Verdidebatt

Den norske kirke bør eie og drive skoler

Tiden er moden for at også Den norske kirke starter egne skoler.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dag går den årlige trosopplæringskonferanse av stabelen til inspirasjon for frivillige og ansatte i Den norske kirke. Som en del av løsrivelsesprosessen mellom kirke og stat vedtok Stortinget i 2003 at Den norske kirke og andre trossamfunn skulle få midler til trosopplæring av barn og unge. Frem til neste års statsbudsjett har pengene til reformen vært øremerket.

I det sekulære samfunnet er det en selvfølge at trossamfunnene selv tar ansvar for opplæringen. Likevel er Den norske kirke Norges folkekirke, og fremdeles snakkes det om samarbeid mellom kirke og skoler/barnehager.

Også på årets trosopplæringskonferanse er dette tema. For et problem med trosopplæringen er at den må konkurrere med fotballtreninger, barnebursdager og sangundervisning midt i barnefamiliers tidsklemte ettermiddager og helger. Og siden trosopplæringen ofte skjer parallelt med menighetens øvrige aktiviteter og i liten grad er knyttet direkte til gudstjenestefeiringen, er det også et spørsmål i hvilken grad den er med på å styrke trosfellesskapet i menighetene.

Selvbilde. Hvordan kan vi skape fellesskap der den kristne tro blir en naturlig del av barn og unges hverdag? Og hvordan knytte disse fellesskapene til lokalmenighetene?

Den norske kirke bør endre selvbilde fra å se på seg som majoritetskirke til en frikirke på linje med andre kirkesamfunn. Det er ingen grunn til å holde på privilegier som skolegudstjenester eller kirke-skolesamarbeid i fremtiden.

I stedet bør vi lære av de andre: av adventister, DELK, katolikkene og organisasjoner som Norsk Luthersk Misjonssamband. De har noe som gjør dem rustet til å møte barn og unge. De har egne skoler.

Tiden er moden for at også Den norske kirke blir skoleeier. Det har vært en massiv skolenedleggelse i de siste årene. Mellom 2005 og 2013 ble hele 355 grunnskoler nedlagt. At foreldre rundt i landet vil ha skoler i nærområdet, er en viktig grunn til at vi får stadig flere friskoler. Her burde Den norske kirke kjenne sin besøkelsestid.

Med en blå-blå regjering som er mer positive enn de rød-grønne til friskoler, er det gode muligheter til å skape nye kristne grunnskoler i regi av Den norske kirkes mange menigheter.

Barnehager. Den norske kirke har en viktig tilknytning til lokalmiljøene, men er si ferd med å miste monopolsituasjonen den en gang hadde. Å bli skoleeier vil være en måte å nå barn med det kristne budskapet gjennom å gjøre det til en naturlig del av undervisningen og skoledagen. Den norske kirke har tradisjon for å drive barnehager, så det burde ikke være noe prinsipielt som taler mot at man også kan drive skoler.

I Bygde-Norge koster det lite i kroner og øre å starte opp friskoler. I Telemark hvor vi bor, drives flere Montesorri-skoler uten skolepenger. Derimot kan utgiftene til lokaler være store i byene. Det er viktig at også friskoler er tilgjengelig for alle, og at man lager gode ordninger slik at ikke familier holdes utenfor pga økonomi.

Riste godt. Dersom det desidert største kirkesamfunnet velger å bli skoleeier, vil dette selvfølgelig riste godt i den norske innbilte, enhetskulturen. Det vil vise det sekulære samfunnet at det finnes grenser for hvor sekulært samfunnet kan bli uten at religionens legitime plass blir for liten.

Mange vil sikkert være bekymret for segregering. Men da er det grunn til å minne om at det er mange eksempler på at for eksempel muslimske foreldre sender barna til kristne skoler. Jeg tror skoler med et tydelig verdigrunnlag kan ha bedre forutsetning for integrering av elever med annen kulturbakgrunn enn den offentlige skolen. Den katolske skolen i Oslo er et godt eksempel. Og det er neppe Den norske kirkes ansvar å støtte opp om enhetsskolen anno 2014. Derimot er det vår oppgave å bidra til det mangfoldige Norge.

Hva så med trosopplæringen? Ikke alle elever fra de over 70 prosent som er medlemmer i Den norske kirke verken vil eller kan være elever på de skolene kirken eventuelt kan bli eiere av. Men likevel er det gode grunner til å knytte trosopplæringen til slike skoler. For eksempel vil det her være mulig med trosopplæring i sfo-tiden, noe det er lite rom for i offentlig skole. Å knytte til seg elever fra den offentlige skolen i et sfo-tilbud på kirkens skole, vil derfor være en god mulighet til å gjøre skolen til et utgangspunkt for trosopplæringen også for andre elever.

Nedenfra. Dersom lokalmenigheter starter skoler, er dette også en måte å bygge kirke nedenfra. Det er med på å gi foreldre valget om de vil at barna deres skal få en kristen oppdragelse i hverdagen ut over den de selv bidrar til. Det kan også være et godt utgangspunkt for grasrotøkumenikk – det er ingenting i veien for å drive skoler i samarbeid med andre kirkesamfunn eller kristne organisasjoner.

Men det viktigste Den norske kirke kan bidra med som skoleeier, er å være tydelig til stede i barn og ungdoms liv. Lærerne vil kunne møte elevene med sin kristne tro som en naturlig del av livet. Det kristne verdigrunnlaget vil kunne formidles som en integrert del av barn og unges hverdag. Ikke bare noen timer på ettermiddagstid. Friskoler er avhengig av foreldres dugnadsinnsats og engasjement, og jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for å knytte sterke bånd til kirkens gudstjenestefellesskap.

Egne premisser. Trosopplæring kommer kirken ikke utenom. Misjonsbefalingen står fast. Men i et sekulært samfunn er det avgjørende for kirken at den setter sine egne premisser. At Den norske kirke satser på å opprette egne skoler vil kunne være et viktig bidrag for å gi barn og unge og deres familier en tydelig forankring i kirkens lokale trosfellesskap.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 22.0.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt