Verdidebatt

Et kristent land?

Å beskrive Norge som et kristent land er en fornærmelse mot alle oss som ikke er kristne, men som er nøyaktig like norske for det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vår blåblå regjering har en egen evne til å legge fram saker de vet det blir bråk av.

Nok en gang handler det om samarbeidsavtalen med KrF. Det er syv år siden Strasbourg-domstolen slo fast at datidens KRL-fag stred med menneskerettighetene. De mente at kristendommen hadde en uforholdsmessig stor plass i den norske skolen. Nå gir KrF oss en omkamp om kristendomsundervisningen i skolen.

Torbjørn Røe Isaksen er riktignok regjeringens yngste minister – men staben i departementet må da huske basketaket fra forrige tiår? Nå er det riktignok kommet med en «E» i KRLE-faget. Så kan man spørre: Hvor er etikken i at én enkelt religion skal få dominere livssynsundervisningen til unge mennesker som skulle ha frihet til å velge sitt eget livssyn?

Norge er blitt et mer pluralistisk samfunn, med innvandring fra fjerne land og kulturer. Men fortsatt utgjør «eksotiske» religioner som islam, jødedom, buddhisme og hinduisme unntakene blant oss. Befolkningsundersøkelser viser imidlertid at det å ikke ha en religion overhodet blir stadig mer vanlig: I 2012 oppga en tredjedel til TNS Gallup at de hadde et sekulært livssyn uten noen gudstro, som det humanetiske. Om lag halvparten sa de var kristne.

Dette er tall for hele Norge – rundt om i landet varierer det. Religionsforskeren Pål Kjetil Botvar påpekte nylig at ungdom i Oslo er mindre religiøse og mer skeptiske til religion enn ellers i landet. I Oslo har vi faktisk en ganske stor muslimsk minoritet. På vår egen barneskole på Oslos østkant er om lag 18 prosent fremmedspråklige, mange av disse muslimer. En annen skole har bare 5 prosent elever med norsk som morsmål.

Poenget er at de kristne blant oss, særlig de som ønsker kristendommen som et sterkt innslag i livet og offentligheten, utgjør en minoritet som får uforholdsmessig mye gjennomslag i det nye livssynsfaget.

«Norge er et kristent land», sies det. Men stemmer det? Kan en statsdannelse ha et livssyn? Om 99 prosent av befolkningen var kristne – ville det bety at den resterende prosenten liksom ikke var en del av landet?

Man kan si at «Norge er et land hvor kristendommen står sterkt». Stemmer det, da? Selv på julaften er det bare 11 prosent av oss som går i kjerka. Mange, særlig på Østlandet, velger nå ikke-kristelige alternativer til de store livsløpsseremoniene som navnefest, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Religiøst funderte argumenter har ikke bare svekket sin posisjon i den offentlige debatt – de kan i stor grad virke frastøtende for mange mennesker. Og hvor mange blar i Bibelen?

Vi kommer til et punkt der mangfoldet blir for stort, nyansene for mange, og enkle merkelapper ikke passer lenger. Å beskrive Norge som et kristent land er en fornærmelse mot alle oss som ikke er kristne, men som er nøyaktig like norske for det.

Det er problematisk og kanskje farlig, at man skaper et inntrykk av et «ekte» Norge som er kristent, mens folk med annet livssyn og bakgrunn liksom ikke er fullt så norske. Vi ønsker jo tross alt at også ikke-kristne nordmenn skal oppleve at norske lover og verdier gjelder for dem, at de har en del av ansvaret for det felles norske.

Kronargumentet er kanskje at kristendommen historisk sett har hatt stor betydning i Norge. Men blir en myte til en sannhet bare mange nok gjentar den, ukritisk og ofte? Jeg vil heller si at Norge og den vestlige kultur har hatt stor innflytelse på kristendommen.

Mange mennesker, blant dem mange kristne, har sammen formet norsk kultur og historie. Men har de først og fremst vært kristne eller først og fremst mennesker?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 31.10.2014 I SPALTEN GJESTEN

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt