmannsstaten. Men denne koallisjonen hadde svært sterke, indre spenningar – og då Oftedal nokre år seinare gjekk mot diktarløn til Kielland sette han i gang ein kløyvingsprosess som gjorde at Venstre i tiåra som følgde kom ut i stadig nye utgåver. Jakob Sverdrup sine forsøk på å få til demokratisering av embedsmannskyrkja gjennom å gje makt til lekmannsrørsla stranda i den same prosessen. I ein lang periode levde norsk kristendemokrati som ein fraksjon innanfor Venstre, heilt til nominasjonen i Hordaland i 1933 førde til kløyving.

 

Dette bakteppet er viktig å ha på plass. For dette konfliktfylte samlivet i Venstre har kasta lange skuggar. Kielland og dei andre skreiv sine nidportrett av Oftedal og oftedølane, Hamsun gjekk av skaftet i sin pamflett om same mann – og i ein lang periode er denne lekmannsrørsla det mest elska hatobjektet i den kulturradikale eliten i Noreg. Sjølv kjende eg berre Ronald Fangen gjennom dei kulturradikale sin omtale – og hadde inntrykk av at det dreidde seg om ein litt åndsfattig, dogmatisk og ubehjelpeleg forfattar. Til eg las «Kristendommen og vår tid», der eg møtte ein av mellomkrigstidas skarpaste politiske analysar – ein analyse som var tilstrekkeleg skarp til at Fangen hamna i okkupantane sitt fengsel. Og Fangen var ikkje åleine – under krigen var kyrkja nok politisk medviten til at ho gjennomførte nokre av dei mest omfattande og synlege protestane mot okkupasjonsregimet. Etter krigen hadde den kristne rørsla ei oppleving av å ha vorte sett på prøve – og kome frå det med ære. Det hadde ho god grunn til. Denne politiske sjølvtilliten gav løft til meiningsberande avis – Vårt Land – og til at det som hadde vore ei utbrytargruppe i Hordaland vart eit landsfemnande parti. Denne prosessen låg utanfor horisonten til den kulturradikale eliten i Oslo, og det nye partiet har til denne dag vore hatobjekt, omgjeve av vankunne og fordomar. I periodar der KrF har gjort jobben sin godt, har den same Oslo-eliten vore relativt desorientert når det gjeld kva som rører seg i norsk politikk. Under den første Bondevikregjeringa måtta du lesa Stavanger Aftenblad eller Bergens Tidende for å forstå kva som rørte seg i norsk politikk – Oslokommentariatet var desorientert og fanga i eigne sarkasmar, kunnskapsløyse og moralisme.

 

Dette folkepartiet, i opposisjon til norske maktsentra, er også ein del av arven til KrF. Medan kontinentalt kristendemokrati stod sentralt i skipinga av EF og seinare EU, har norsk kristendemokrati vore mellom kjernetroppane i EU-motstanden. Det vestlandske KrF utgjer eit stort, til tider dominerande parti i sine lokalmiljø. Når desse miljøa blir mobilisert og set dagsorden, som då Bondevik lanserte kontantstøtta på nittitalet, slær det gneistar av KrF.

 

Men dette har også ei anna side. Dei siste åra har det verka som om mykje av nytenkjinga i KrF har skjedd i det borgarlege austlandspartiet, medan det vestlandske folkepartiet har skote ned initiativ og nytenkjing som ikkje har har truffe kjerneveljarane vest for fjellet. Dette er eit destruktivt og farleg mønster for KrF. Eg trur ikkje reindyrking av det borgarlege «Matlary-KrF» har noko framtid i det norske politiske landskapet. Det er når det borgarlege samarbeidspartiet og det vestlandske folkepartiet greier å setja ein dagsorden som utlignar dei indre spenningane at KrF skjer som kvassast i norsk politikk. Og ver sikker – finn KrF denne oppskrifta, vil Marie Simonsen ausa sarkasmar over partiet i Dagbladet. Det er ikkje noko å vera redd for. Om KrF verkar for å vera eit fornuftig val for den som ønskjer sterkare familiar og lokalsamfunn, med ein fornuftig sosial profil, nøktern ruspolitikk og vedlikehald av velferdsstaten trur eg veljarane vil koma tilbake. Men det er ikkje som støtteparti for skattelette til dei rikaste og inntektsreduksjon til uføre med born at KrF når desse veljarane. Til neste val bør partiet difor gå til val på ei reindyrking av sin eigen profil – med sentrum som sin primære ståstad. Lunde si bok er eit godt utgangspunkt for dette. Men som sagt: Med litt for mykje preg av det borgarlege austlandspartiet. Om partiet greier få til gode prosessar innetter, og koma ut av posisjonskrigen mellom aust og vest, vil mykje vera gjort.

 

I bokas siste kapittel tek Erik Lunde for seg det kanskje viktigaste spørsmålet i tida som kjem – spørsmålet om krig og fred. Lunde er tydeleg ukomfortabel med krigføringa mot Libya, og skriv: «Å kjempe for det libyske folkets menneskerettigheter er i og for seg sympatisk, med det er ikkje en sak som rettferdiggjør bruk av militærmakt». Han tek for seg dei formelle veikskapane i Stortinget si handsaming av intervensjonen, men påstår feilaktig at den internasjonale operasjonen hadde «et solid mandat gjennom vedtaket i FNs sikkerhetsråd». Men vedtaket i FNs  tryggjingsråd var ikkje noko blankofullmakt til regimeskifte. At vi brukte vedtaket til meir enn det var verdt var meir enn noko anna opphavet til den mistilliten mellom Kreml og vest som denne våren har slege ut i open konflikt. Vi tøygde fullmakten frå tryggleiksrådet som gummistrikk, og etterlot oss ein øydelagt nasjon som den dag i dag er i ein marerittliknande borgarkrig mellom klanar, medan det som var Afrikas mest velståande nasjon i dag er tilbake i det kjende mønsteret av afrikansk kaos og armod som Lunde skildrar med innsikt elles i boka si. Det er bra at Lunde inviterer til systematisk tenkjing om krig i lys av kristent menneskesyn og vestleg politisk filosofi. Det er synd at kritikken til Lunde er litt halvhjarta og pinglete – her har Hanne Nabintu Herland og andre med utgangspunkt i eit kristent verdigrunnlag teke eit langt skarpare oppgjer med norsk politikk. Men om Lunde sin kritikk er noko halvvegs, så har den i alle fall riktig retning. Lunde drøftar desse spørsmåla i stort alvor, og peikar på korleis Ghadaffi sin appell om våpenkvile og den Afrikanske Union sin tingingsdelegasjon vart overkjørt av eit NATO som hadde det travelt med å bombinga. Krig og fred er for alvorleg til at ein kan overlata det til den mest tabloide diskusjonen – supplert med utveksling av SMS mellom dei parlamentariske leiarane. I desse spørsmåla kan eit ideologisk sterkt KrF spela ei viktig rolle i norsk politikk. Lunde inviterer her til ein viktig diskusjon innetter i partiet.

 

Alt i alt er Erik Lunde si bok interessant for folk som er interessert i politisk teori generelt, og kristendemokrati spesielt. Dei fleste vil finna noko av interesse i denne boka, som eg synest utgjer eit solid utgangspunkt for ideologisk diskusjon i KrF i tida frametter.

 

Erik Lunde: Kristendemokrati – et forsvar for det ufullkomne samfunnet. Frekk Forlag 2014. 270 s. inkludert noteapparat.

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Bondevik braut samarbeidet i sentrum, og gjekk i regjering saman med det same Høgre som hadde felt han kort tid før. Og det var byrjinga på ein lang og seig nedtur som gjer at KrF mista mykje av den støtten partiet hadde bygt opp i tiåret før.

Krf etablerte seg altså på toppen av norsk politikk. Partiet arbeidet seg frem til å få statsministeren fordi ingen kunne tenke seg å gi posten til Høyres Petersen. Så langt vel og bra. Men dette er altså en nedtur, å sitte på maktens tinde? 

Det som fellte Krf var holdningen til Carl I Hagen. Bondevik fikk grei beskjed om at ved valget ville det bli sagt "takk for sist" for års krenkinger av CIH og at noen støtte til en Bondevik-regjering ikke var aktuellt. Dette ble understreket av at Frp ikke ville støtte en regjering de ikke var medlem av, men særlig var det fiendtlige forholdet Bondevik hadde skapt til CIH avgjørende.

Krf har seg selv å takke for sin skjebne. 

