Religionsredaktør Alf Gjøsund

Religionsredaktør

1–0 til homotilhengerne

De konservative mobiliserer med nettverket Levende folkekirke. De har mange odds mot seg.

Publisert: 23. okt 2014

Det var lite sprut over lanser­ingen av organisasjonen Åpen folkekirke i sommer.

Oppdraget var å mobilisere­ bredt i Den norske kirke for homo­saken ved kirkevalget nest­e år. Så langt framstår organisasjonen som smal – med nesten­ bare­ prester og andre kirkelig ansatte­ i styret. Navnene er relativt­ ukjente­ utenfor kirken.

Det eneste unntaket er skuespiller Geir Kvarme. Om han ikke er A-kjendis, er han folkelig i formen. Hvis han unngår båsen «sint aktivist», kan han kommunisere med mange kirkefremmede. På den annen side framstår han som ytterliggående, blant annet i surrogatidebatten. Det kan skremme bort aktive kirkemedlemmer som står på vippen i ­homofilispørsmålet.

Paradokser

Men om homo­liberale Åpen folkekirke vil møte motbakker, møter de konservative en vegg av paradokser og utfordringer.

Øivind Benestad er teologen som standhaftig og frimodig har stått for en konservativ linje i alt som handler om sex og samliv, blant annet gjennom stiftelsen MorFarBarn. Nå har han for alvor startet kampen mot Åpen folkekirke ved å lansere nettverket Levende folkekirke.

Det er mulig han satser på å få gratisstemmer fra folk som tar feil av de to nesten identiske navnene. De kan han i så fall trenge, for oppdraget hans blir krevende.

Strategien er for det første å gjøre de konservative misjonsorganisasjonene enda mer opptatt av kirkevalg. Det kan bli som å bære vann i en bøtte full av hull. Jo mer opptatt de konservative organisasjonene er av homosaken, jo mindre ønsker de nemlig å ­engasjere seg i Den norske kirke.

Paradoksalt nok har den første og foreløpig eneste organisasjonen som har sluttet seg til nettverket, Indremisjonsforbundet, allerede lansert en annen løsning på liberaliseringen av kirken: et eget kirkesamfunn. Den største av organisasjonene, Misjonssambandet, vil med all sannsynlighet gjøre det samme på sin generalforsamling. Den finner sted neste sommer, noen måneder før det avgjørende kirkevalget til høsten.

‘Råttent stillas’

Disse organisasjonene har alltid opplevd stor avstand til Den norske kirke. ­Parolen er at det levende arbeidet først og fremst skjer på bedehuset. De reduserer Den norske kirke til et stillas, en støttefunksjon for både samfunnet og det «sanne» kristne arbeidet. Mange har gitt opp dette stillaset og omtaler det som «råttent». Følelsen av teo­logisk avstand til Den norske kirke­ er like gammel som organisasjonene selv, og forsamlingene har i mer enn ti år tilbudt både dåp og nattverd til medlemmene.

Det siste gjelder også deler av Normisjon, den tredje store bede­husorganisasjonen, som har en litt nærmere tilknytning til kirken.

Det eneste Benestad kan håpe på fra de mest konservative organisasjonene, er noen støttekroner, samt en anbefaling til medlemmene om å stemme konservativt ved neste kirkevalg. Men lederne vil neppe anbefale medlemmene å la seg nominere til det samme valget.

Støtte fra homofobe?

Alt dette er Benestad klar over. Men han har en plan B for å sikre at homo­file ikke får gå opp kirkegolvet i brudeskrud. Han vil mobilisere­ «ikke-aktive kirkemedlemmer med et konservativt syn på ekte­skapet».

Sagt med andre ord: alminne­lige homokritiske mennesker.­ Problemet er at dette kan drepe­ enda mer engasjement hos kristen­konservative. Mange av dem mener at kirkevalg er for de ­aktive kristne. Passive, ikke-­bekjennende medlemmer bør holde seg unna. Stadig flere yngre­ konservative kristne tar dessuten avstand fra homofobi. De understreker at deres konservative syn på ekteskapet er et ­teologisk spørsmål og gjelder i kirkelige sammenhenger. I samfunnet ellers er de imot diskriminering. En del av disse vil betakke seg for å gjøre felles sak med vanlige, homofobe nordmenn.

Det er et like stort spørsmål om ikke-religiøse homoskeptiker­e vil la seg engasjere av de konservatives argumentasjon. Det vil være en overdrivelse å hevde at front­figur Benestad snakker deres språk.

Pengene avgjør

Det kommer til å være motiverte spillere på banen når neste omgang av homo­kampen skjer til høsten. Det avgjørende spørsmålet er hvor mange­ som møter opp. Foreløpig er stillingen 1-0 til Åpen folke­kirke. Det er ikke deres egen fortjeneste, men skyldes forspranget de har i folkeopinionen.

Benestad i Levende folkekirke har tidigere satset på annonser. Kanskje er den eneste sjansen han har å engasjere et profesjonelt reklamebyrå og pøse store summer inn i en bred kampanje for saken sin. De pengene kan bli vanskelig å skaffe. Reklamebyrået også.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 22. OKTOBER 2014

Kommentar #1

Stian Lavik

6 innlegg  19 kommentarer

Opinionsbasert teologi

Publisert rundt 7 år siden

Dette innlegget illustrerer vel egentlig på en grei måte det egentlige problemet i saken rundt teologi for likekjønnet samliv. Svaret blir nemlig at det er flertallet i opinionen som blir "vinnerne" av hvilken linje DNK skal velge. Og det er en fundamentalt ny måte å drive kirke på. Kirker over hele verden har til alle tider forsøkt å forholde seg til Bibelens Ord som Rett og Sant. Men nå har det (delvis gjennom en del aktivt politisk "spill" fra sosialdemokratisk hold) i løpet av en del tiår presset seg fram en slags tese om at kirken må være i takt med folket, kriken må fornye seg for å være aktuell, o.l. Det brukes tomme retoriske knep som å snakke om en "åpen folkekirke", å være "inkluderende" osv. Problemet er at nå er det etter hvert blitt slik at når slike formuleringer brukes, så sier refleksen at da er det mer eller mindre liberal teologi inne i bildet. Hvem kan vel være imot at man skal være inkluderende? Men når begrepene "inkluderende" eller "åpen" folkekirke betyr at man skal tillate f.eks. vigsling av likekjønnede par, da har kirken (og debatten!) fått et alvorlig problem. Da uthules også betydningen av begrepene. (Det er per definisjon faktisk fullt mulig å stå for en "inkluderende" kirke og samtidig ikke være enig i at man skal åpne for vigsel av likekjønnede.) 

Ofte framstilles saken "homofiles rettigheter i kirken", som det gjerne kalles, som om det er en politisk sak som skal vinnes gjennom bruk av kampanjer, media og hvem som får opinionen på sin side. Egentlig er det et teologisk spørsmål avgjøres i Bibelteksten. Når kirken velger å heller styre etter folkemeningen enn etter sitt eget bekjennelsskrift, da har den dessverre utspilt sin rolle som kirke. Kirkens oppgave er å lede folk til frelse og berge sjeler for Gud. Som en opinionsbasert kulturinstitusjon kan kirken kanskje fremdeles ha en posisjon, men da bør den i redelighetens navn skifte navn til noe annet enn "kirke". 

Som Gjøsund også får fram her, så er vi nok en gang vitne til et mer eller mindre politisk spill. Det store problemet er at premisset for spillet egentlig er feil. En kirke som lar flertallet "endre" hva Bibelen sier er rett og galt, er i en posisjon hvor man får dårlig styringsevne. Øyvind Benestad er virkelig en av dem som fortjener honnør for sin innsats for et klasssisk bibelsyn i kirken. Hans saklige tilnærming er et eksempel til etterfølgelse, både for med- og motdebattanter. Dessverre er også han nå nødt til å være en del av "spillet" som skal avgjøre kirkens retning for tider som kommer. 

Dessverre er det slik at et stort flertall av dem som er medlemmer i DNK ikke er aktive krikegjengere. Jeg vil også anslå at mange heller ikke leser jevnt og ofte i Bibelen eller deltar i bibelgrupper eller på andre måter er en del av et aktivt menighetsliv. Likevel baserer man seg på at det er et flertall av alle disse som indirekte skal avgjøre kirkens retning. Det som kreves for en sann fornyelse og en voksende levende tro i kirken, er omvendelse, ydmykhet og bønn. Omvendelse til et liv nær Bibelens lære, ydmykhet i det å gi Mesteren rett når han taler til oss, og bønn om visdom, kraft og kjærlighet til å bygge Guds rike, sannheten tro i kjærlighet. 

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Ulike teologiske tankesett

Publisert rundt 7 år siden

Liberal og konservativ teologi representerer to vidt forskjellige tankesett. Det betyr at enkeltsaker ikke er avgjørende og at kampen mot enkeltsaker er håpløs.

Kommentar #3

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Stian Lavik. Gå til den siterte teksten.
Det som kreves for en sann fornyelse og en voksende levende tro i kirken, er omvendelse, ydmykhet og bønn

.. og at de som ønsker å fremme intoleranse og diskiminering gjør det for egen lommebok... Det er nå engang slik at de som betaler bandet bestemmer musikken og de som liker å diskriminere homofile får derfor selv betale for sine tilbednings og samlings steder og ikke tro at tenkende mennesker med empati skal betale for slik intoleranse.

Så valget er ganske enkelt, skill kirke fra stat økonomisk og betal for kirkene selv om det er intoleranse og diskriminering man er ute etter.

Kommentar #4

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Hmm, hva gjorde så Jesus

Publisert rundt 7 år siden

Jesus brøt vel med datidens teologi. I dag er jo de kristne teologen nettopp kristne av den grunn. Hadde levet på Jesu tid ville de enten vært de som brøt gjeldende teologi eller de ville vært de som søkte å stoppe endreren. 

Så kan man sikkert trekke frem at Jesus var guds utsendte så da er det annerledes. Men hva er egentllig annerledes, Jesus endret ikke noe med makt men ved å gi tilhengerne frihet til selv å finne ut hva de mente var fornuftig. 

De som i dag mener mangt om homofili med mer ut fra teologien er tydelig vis ikke tilhengere av Jesus sin måte å gjøre det på. De ser ut til å være mer på linje med guden i det gamel testamentet. 

Kommentar #5

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

En livløs kirke - og slimålen

Publisert rundt 7 år siden

Takk til Alf Gjøsund for at han informerer om Levende folkekirke. Undertegnede følger åpenbart ikke godt nok med, eller i hvert fall ikke i de rette sammenhengene  –  ettersom jeg ikke har hørt om dette tiltaket før nå. Men det høres jo interessant ut – med eller uten motpolen Åpen folkekirke. Da jeg ikke vet hva organisasjonen egentlig står for, har jeg ingen formening om jeg vil la meg rive med. Men tanken om å arbeide for en levende folkekirke er aktverdig og prisverdig nok.

Det kan se ut til at Gjøsund har noen interessante poenger i sin analyse, men samtidig kan det virke om at han har sin agenda, alternativt sine øsnkemål – og at dette i sterk grad preger konklusjonene eller hypotesene.

På sæelig ett punkt vil jeg påpeke at Gjøsund bommer, og jeg vil tro at han bommer grovt da han skriver: «Han vil mobilisere­ ikke-aktive kirkemedlemmer med et konservativt syn på ekte­skapet». Sagt med andre ord: alminne­lige homokritiske mennesker."

Han forutsetter at godt voksne kirkemedlemmer per se er homokritiske og dette er grunnen til at de går imot likekjønnet vigsel. Dette er for øvrig et av forkjemperne for en slik praksis sin viktigste knagg i debatten. Alt som smaker av intoleranse er om ikke forbudt ved lov, så i alle fall er det det i den offentlige debatten. Når utgangspunktet er som galest, blir også resultatet feil. Noen har tiltatt seg rollen å skifte mellom sol og vind når de definere innholdet i de to motsatte begrepene; toleransen og intoleranse. De har tiltatt seg definisjonsmakten i den offentlige debatten  –  og de bruker den for alt det det er verd. I dette ligger det mye makt  –  urimelig mye makt.

Surprise, Gjøsund! Herværende skribent er rett som det er teologisk og kirkepolitisk liberal – og ikke minst er han for homofiles rettigheter. Samtidig er han imot likekjønnet vigsling i kirken – slik Skriften må forstås. Mitt inntrykk er at dette er svært mange sin posisjon. Å merke alle eller de fleste, som er imot likekjønnet vigsel, som homofobe er herkesteknikk. Det er tendensiøst, og det er en ufin polarisering av posisjonene i debatten. Men, som nevnt, det er i høyeste grad anvendelig i kampen for en "tolerant kirke."

Det mest interessante på denne tråden – så langt, er Stian Lavik sin betimelige påpekning av det absurde i at viktige teologiske spørsmål avgjøres ved folkeavstemning. Her er antakelig både konservative og liberale, og den store hopen midt imellom, enig  –  når de får tenkt seg om, i at vi er på ville veier – i hvert fall i kirkelig sammenheng.

Det er ikke tilfeldig at det kun er ett land i verden som konsekvent holder seg med folkeavstemninger i smått og stort. Her i landet er kongeavstemmingen i 1905 og EU-avstemningene blant unntakene. Dette var særlig spesielle og viktig saker der politikerne mente at de det var riktig å be folket om råd. Og så ble det gjort et halvhjertet forsøk i Oslo i fjor om OL2022. Da forkjemperne hadde en velsmurt organisasjon og noen millioner kroner til rådighet, og motstanderen ikke hadde neon av delene, endte det som det gjorde. Forkjemperne fikk viljen sin med et knapt flertall. Men vi vet alle hvordan dette gikk til slutt.

Et særlig godt eksempel på et dysfunksjonelt demokrati og folkeavstemnings(av)makt, er slimålen. Noen fant ut at nasjonen skulle kåre Norges nasjonalfisk. En liten gruppe forskere gikk inn for slimålen. Om de var nerder eller rene humorister, vet jeg sannelig ikke, men en godt organisert kampanje ga det ønskede resultatet. Slimålen er Norges nasjonalfisk.

Dersom vigselsforkjemperne vinner fram, vil vi få et todelt resultat. Likekjønnede får vie seg kirken – og den kjente kirkekjære redaktøren, Marie Simonsen, samt en del liberale biskoper og prester vil glede seg. Samtidig vil kirken bli fremmedgjort for et solid flertall av de aktivt troende og -kirkegjengere, og et stort antall prester vil føle seg fremmedgjort. Og dermed er vi på veg mot en livløs kirke.

Mitt heiarop i denne sammenheng blir derfor: Leve, Levende folkekirke!

Kommentar #6

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

En livløs kirke - forts.

Publisert rundt 7 år siden

På grunn av tekniske viderverdigheter ble det ikke mulig å ferdigstille femte avsnitt før redigeringstiden var omme:

Surprise, Gjøsund! Herværende skribent er rett som det er teologisk og kirkepolitisk liberal – og ikke minst er han for homofiles rettigheter. Samtidig er han imot likekjønnet vigsling i kirken – slik Skriften må forstås. Også ikke-aktive kirkemedlemmer kan på samme tid være for homofiles rettigheter og være imot likekjønnet vigsel – og da av respekt for religionens selvstendige vurdering i slike saker. Mitt inntrykk er at dette er svært mange sin posisjon. Å merke alle eller de fleste, som er imot likekjønnet vigsel, som homofobe er herkesteknikk. Det er tendensiøst, og det er en ufin polarisering av posisjonene i debatten. Men, som nevnt, det er i høyeste grad anvendelig i kampen for en "tolerant kirke."

Kommentar #7

Rune Foshaug

4 innlegg  895 kommentarer

Teologisk grunnlag?

Publisert rundt 7 år siden

Hvilket teologisk grunnlag finnes det for å være imot homofili i kristendommen? Bibelen?

Er man villig til å da virkelig følge opp det Bibelen befaler på alle områder? Hvis ikke, hvorfor bare noen? Har det mer med personlige oppfatninger å gjøre, som man finner et påskudd i Bibelen for å legitimere, eller er man villig til å følge opp det Bibelen virkelig sier at man skal gjøre med homofile?

Kommentar #8

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

?

Publisert rundt 7 år siden

Er usikker på om Foshaug retter sitt spørsmål til meg - om det er belegg i Bibelen for å være imot homofile. Dersom det er meg ha sikter til, ber jeg ham om å lese min kommentar en gang til.

Kommentar #9

Alf Gjøsund

140 innlegg  128 kommentarer

Svar til Danielsen

Publisert rundt 7 år siden

Tusen takk for respons så langt.

Jeg vil gjerne kommentere Arne Danielsens utfordring når han mener jeg fortutsetter at godt voksne ikke-aktive kirkemedlemmer som er imot likekjønnet vigsel er «homokritiske» i betydningen «homofobe».

Nøkkelen ligger i definisjonen av begrepet «homokritisk». Jeg brukte det som et uttrykk for «kritisk til likekjønnede ekteskap». Jeg ser at det blir litt tabloid, og kanskje også egnet til misforståelser. Like utsatt er det motsatte uttrykket: «homotilhengere». Jeg siktet til dem som støtter likekjønnet ekteskap og mener slett ikke at «homotilhengerne» heier på alt alle homofile står for. Tvert imot er det betydelig uenighet, både blant homofile og dem som sier ja til likekjønnede ekteskap, for eksempel om betydningen av livslang trofasthet.

Når du har et begrenset antall ord å forholde deg til, er det lett å gripe til litt forenklende og generaliserende begreper som disse. Har du et forslag til andre betegnelser på disse fløyene, Danielsen, så er jeg mer enn villig til å vurdere dem.

Når det er sagt, så tror jeg det er et faktum at mange ikke-bekjennende (en betegnelse jeg bruker litt senere for å snevre litt inn) kirkemedlemmer har en ikke-teologisk begrunnelse for sitt nei til homofilt samliv. I alt for mange tilfeller erfarer jeg at begrunnelsen er refleksbasert og ikke-ideologisk. Dette gir seg gjerne uttrykk i aversjon mot homoseksuelle. Det er dette jeg sikter til når jeg bruker ordet homofobi. Ikke alle som sier nei til likekjønnede ekteskap er homofobe. Det har jeg heller ikke skrevet i denne kommentaren.Tvert imot presiserer jeg også at mange konservative kristne er kritiske til homofobi. Det skulle bare mangle at ikke dette kan gjelde ikke-bekjennende statskirkemedlemmer som er kritisk til likekjønnet vigsel, for eksempel av frykt for utviklingen på surrogatifeltet. 

Danielsen bruker seg selv som eksempel på at han verken er kirke-aktiv eller «homofob», men sier nei til likekjønnet vigsel, det i «respekt for religionens selvstendige vurdering i slike saker».

Det kan hende jeg misforstår deg, men jeg blir litt nysgjerrig: Hvordan kan du ha respekt for religionens selvstendige vurdering, men samtidig velge ett bestemt standpunkt? Kirkemøtet kan jo strengt tatt vedta det motsatte av dagens ståsted på et nytt kirkemøte. Vil du da støtte likekjønnet ekteskap av hensyn til religionens selvstendige vurdering? 

Kommentar #10

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Gjøsund

Publisert rundt 7 år siden

Takk for kommentar.

Jeg er skuffet. Er skuffet over meg selv for at jeg åpenbart har uttrykt meg klønete. Jeg er det en kan kalle "kirkeaktiv." Det er dette som er mitt utgangspunkt for bl.a. å skrive: "Herværende skribent er rett som det er teologisk og kirkepolitisk liberal – og ikke minst er han for homofiles rettigheter. Samtidig er han imot likekjønnet vigsling i kirken – slik Skriften må forstås."

I samme kontekst er jeg bekymret for at et at vedtak om likekjønnet vigsel vil kunne splitte kirken i så tror grad at det ender med en livløs kirke. Derfor heier jeg på en levende folkekirke. Videre har jeg, som det muligens framkommer i slutten av min kommentar – og i likhet med Lavik, svært liten tro på folkeavstemninger i teologiske spørsmål. Det er flere eksempler på at det ultimate demokratiet ikke fungerer like godt eller er like godt egnet i absolutt alle sammenhenger.

Oppsummert mener jeg nok at alle, som er glade i kirken, i denne saken burde ha mer bekymring for kirken og dens framtid enn på egne eventuell liberale ideer – eller påhitt om man vil.

Er enig i at bruken av homokritisk, homofobi, homovennlig, homoliberal er like dårlig egnet som sekkepost som alle andre sekkeposter. Noen ganger er det greit å generalisere. Men akkurat i denne saken kan det være litt – skummelt. Som nevnt, for egen del er jeg for homofiles rettigheter, men imot retten til likekjønnet vigsel i kirken. Altså er jeg hverken homofob eller heller ikke (særlig) homokritisk, men imot denne ønskede rettigheten.

Med stor fare for å ende i en debatt om homofile, på en tråd som egentlig handler om kirkens egen strid i dette spørsmålet, har jeg lyst til å antyde at jeg ikke tror helt på det "massive" kravet om kirkelig vigsel. Fra da homofile skammelig nok var en pariakaste i Norge, er det skjedd mye. I dag er trolig de homofile Norges mest privilegerte minoritet. Alle kamper er i realiteten vunnet. Det er imponerende. Jeg er usikker, men jeg har ikke oppfattet at det finnes andre skanser igjen enn kirkelig vigsel. 

Og ettersom homoaktivsiter antakelig mener at det er utålelig at det i det hele tatt finnes en uinntatt skanse i homokampen, rettes nå alt skytset inn mot nettopp dette ene, kampen om likekjønnet vigsel i kirken. Marie Simonsen (som her personifiserer den sterke sekulære lobbyen) bryr seg ikke om kirken. I den grad hun bryr seg, måtte det være gleden av å påføre den nok et nederlag. Det ville trolig være frydefullt. Og jeg vil tro at hun i sitt stille sinn ikke kan skjønne at noen i det helle tatt vil vie seg i kirken – heller ikke homofile. Men kampen for de homofiles rettigheter, enhver rettighet og altså det å samtidig tyne kriken, gjør noe med refleksene i det sterkt framvoksende og stadig mer selvbevisste sekulære samfunnet. Her er det bare å kjøre på.

Og så er det noen liberale biskoper og prester som har de samme refleksene. Hva? Er det noen som ikke føler seg inkludert (eller i hvert fall bruker det som argument)? Slikt kan vi ikke ha det. Her må porten og døren settes på videst mulig gap i inkluderingens hellige og alminnelige tjeneste. For meg fremstår disse og naturligvis også Åpen kirkegruppe mer enn noe som nyttige idioter for sterke krefter som ikke bryr seg om kirken, og hvorav noen av gjerne ser at den lider nederlag og blir splittet.

Avslutningsvis tror jeg altså, når alt kommer til alt, at kravet om likekjønnet vigsel hos svært mange like mye er en refleks som den er ekte og dyptfølt. De homofile kan i dag gifte seg så mye de vil. Det er flott. De som ønsker å gjøre dette i kirken utenom for tradisjonen og høytidens skyld (det er i alle fall ikke en oppgave kirken – dypest sett), de troende homofile, eller i hvert fall en del av dem vil jeg anta er de som også er blant de mest tvilende og kan ha forståelse for at saken mildt sagt er problematisk både teologisk og kirkepolitisk. Mange av disse, vil jeg tro, har respekt for dette og ønsker ikke å bidra til å splitte kirken i denne saken. Når mulighet for forbønn blir etablert og formalisert, er både det formelle og det åndelige ved likekjønnet vigsel ivaretatt – for de som tror og for de som er opptatt av sitt gudsforhold i denne viktige begivenheten i livet.

Som sagt, de jeg forstår minst av i denne saken er enkelte biskoper og prester – og altså Åpen kirkegruppe som vil sette så mye på spill for å fylle den lite aktverdige rollen som – ja, nettopp, nyttige idioter. Bønnen om Far forlat dem, for de vet ikke gjør – mot de troende homofile og mot kirken – kan her være høyst aktuell.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere