Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
73

Kirkekrise 
løses ikke 
med reformer

I et «gudløst liv» er og forblir kirken en meningsløs ­størrelse, med eller uten kirkelige reformer.

Publisert: 29. sep 2014

Helt siden den kristne kirkes første tid har spørsmålet om reform stått på dagsorden. Det finnes knapt et kirkesamfunn hvor spørsmålet om kirkelige reformer ikke diskuteres eller settes ut i livet.

Valget av pave Frans i mars 2013 var foranlediget av behovet for reformer innenfor Den katolske kirke, særlig av Vatikanets finansielle og administrative organer. Pave Frans ble valgt fordi majoriteten av kardinalene innså at reform måtte til. Hvor langt Frans vil gå i reformarbeidet vil vi kanskje få en pekepinn om i forbindelse med den ekstraordinære synoden om familien som han har innkalt til i Roma i oktober.

Vidt forskjellig. Det annet ­vatikankonsil (1962-65) uttalte at kirken «er kalt av Kristus til stadig å foreta den reform som den til enhver tid har behov for i egenskap av menneskelig og jordisk institusjon» (Dekretet om kristen enhet §6).

I katolsk sammenheng har to tyskspråklige teologer, Hans Küng (f.1928) og Joseph Ratzinger/Benedikt XVI gjennom fire tiår representert hver sin tilnærming til spørsmålet om ­reform i den katolske kirke. Begge var teologiske råd­givere under Det annet vatikankonsil, ­reformvennlige og av den ­«liberale» sorten. Innen midten av 70-årene kom Küng og Ratzinger til å ha vidt forskjellige oppfatninger om utviklingen i Kirken etter konsilet.

Høsten 2013 kom Hans Küng med boken Can we save the catholic Church? (Kan vi redde den katolske kirken?) Den engelske utgaven er en omarbeidet utgave av den tyske fra 2011). Den kan nærmest leses som en nidvise mot Ratzinger og hans forståelse av hva reform inne­bærer. For Küng handler det om liv og død for Den katolske kirke som ifølge ham befinner seg i en ­patologisk tilstand preget av fornektelse. De fleste tegn på krise overses.

Krisen. Grunnen til krisen skyldes ifølge Küng kirkens manglende vilje til å forholde seg til den moderne verden. Tiltagende sentralisering, overgrepsskandaler, manglende evne til å inkludere kvinner og lekfolk i kirkens liv, er noen av krisesymptomene. Reform er for Küng ensbetydende med revitalisering av kirken på alle nivåer. Ikke en hvilken som helst reform heller, hans reform.

Så har Küng da også sendt et eksemplar av boken til pave Frans og kardinalene som utgjør hans rådgivningsgruppe (den har som oppgave å gi råd til paven i spørsmål knyttet til reform i Den katolske kirke).

Reformene Det annet vatikankonsil la opp til, er ifølge Küng, blitt systematisk motarbeidet av kirken sentralt (dvs. paven og Vatikanet). Küngs og Ratzingers forståelse av konsilet går i motsatte retninger, den første appellerer til dets ånd, den andre til dets skrevne dokumenter. Küng tolker konsilet som et brudd med fortiden, mens Ratzinger legger vekten på kontinuiteten. En slik forskjell i tilnærming leder selvsagt til en grunnleggende uenighet om hva kirkelige reformer er for noe og har som hensikt.

Taktisk svik. I Küngs øyne har Ratzingers posisjon aldri vært noe annet enn et kirkepolitisk og taktisk svik fra en som har forlatt sine liberale posisjoner for å komme seg opp og frem. Den samme anklagen retter forresten Küng i boken mot enhver teolog og kirkeleder som uttrykker reservasjoner mot hans forståelse av reformenes plass og omfang innenfor kirken. Alle blir uten unntak sett på som kirkepolitiske opportunister – deres teologiske argumenter vil han ikke forholde seg til.

I juli år innkalte den katolske kirke i Tyskland til pressekonferanse. Det ble lagt fram urovekkende tall for utmeldelser: 179.000 medlemmer hadde meldt seg ut i løpet av 2013. Det var 2.000 færre enn i 2010, da overgrepsskandalene i kirken for alvor nådde tysk offentlighet.

I mars i år offentliggjorde Den evangeliske kirken i Tyskland rapporten «Engasjement og likegyldighet – kirkemedlemskap som sosial praksis». Likegyldigheten er den største utfordringen for den evangeliske kirken, slår rapporten fast. Fra 2001 til 2012 hadde rundt 3 millioner medlemmer forlatt Den evangeliske kirken, mens det for Den katolske kirkens del dreide det seg om rundt 2 
millioner utmeldelser.

Velkjent. Eksemplet Tyskland illustrerer at en reformvillig linje slik den kommer til uttrykk i Den evangeliske kirken, ikke nødvendigvis gir hverken færre utmeldinger eller flere aktive medlemmer. Men det gjør heller ikke en mer tilbakeholden reformlinje slik den kommer til uttrykk innenfor Den katolske kirke i Tyskland.

Medisinen Küng foreskriver i boken er velkjent og godt utprøvd innen de nordiske lutherske folkekirkene. I godt over 50 år har kvinnene hatt adgang til prestetjenesten, det liturgiske mangfoldet er stort, demokratiseringen har kommet, kjønnsnøytrale ekteskap i ferd med å vinne frem. Küng sier ja til alt dette.

Kirkelige reformer har de siste årene kommet på rekke og rad i de nordiske folkekirkene. Det fremstår som underlig at Küng ikke refererer til hvilke erfaringer en rekke protestantiske kirker har gjort gjennom sine reformprosesser. For reformer fører ikke nødvendigvis til en revitalisering av kirkenes liv.

Marginalisering. Küngs antakelse om at kristendommens marginalisering i Vesten utelukkende henger sammen med en manglende vilje til å innføre radikale kirkelige reformer, kan så absolutt problematiseres. At krisen dypest sett er en troskrise hvor spørsmålet om Guds eksistens er det sentrale, synes ikke Küng å ville forholde seg til i nevneverdig grad.

Dersom årsaken til krisen kirkene står overfor i Vesten med fallende oppslutning og betydning befinner seg «utenfor» kirkene selv og ikke «i dem», så betyr det at kirkelige reformer kanskje har mindre å si for deltakelse og engasjement enn mange vil innse. For hvor ofte har de ikke fått preg av å være som keiserens nye klær?

Overflødig. Kan ikke nettopp troen på kirkelige reformer hindre oss i å ville se i øynene at for mange mennesker er kirken ikke annet enn en overflødig størrelse? Ligger noe av forklaringen gjemt her på hvorfor kirkelige reformer sjelden synes å endre på menneskers engasjement og tilhørighet til kirken i nevneverdig grad? Gud angår dem kort og godt ikke. ­Meningen med livet springer ikke lenger ut spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke. I et «gudløst liv» er og forblir kirken en meningsløs størrelse, med eller uten kirkelige reformer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.09.2014

Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Kirken (DKK) må tåle at folk melder seg ut, slik alle andre kirkesamfunn må tåle det. Når folk blir bevisstgjort sin sekulære tilhørighet er det naturlig at de tar konsekvensen av det.

Jeg våger allikevel å påstå at kirken vil vinne på å fastholde sin forståelse av bibel og tradisjon. Det er nettopp derfor det nå går et stille tog i retning av Moderkirken.

Vi lever i en tid der vi gradvis vekkes opp av likegyldighetens søvn og velger side. La oss derfor be om at Kirken aldri må vike bort fra Sannheten, men forbli trofast mot den døde og oppstandne Kristus som kaller oss til etterfølgelse.

Kommentar #2

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Enig! Men hva så?

Publisert over 7 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.
Dersom årsaken til krisen kirkene står overfor i Vesten med fallende oppslutning og betydning befinner seg «utenfor» kirkene selv og ikke «i dem», så betyr det at kirkelige reformer kanskje har mindre å si for deltakelse og engasjement enn mange vil innse. For hvor ofte har de ikke fått preg av å være som keiserens nye klær?

Dette tror jeg er gode og riktige observasjoner. Men dermed er det jo ikke sagt at reformene ikke har vært riktige og nødvendige! At kvinner kan bli prester har neppe ført til flere engasjerte kirkegjengere. Men at kvinner kan være prester er likevel en god ting. På sammen måte har jeg hevdet at det er rett og rimelig at homofile får gifte seg i kirken. Men det kommer neppe flere på gudstjeneste søndag klokken 11 av den grunn.

Det er på bakgrunn av dette argumentasjonen til Åpen folkekirken blir problematisk. Når reformer gjøres til påstått nødvendighet for å vitalisere kirken, har de lite å vise til. De burde sannsynligvis valgt å holde seg til saken: At de mener det er teologisk og etisk riktig at likekjønnet vigsel også kan finne sted innenfor kirkedørene. Men å gjøre spørsmålet til en symbolsak for en åpen og inkluderende kirke, har lite for seg.

Men da står vi igjen med spørsmålet: Hva så? Dersom ikke reformer har noen særlig effekt for engasjementet, dersom årsaken ligger utenfor kirka, dersom folkekirka holdes sammen av likegyldighetens lim, ja hva da? Hvordan være kirke i et etterkristent samfunn? Kan det være vi må tilbake og finne inspirasjon fra kirkens yngre dager da kirka i likhet med nå var en mindretallskirke?