Kommentar #2

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Litt lettvint

Publisert nesten 7 år siden

At Bondevik handterte tilhøvet til Carl I Hagen uheldig er vel ikkje knapt nokon stor løyndom. Men at støtte frå FrP skal vera noko varig og trygt grunnlag for ei regjering der KrF set dagsorden er ein annan diskusjon. Å ha ansvar på Frps nåde er ikkje enkelt – berre spør Kåre Willoch. FrP vil i opposisjon ha eit svært opportunistisk tilhøve til både Høgre og Arbeidarpartiet – utan at dei er noko sentrumsparti. Og for KrF vil tilhøvet til FrP vera spenningsfullt på grunn av svært ulikt menneskesyn og partiprogram.

Nittitalet var sentrum sitt tiår i norsk politikk. Det handlar ikkje berre om KrF, men i høg grad også om Lahnsteins Senterparti og Sponheims Venstre. Sentrumspartia greidde på kvar sin måte å setja dagsorden for norsk politikk. I første runde var det Senterpartiet som henta ut vinsten av dette, i neste omgang KrF. Men regjeringssamarbeidet med Høgre splitta sentrum – Venstre og KrF vart med i regjering, Senterpartiet gjekk i opposisjon. Høgre og Arbeidarpartiet er kanskje usamde om mykje, men dei er samde i dagsordenen: Kva som skal diskuterast. Og i ein situasjon der KrF sat med regjeringsansvar men med avgrensa evne til å setja dagsorden var det bortimot ei naturlov at nedturen kom. All verda partileiarbyter og annan indremedisin kunne ikkje forandra på dette. Eit betre samarbeid med eit gjerrig og sjølvopptatt FrP ville heller ikkje vore noko mirakeloppskrift.

Det er når sentrum – og KrF – greier å setja ein annan dagsorden enn polariseringa mellom Høgre og Arbeidarpartiet at det opnar seg rom for KrF i norsk politikk. Skal partiet koma i åtaksposisjon igjen er det ikkje nok å manøvrera andsynes ein dagsorden som blir sett av andre. Partiet må ha indre styrke til å setja dagsorden sjølv. Slik sett er Lunde si bok ei bok til rett tid. Det finst ingen «quick fix». Men alle dei som har patensvar på kva KrF bør gjera i ein vanskeleg situasjon kan fort koma i vegen for denne breidare prosessen som KrF treng. Dei fleste undervurderer kor vanskeleg balansekunst Hareide må handtera i åra som kjem.

Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Det er når sentrum – og KrF – greier å setja ein annan dagsorden enn polariseringa mellom Høgre og Arbeidarpartiet at det opnar seg rom for KrF i norsk politikk. Skal partiet koma i åtaksposisjon igjen er det ikkje nok å manøvrera andsynes ein dagsorden som blir sett av andre. Partiet må ha indre styrke til å setja dagsorden sjølv. Slik sett er Lunde si bok ei bok til rett tid. Det finst ingen «quick fix». Men alle dei som har patensvar på kva KrF bør gjera i ein vanskeleg situasjon kan fort koma i vegen for denne breidare prosessen som KrF treng. Dei fleste undervurderer kor vanskeleg balansekunst Hareide må handtera i åra som kjem.

Jeg ønsker ikke å gi deg oppskriften på hvordan Krf skal bli stor igjen. Jeg kan derimot påpeke en brist i logikken din, eller vise en annen logikk. Du snakker om polariseringen mellom Høyre og Ap. Det er også mulig å se disse to partiene som norsk politikks sentrum og de andre partiene som derivater av disse. Venstre er det tredje partiet som kan passe inn som dekkende for en generell folkemening, og er det minst "parasittære" i gruppen. Venstre har fellesskapsløsninger med vyer utover smørprisen.  Folket dekkes i ca 60-70% av disse partienes holdninger. Tyngden av elektoratet ligger altså her. Da blir sentrumspartiene som sekteriske grupper som velger hvilken del av kaken de skal gnafse på. SV gnager på Ap uten å ha en egen poltiikk, KRf gnager på H og Ap uten en egen politikk, SP....... hvem var nå det igjen......... jo, det er de som ikke vil være med i EU men som vil at regjeringen skal følge klimamålene til EU.

Når det gjelder tapet av makt i 2005 var hovedfaktoren akkurat så enkel som jeg beskrev i mitt første innlegg. Det feite gliset til Bondevik ble mer enn nok for mange fler enn CIH. Folket stemmer på styringsdyktige flertallsalternativer. Da CIH gjorde sin posisjon klar var det kroken på døren for Bondevik. Og krype, se det gjør vi jo ikke. 

I grunnen kan jeg stå inne for at Frp, som jeg ser som et derivat av Ap gjør det rett så bra i regjering. De har tydelig fått gjennomslag. Spenningen i disse dager er om Venstre klarer å få inn noen poenger på Frp gjennom budsjettforhandlingene.Denne kampen kunne vært lagt til regjeringen om de hadde valgt å være med, men siden man har en avtale om samarbeide i Stortinget er det greit nok. Det gjør demokratiet mer levende og innholdsrikt. 

Når det gjelder Krf og kristendemokrati har jeg litt vanskelig for å se partiet som en egen kraft. Bildet jeg tror man kan nærme seg er i det tyske CDU/CSU. Det betinger en klarere tilknytning til Høyre og skrinleggelse av flirtingen med AP. Forskjellen på Ap og Høyre synes kanskje ikke stor, men ligger i synet på eiendomsretten og hvor delestreken skal gå i spørsmålene om individuell contra offentlig makt.  

Kommentar #4

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Sentrum

Publisert nesten 7 år siden

I rolege tider vil modellen din stemma. Men når dei store spørsmåla kjem i spel - som td. under EU-kampen - vil tyngdepunkta i norsk politikk plassera seg annleis. KrF bygde seg opp som konstruktivt opposisjonsparti under Gerhardsenregimet. Samarbeidsmønstra med Ap går heilt tilbake til denne epoken. Som Senterpartiet har KrF tyngdepunktet sitt i norsk periferi. Å binda seg eintydig til eit borgarleg samarbeid er ei oppskrift på å gje frå seg evna til å setja dagsorden - og bli irrelevant. Svært sentrale ting i norsk politikk har vorte til som forlik mellom KrF og Arbeidarpartiet. Dette gjeld alt frå EØS-avtalen til Opplæringslova. Vi går inn i urolege tider i Europa, ingen har løysingar på den svært alvorlege økonomiske krisa som er i ferd med å utvikla seg. Minst av alle FrP. Men skal KrF ha høve til å manøvrera godt på opprørt hav, trengst ei svært god forståing i partiapparatet av dei farvatna dei skal manøvrera i. Om ikkje vil ein gjera val som løner seg på kort sikt, og straffar seg på lang sikt. Som Bondevik II. Elles er det rett at styringsdyktige regjeringsalternativ er ein av tinga som dreg veljarar. Men soga til FrP syner jo meir enn noko at dette berre er ei side av saka.

Kommentar #5

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
rolege tider vil modellen din stemma. Men når dei store spørsmåla kjem i spel - som td. under EU-kampen - vil tyngdepunkta i norsk politikk plassera seg annleis. KrF bygde seg opp som konstruktivt opposisjonsparti under Gerhardsenregimet. Samarbeidsmønstra med Ap går heilt tilbake til denne epoken. Som Senterpartiet har KrF tyngdepunktet sitt i norsk periferi. Å binda seg eintydig til eit borgarleg samarbeid er ei oppskrift på å gje frå seg evna til å setja dagsorden - og bli irrelevant. Svært sentrale ting i norsk politikk har vorte til som forlik mellom KrF og Arbeidarpartiet.

De som er insidere i Krf vet naturligvis dette mye bedre enn meg. Men du har en logisk brist i resonnementet her om å binde seg entydig til en blokk. Velgerne, som jeg skrev i det forrige innlegget, stemmer på regjeringsalternativer. Derfor tapte AP så det suste i 2001 og vant i 2005 etter at Høyre og Krf var blitt store nok til å sette seg opp mot AP. 

I perioder uten klare alternativer, og vi har hatt mange mindretallsregjeringer i Norge har alle partier søkt makt der hvor den har vært å finne. Jeg kan til og med huske CI Hagen med et glis Solkongen verdig sammen Jagland i Vandrehallen da de hadde knabbet et flertall foran de andre paritenes neser, så joda, det går an for alle.

Nittiårene var en unntaksperiode omkring EUavstemmingen, slik første del av syttiårene var det. EUsaken er så spess i Norge at den topper alt annet og skaper unntakstilstander.

Helt til slutt i innlegget ditt er du innom spørsmålet om persongalleriet og lederskapets evner. Her er jeg helt enig med deg. Det kan knapt stilles store nok spørsmål om galleriet og evnene er de rette.  

Kommentar #6

Torry Unsgaard

12 innlegg  496 kommentarer

Sentrumspartiet KrF

Publisert nesten 7 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Om KrF verkar for å vera eit fornuftig val for den som ønskjer sterkare familiar og lokalsamfunn, med ein fornuftig sosial profil, nøktern ruspolitikk og vedlikehald av velferdsstaten trur eg veljarane vil koma tilbake. Men det er ikkje som støtteparti for skattelette til dei rikaste og inntektsreduksjon til uføre med born at KrF når desse veljarane. Til neste val bør partiet difor gå til val på ei reindyrking av sin eigen profil – med sentrum som sin primære ståstad.

Takk til Hans Olav Brendberg for grundig og treffende analyse av KrF og partiets rolle i norsk politikk.

Jeg tror at du har rett når du skriver i sitatet over at partiet må  ”gå til val på ei reindyrking av sin eigen profil – med sentrum som sin primære ståstad.” 

Her treffer du bedre enn Njål Kristiansen som”har vanskelig for å se partiet som en egen kraft.” og anbefaler  ”en klarere tilknytning til Høyre”. Omtrent det samme har Janne Matlary sagt, før hun meldte seg ut av KrF og inn i Høyre.

Du treffer også bedre enn Marte Gerhardsen når hun skriver at ”Kristendemokratiet i Norge kan blomstre, og bør være en viktig del av sentrum-venstre i Norge.”

Historien viser at KrF gjør det best når partiet fronter sentrum i Norsk politikk, mest mulig uavhengig av Arbeiderpartiet og Høyre. Da Lars Korvald ledet en sentrumsregjering i 1972 fikk vi 12.2% av stemmene. Da Kjell Magne Bondevik ledet en sentrumsregjering i 1997, hadde partiet 13.7% av stemmene. Dette er partiets rekordnoteringer.

Når det ikke er mulig å få til noen sentrumsregjering, er nok opposisjonsrollen den beste for KrF. I en slik rolle må partiet kunne samarbeide med både H og Ap, og de øvrige opposisjonspartiene. En slik rolle kan også gi en viss gjennomslagskraft for egne saker. Jeg viser her til samarbeidet i dagens Storting hvor KrF samarbeider med høyresiden og i Trondheim der partiet samarbeider med venstresiden.

For Norge må det være viktig å unngå en utvikling mot et topartisystem. Jeg ønsker ikke en situasjon der vi ved stortingsvalg kun velger mellom en regjering dominert av Høyre, eller en regjering dominert av Arbeiderpartiet. I dag er 5 av Stortingets 8 partier nær sperregrensen. Fortsetter utviklingen som vi har hatt ved de siste stortingsvalgene, kan mange av småpartiene komme under sperregrensen. Da kan valgmulighetene fort bli færre. USA og Storbritannia har lenge hatt bare to aktuelle alternativer. Det har gitt mindre valgfrihet for den enkelte velger og dermed, etter min oppfatning, et dårligere demokrati.

 

Kommentar #7

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
For Norge må det være viktig å unngå en utvikling mot et topartisystem. Jeg ønsker ikke en situasjon der vi ved stortingsvalg kun velger mellom en regjering dominert av Høyre, eller en regjering dominert av Arbeiderpartiet. I dag er 5 av Stortingets 8 partier nær sperregrensen. Fortsetter utviklingen som vi har hatt ved de siste stortingsvalgene, kan mange av småpartiene komme under sperregrensen. Da kan valgmulighetene fort bli færre. USA og Storbritannia har lenge hatt bare to aktuelle alternativer. Det har gitt mindre valgfrihet for den enkelte velger og dermed, etter min oppfatning, et dårligere demokrati.

Hvis ståstedet er periferi har du rett, hvis ståstedet er sentrum har jeg rett. Hovedtyngden av folket utgjør det politiske sentrum, den demokratiske drivkraft, det demokratiske tyngdepunkt. Det er i seg selv ikke viktig med mange partier så lenge de ulike syn er i varetatt. Både i USA og UK finnes det mange partier, men bare noen få når frem til parlamentet. Under heldige omstendigheter finne du dem på lavere nivåer i forvaltningen. 

Hvorfor ligger fem av Stortingets partier rundt sperregrensen? De har ikke en politikk som appellerer til tyngdepunktet i folket. Da kan de gjøre en av to ting; kjempe for innflydelse ut fra sitt ståsted, eller søke inn mot tyngdepunktet ved å orientere sine idéer slik at de blir bærekraftige. Krf tapte to saker sist vinter, K i KRLE-faget og reservasjonsretten. Disse viste seg å være i strid med tyngdekraften. Hvis partiet ønsker å ha mer enn en lilletå på rattet må man reorientere seg. Det er ikke lett å reorientere seg bort fra sin sjel. Alternativet er å søke døden eller samarbeide om større linjer for å få noe som kan berettige eksistensen. Hvis Krf skal overleve hander all diskusjon om hvem de skal samarbeide med. Skapes det usikkerhet her vil velgerne flykte. Velgerne velger styringsdyktighet fremfor idéer. Velgerne ønsker stabilitet og orden. Her ligger Krfs handlingrsom. De må bare bestemme seg hvilken fot de vil stå eller falle på. 

Det har vært antydet at etter dette budsjettet vil det bli utskiftninger i regjeringen. Kanskje det åpner for en utvidelse slik at Venstre og Krf kan komme inn.  

Kommentar #8

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Stabilitet?

Publisert nesten 7 år siden

Problemet er at vi ikkje går stabile tider i møte. Veljarane har allereide byrja flykta unna fjorårets valvinnarar. Ser vi ut i Europa ser vi svært ustabile politiske situasjonar i land som Frankrike. I ein slik situasjon trur eg KrF gjer klokt i å ta vare på eige tyngdepunkt. Regjeringsansvar saman med Høgre og FrP vil i praksis gjera partiets profil usynleg. Det å binda seg til masta er lurt når det er sirenesong du skal segla inn i, men det er vel ikkje det som er problemet i dag? Sjølv om NHO-leiaren meiner KrF er forplikta til lette i formuesskatt som prioritert sak.

Kommentar #9

Torry Unsgaard

12 innlegg  496 kommentarer

????

Publisert nesten 7 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Krf tapte to saker sist vinter, K i KRLE-faget og reservasjonsretten. Disse viste seg å være i strid med tyngdekraften.

Jeg kan vanskelig se at KrF tapte i disse sakene. 

Fastlegene behøver nå ikke å henvise til abort. Dermed er det viktigste punktet i denne saken vunnet. Dessuten skal samvittighetskonflikter i arbeidslivet generelt utredes videre av arbeidsministeren. Det må vel være et viktig skritt i riktig retning.

Undervisningsministeren har nå foreslått at kristendommen skal utgjøre ca 50% av faget som nå skal hete KRLE. Dessuten blir dette faget igjen obligatorisk i lærerutdanningen. Dette siste er viktig. Blir saken gjennomført i henhold til forslaget, har KrF nådd langt, - og lengre enn protokollen i samarbeidsavtalen.

Når jeg, i likhet med de fleste andre politiske kommentatorer, definer KrF som et sentrumsparti, så er dette i henhold til en akse med en høyre- og en venstreside. Jeg er klar over at dette kan være en noe enkel illustrasjon, men den brukes nå flittig. Når du skriver om periferi og sentrum, så må dette være i forhold til en sirkel? Hvor er da høyre og venstresida i denne sirkelen? Er det meningsmålinger som skal definere sentrum?

Kommentar #10

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
Når jeg, i likhet med de fleste andre politiske kommentatorer, definer KrF som et sentrumsparti, så er dette i henhold til en akse med en høyre- og en venstreside. Jeg er klar over at dette kan være en noe enkel illustrasjon, men den brukes nå flittig. Når du skriver om periferi og sentrum, så må dette være i forhold til en sirkel? Hvor er da høyre og venstresida i denne sirkelen? Er det meningsmålinger som skal definere sentrum?

Vi har vennet oss til å se det politiske bildet på en horisontal skala etter en slags vurdering av hvor kjernesakene til et parti hører hjemme. Når jeg gjør den anderledes vurderingen er det etter kjøttvekten. Det politiske flertall i Norge danner et tyngdepunkt som utgjør det politiske Norges sentrum. Tenk deg en Gauss-kurve. 

Jeg kan også henvise til sirkelen ja. De ekstreme, de totalitære møtes i sin utkant på den ene siden. De er like i sin totalitaritet og de søker undertrykkelse etter stort sett de samme parametre. På den andre siden finner du den politiske tyngden i det demokratiske sentrum.

Å kalle seg sentrumsparti er for meg et salgstriks på linje med å kalle seg folkerepublikk, slik de gjorde i gamle Øst-Europa og enda i dag i Nord-Korea. Det er å tillegge seg en verdi man ikke har. Litt som slik når man skal selge en vare som heter noe med "luksus" i seg. Da vet man at det ikke har det minste med luksus å gjøre.  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere