Kirkekrise 
løses ikke 
med reformer

Helt siden den kristne kirkes første tid har spørsmålet om reform stått på dagsorden. Det finnes knapt et kirkesamfunn hvor spørsmålet om kirkelige reformer ikke diskuteres eller settes ut i livet.

Valget av pave Frans i mars 2013 var foranlediget av behovet for reformer innenfor Den katolske kirke, særlig av Vatikanets finansielle og administrative organer. Pave Frans ble valgt fordi majoriteten av kardinalene innså at reform måtte til. Hvor langt Frans vil gå i reformarbeidet vil vi kanskje få en pekepinn om i forbindelse med den ekstraordinære synoden om familien som han har innkalt til i Roma i oktober.

Vidt forskjellig. Det annet ­vatikankonsil (1962-65) uttalte at kirken «er kalt av Kristus til stadig å foreta den reform som den til enhver tid har behov for i egenskap av menneskelig og jordisk institusjon» (Dekretet om kristen enhet §6).

I katolsk sammenheng har to tyskspråklige teologer, Hans Küng (f.1928) og Joseph Ratzinger/Benedikt XVI gjennom fire tiår representert hver sin tilnærming til spørsmålet om ­reform i den katolske kirke. Begge var teologiske råd­givere under Det annet vatikankonsil, ­reformvennlige og av den ­«liberale» sorten. Innen midten av 70-årene kom Küng og Ratzinger til å ha vidt forskjellige oppfatninger om utviklingen i Kirken etter konsilet.

Høsten 2013 kom Hans Küng med boken Can we save the catholic Church? (Kan vi redde den katolske kirken?) Den engelske utgaven er en omarbeidet utgave av den tyske fra 2011). Den kan nærmest leses som en nidvise mot Ratzinger og hans forståelse av hva reform inne­bærer. For Küng handler det om liv og død for Den katolske kirke som ifølge ham befinner seg i en ­patologisk tilstand preget av fornektelse. De fleste tegn på krise overses.

Krisen. Grunnen til krisen skyldes ifølge Küng kirkens manglende vilje til å forholde seg til den moderne verden. Tiltagende sentralisering, overgrepsskandaler, manglende evne til å inkludere kvinner og lekfolk i kirkens liv, er noen av krisesymptomene. Reform er for Küng ensbetydende med revitalisering av kirken på alle nivåer. Ikke en hvilken som helst reform heller, hans reform.

Så har Küng da også sendt et eksemplar av boken til pave Frans og kardinalene som utgjør hans rådgivningsgruppe (den har som oppgave å gi råd til paven i spørsmål knyttet til reform i Den katolske kirke).

Reformene Det annet vatikankonsil la opp til, er ifølge Küng, blitt systematisk motarbeidet av kirken sentralt (dvs. paven og Vatikanet). Küngs og Ratzingers forståelse av konsilet går i motsatte retninger, den første appellerer til dets ånd, den andre til dets skrevne dokumenter. Küng tolker konsilet som et brudd med fortiden, mens Ratzinger legger vekten på kontinuiteten. En slik forskjell i tilnærming leder selvsagt til en grunnleggende uenighet om hva kirkelige reformer er for noe og har som hensikt.

Taktisk svik. I Küngs øyne har Ratzingers posisjon aldri vært noe annet enn et kirkepolitisk og taktisk svik fra en som har forlatt sine liberale posisjoner for å komme seg opp og frem. Den samme anklagen retter forresten Küng i boken mot enhver teolog og kirkeleder som uttrykker reservasjoner mot hans forståelse av reformenes plass og omfang innenfor kirken. Alle blir uten unntak sett på som kirkepolitiske opportunister – deres teologiske argumenter vil han ikke forholde seg til.

I juli år innkalte den katolske kirke i Tyskland til pressekonferanse. Det ble lagt fram urovekkende tall for utmeldelser: 179.000 medlemmer hadde meldt seg ut i løpet av 2013. Det var 2.000 færre enn i 2010, da overgrepsskandalene i kirken for alvor nådde tysk offentlighet.

I mars i år offentliggjorde Den evangeliske kirken i Tyskland rapporten «Engasjement og likegyldighet – kirkemedlemskap som sosial praksis». Likegyldigheten er den største utfordringen for den evangeliske kirken, slår rapporten fast. Fra 2001 til 2012 hadde rundt 3 millioner medlemmer forlatt Den evangeliske kirken, mens det for Den katolske kirkens del dreide det seg om rundt 2 
millioner utmeldelser.

Velkjent. Eksemplet Tyskland illustrerer at en reformvillig linje slik den kommer til uttrykk i Den evangeliske kirken, ikke nødvendigvis gir hverken færre utmeldinger eller flere aktive medlemmer. Men det gjør heller ikke en mer tilbakeholden reformlinje slik den kommer til uttrykk innenfor Den katolske kirke i Tyskland.

Medisinen Küng foreskriver i boken er velkjent og godt utprøvd innen de nordiske lutherske folkekirkene. I godt over 50 år har kvinnene hatt adgang til prestetjenesten, det liturgiske mangfoldet er stort, demokratiseringen har kommet, kjønnsnøytrale ekteskap i ferd med å vinne frem. Küng sier ja til alt dette.

Kirkelige reformer har de siste årene kommet på rekke og rad i de nordiske folkekirkene. Det fremstår som underlig at Küng ikke refererer til hvilke erfaringer en rekke protestantiske kirker har gjort gjennom sine reformprosesser. For reformer fører ikke nødvendigvis til en revitalisering av kirkenes liv.

Marginalisering. Küngs antakelse om at kristendommens marginalisering i Vesten utelukkende henger sammen med en manglende vilje til å innføre radikale kirkelige reformer, kan så absolutt problematiseres. At krisen dypest sett er en troskrise hvor spørsmålet om Guds eksistens er det sentrale, synes ikke Küng å ville forholde seg til i nevneverdig grad.

Dersom årsaken til krisen kirkene står overfor i Vesten med fallende oppslutning og betydning befinner seg «utenfor» kirkene selv og ikke «i dem», så betyr det at kirkelige reformer kanskje har mindre å si for deltakelse og engasjement enn mange vil innse. For hvor ofte har de ikke fått preg av å være som keiserens nye klær?

Overflødig. Kan ikke nettopp troen på kirkelige reformer hindre oss i å ville se i øynene at for mange mennesker er kirken ikke annet enn en overflødig størrelse? Ligger noe av forklaringen gjemt her på hvorfor kirkelige reformer sjelden synes å endre på menneskers engasjement og tilhørighet til kirken i nevneverdig grad? Gud angår dem kort og godt ikke. ­Meningen med livet springer ikke lenger ut spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke. I et «gudløst liv» er og forblir kirken en meningsløs størrelse, med eller uten kirkelige reformer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.09.2014