Kommentar #3

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Samhandler vi med Gud i vår iver?

Publisert over 7 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.
Gud angår dem kort og godt ikke. ­Meningen med livet springer ikke lenger ut spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke. I et «gudløst liv» er og forblir kirken en meningsløs størrelse, med eller uten kirkelige reformer.

Min svigermor var en særs brennende kristen, og gjennom en mangeårig tjeneste var mye forskjellig hun måtte ta seg av. Et langt liv med Kristus i aktiv tjeneste, men gjennom hele livet var det et moment som gikk igjen i alt hun gjorde. Uansett hva som skulle gjøres, hva som skulle bestemmes, så var de daglige samtalene med Gud den viktigste ledesnor for arbeidet. Det var bønnen som var bærebjelken. Jeg er sikker på at i bønnene som daglig gikk opp til Ham, var det også mange klager og nødrop, sikkert noen anklager også. Men det var alltid bønnen som var bærebjelken og hjørnesteinen i arbeidet.

Jeg har ingen tro for reformer påført ovenfra for å forsvare et kirkesamfunn eller segmentere kirkens rett til å eksistere. I langt mindre grad tror jeg det er rett å gjøre Kirken om til en serviceinstitusjon som skal tjene «folket». Det er ikke kirkens oppgave, hun skal lede menneskers vandring gjennom et liv i nuet. Reformene som kommer i en levende kirke vokser seg fram over tid, gjennom bønn og ved erkjennelsen av Guds behov. Guds behov for å vise kjærlighet gjennom tilgivelsens store mysterium, og ikke tillatelsen.

På grunnlag av egen erfaring, gjennom livet som leves i Kristus, så må livet samles om det vesentlige, det viktige, bønnen. Det er gjennom bønn vi formes, den daglige kontinuerlige bønn. St. Paulus sier vi må kjempe som idrettsstjerner for vår tro og vinne seierskransen, men gjør vi virkelig det? Skal Kirkens krise i Norge og den vestlige verden «løses», må kirkens lemmer igjen gå tilbake til røttene, leve seg inn i bønnene. Det er kirkegjengernes bønn som gjør Kirken levende, bønnen er pusten. Bønnen er å puste inn Den Hellige Ånd og derigjennom sette ord på det unevnelige og uforståelige.

En reform for reformens skyld «redder ikke» et kirkesamfunn, snarere tvert om. Det som redder et kirkesamfunn er nøden, det å sette ord på den nød som legges på oss gjennom bønn og kontemplasjon.  Skal kirken «overleve» må hun våge å være sitt kall lydig. Et liv i omvendelse med forsakelse og bønn. Liturgien, Messen, søndagens møte er påfyllet vi trenger for å kunne vandre gjennom en hektisk uke, men intet av dette er kirken. Kirken er menneskene som tror, deres felles bønn og kjærligheten til Kristus.

Reformeres et kirkesamfunn for å tekkes verden, er det en stor fare for at hun forlater sitt kall. Reformeres kirken for å returnere til det opprinnelige, til klippen, til røttene, er min mening at «kirken igjen vil vokse», også i vår vestlige kultur. Men som enhver levende organisme må hun puste, og pusten er bønnen, den daglige kontinuerlige bønnen. Og om bønnen får gjennomsyre kirken er det avgjørende at hun lever sitt eget liv i verden, men ikke av verden.

Bare noe strøtanker fra stillheten i de dype skoger, mens jeg bønn roper min glede og min nød.

Fredrik

  

Kommentar #4

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Fredrik W. H. Steensen. Gå til den siterte teksten.
En reform for reformens skyld «redder ikke» et kirkesamfunn, snarere tvert om. Det som redder et kirkesamfunn er nøden, det å sette ord på den nød som legges på oss gjennom bønn og kontemplasjon. Skal kirken «overleve» må hun våge å være sitt kall lydig. Et liv i omvendelse med forsakelse og bønn. Liturgien, Messen, søndagens møte er påfyllet vi trenger for å kunne vandre gjennom en hektisk uke, men intet av dette er kirken. Kirken er menneskene som tror, deres felles bønn og kjærligheten til Kristus. Reformeres et kirkesamfunn for å tekkes verden, er det en stor fare for at hun forlater sitt kall. Reformeres kirken for å returnere til det opprinnelige, til klippen, til røttene, er min mening at «kirken igjen vil vokse», også i vår vestlige kultur. Men som enhver levende organisme må hun puste, og pusten er bønnen, den daglige kontinuerlige bønnen. Og om bønnen får gjennomsyre kirken er det avgjørende at hun lever sitt eget liv i verden, men ikke av verden.

Jeg er enig med deg i det aller meste av det du skriver, bare nyanser skiller. Hvis reformer var poenget for å bevare kirker var DNK fyllt til bristepunktet hver søndag. Det er vel den mest reformerte organisasjon gjennom de senere år og om jeg forstår presteskapet rett har reformiveren gått alt for langt for fort for lenge. Jeg tror at spørsmålet om folkelig oppslutning snarere ligger hos folkets oppfatning av tro og dernest tilhørighet til kirke. 

På sett og vis er jeg ikke så veldig opptatt av hva læreembedet i Roma til en hver tid mener. Det er klart at det er viktig nok og at det tillegges betydning i den generelle virksomhet og debatt i kirken. Men jeg tror at det enkelte medlem vurderer opp mot hva det kan være med på, hva det kan stå for av det kirken sier. Et visst frafall eller tilsig vil alltid følge reformer alt ettersom medlemmenes utgangspunkt.  

Spenningsmomentet er om DKK kan foreslå noe revolusjonerende overfor paven under synoden om familien. Det er umulig å spå om dette. Både diskusjonenes form og innhold vil være avgjørende. Her går det ikke på hva folket vil men hvordan man kan relatere dogmatikken til vår tid. Det gjenstår å se hvor fri fortolkningene kan gjøres hvis det blir en revisjon av dogmatikken. Jeg har tilnærmet ingen tro på at det vil skje utover kosmetiske forandringer. Kommer det skikkelig krutt til overflaten vil jeg tippe at det blir kallt inn til et nytt konsil fremfor å bruke synoden til å beslutte. 

Kommentar #5

Morten Erik Stensberg

73 innlegg  17 kommentarer

En kreativ minorietet

Publisert over 7 år siden

Overskriften til kronikken kunne sikkert vært fulgt av et "alene". Reform og reformer av og i kirken har sin berettigelse. I debatten og ordskiftet i norsk sammenheng så blir disse spørsmålene etter min mening altfor ofte forsøkt ordnet langs en konservativ eller liberal akse. Det gjør det vanskelig å virkelig føre en samtale om hva som er hensikten med kirkelige reformer. Antakelsen om at reformvennlige  per definisjon er "liberale", mens "reformkritikkere er "konservative" tror jeg det ville være lurt å nyansere.

I en europeisk sammenheng tror jeg det grunnleggende spørsmålet er knyttet til forholdet mellom kirkens institusjonelle side og erkjennelsen av at den er i ferd med å bli en minoritet. Men i en nordisk sammenheng synes få å ville forholde seg til den.

Jeg mener å kunne registrere at tanken om kirken som en kreativ minoritet begynner å få tilslutning fra teologer og grupper med forskjellig konfesjonelt ståsted. Det gjør meg optimistisk.

Noen kjenner kanskje til anglo-katolikken Kenneth Leech som har markert som en teolog som forener bevissthet og innsikt i kirkens tradisjon med radikalitet. På katolsk hold har Karl Rahner og Joseph Ratzinger alt siden 60 og 70-tallet beskjeftiget seg med utfordringen kirken står overfor når den går inn i en etter-konstantinsk tid.

Ofte har nok det etter-konstantinske perspektivet vært enklere å ta til seg for frikirker som ikke har befunnet seg innenfor en nasjonalkirkelig eller statskirkelig ramme. Særlig har anabaptistisk tradisjon gjort seg gjeldende gjennom amerikaneren John Howard Yoder. Hans tanker og perspektiv begynner å slå rot innenfor både katolske og lutherske/reformerte miljøer.

Personlig er jeg sikker på at kirkelige reformer får et annet siktemål dersom kirkene i Vesten for alvor turte å gi slipp på sitt majoritetsperspektiv og innse at de kan bli til en kreativ minoritet.

Kommentar #6

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Og mange smaa menigheter blomstrer

Publisert over 7 år siden

Det er gode forkynnere med baade humor og vidd og masse god lovsang. OG jeg ser av benkeradene at der er det fullt i de mange forskjellige menigheter. Dette gjelder mange steder i verden. Bare gaa inn paa nettet og les under Joyce Meyer ministries. Av det jeg ser av benkeradene og ikke minst lokalet - som virker aa vaere like stort som en fotball-arena - virker aa váre stapp fullt. Det ER jammen forskjeller - store forskjeller paa dagens Kirke og dagens mange menigheter. Jeg koser meg i de smaa private menigheter. Det er mye mer nárhet og glede og ikke minst aandelig vederkvegelse som vi mennesker trenger i dag - i rikt monn. Takk til og for de smaa private menigheter baade her hjemme og rundt om i verden. Det staar bra til med det kristne fellesskap, man maa bare inn paa de rette arenaer. MEN som tradisjonsbaerer er jo Kirken helt passende.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere