Verdidebatt

Nytenkning om Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU)

Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) har i flere år blitt sterkt kritisert for å mangle relevans til læreryrket. Nå varsler kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at han vil endre studiet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ovenstående ingress er hentet fra Klassekampen 25.09.2014, side 8. Avisens reportasje handler altså om at det er kommet såpass mye kritikk mot PPU-studiet at kunnskapsministeren mener tiden er inne til å se på muligheten for å gjøre endringer.

Den aktuelle reportasjen innledes med å sitere Nina Hovland Moronski som i sin kronikk Praktisk-pedagogisk ulykke (Klassekampen 22.02.2014, side 34 - 35) skriver blant annet følgende: «Jeg orker ikke mer, det er nok, roper jeg mens jeg står utafor blokka mi på Tøyen og griner. Jeg er midt i andre og siste semester på Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), og det er i ferd med å klikke fullstendig for meg. Jeg er neppe den første.»

I samme kronikk skriver Moronski dessuten:

«Jeg kan takke meg selv, jeg visste hva jeg gikk til. PPU har i hele sin levetid vært utsatt [for] kritikk fra alle hold. Ikke minst tidligere studenter mener studiet er bortkastet.

    [...]

For å si det enkelt: Det er langt mellom liv og lære. Man lærer ikke å mekke bil av å lese ei bok, og man blir ikke lærer av å fôres med pedagogiske tåketeorier. Selv har jeg jobbet som ufaglært lærer i flere år, og har en omvendt følelsesladet opplevelse. La oss kalle den «Helga Eng-depresjonen». Dette er den tilstanden man umiddelbart kommer i når man befinner seg på forelesning i auditoriet på Helga Engs hus og på patroniserende vis belæres av en skrivebordspedagog med undervisningsplikt.

    [...]

Spørsmålet er om PPU ikke bare må gjennom en ansiktsløftning, men en grundig lobotomi.

    [...]

Pedagogikken, derimot, er et heksebrygg av den ene fabelaktige pedagogiske teorien etter den andre, og blir forbausende ofte presentert gjennom lettsidig bruk av teorier og på et så tynt empirisk grunnlag undertegnede aldri før har sett maken til ved et universitet.»

Les kronikken i sin helhet i Klassekampen.

Jeg mener det er gledelig at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen nå varsler en gjennomgang av PPU-ordningen. Etter min mening bør han også lytte til Ole Martin Moen (utdannet pedagog med doktorgrad i etikk) som i Dagblad-kronikken PPU er verken praktisk eller pedagogisk (05.07.2013) tok til orde for å avskaffe praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), som han mener har begrenset verdi. Han avslutter sin kronikk slik (mine uthevelser):

«Hva kan vi gjøre for å komme ut av dette uføret? Snarere enn nok en gang å reformere PPU, foreslår jeg et grep som kan gjøres med et pennestrøk:

Tillat rektorer å gi fast ansettelse til lærere uten PPU.

Dette vil gi tilflyt av fagfolk til en utdanningssektor med akutt lærermangel. Mange potensielle lærere med master- eller doktorgrad ivrer etter å formidle kunnskap, men holdes utenfor skoleverket av kravet om PPU. De ha sjelden tid eller råd til å bruke et år på dette studiet. PPU er en flaskehals som alle med universitetsutdanning må gjennom for å bli lærere. Derfor har studiet lange ventelister trass i lav kvalitet og mange blir også nektet adgang.

Dersom det absolutte PPU-kravet fjernes, mister PPU sin monopolstilling. Da må landets høyskoler og universiteter tilby noe nyttig for å tiltrekke seg lærerstudenter.

Vi viser landets rektorer tillit ved å la dem avgjøre hva som skal veie tyngst ved nyansettelser på deres skole. I dag er det lovfestet at enhver søker med PPU skal gis forrang foran enhver søker uten PPU, uansett hvilke andre kvalifikasjoner søkeren har og uansett hvordan skoleledelsen bedømmer vedkommende.

Slik bør det ikke være. Vi må ta problemet ved roten og avskaffe det absolutte PPU-kravet.»

Les kronikken i sin helhet i Dagbladet.

Dette lyder fornuftig. Skolen har betydelig mangel på faglig kvalifiserte lærere, samtidig som et stort antall mennesker med relevant fagkompetanse og ikke minst med evner og erfaring i å formidle stoff på en god måte, utestenges fra skoleverket pga kravet om PPU.

  • På den ene siden har man folk som kan faget sitt, er begeistret for faget sitt, og liker å formidle dette til andre. Slike folk vil stort sett alltid være gode pedegager (med mindre de er nerder uten sosiale antanner og/eller uten evne til å formidle; slike folk bør rimeligvis ikke bli lærere). Folk i denne gruppen trenger ikke nødvendigvis PPU. Hva med å tilby et opplegg som kunne stimulere ingeniører, forskere og andre med realfaglig bakgrunn og erafring til å helt eller delvis komme seg over i læreryrket, uten at de må gjennom den ganske betydelige bøygen det er å ta PPU?
  • På den annen side har man folk som er faglig svake, og derfor mangler begeistring for et fag de selv ikke behersker skikkelig, og som derfor selvsagt heller ikke har forutsetninger for å kunne formidle faget på en ordentlig måte. Å sende sistnevnte type folk på PPU er også bortkastet; de kan aldri bli gode lærere samme hva slags kurs man gir dem. Det eneste som evt kan hjelpe noen av dem, er om de får anledning til å bli faglig sterke, slik at begeistringen kanskje kan komme på plass etter hvert (samt at de også må ha det nødvendige 'lærergenet', som gjør at de kan formidle stoff de selv behersker).
  • Så finnes det selvsagt en del som ikke hører hjemme i noen av de to ovennevnte kategoriene. Mange av disse vil formodentlig kunne ha godt av å gjennomføre PPU. Men så spørs det da; er eksistensen av slike lærere et tilstrekkelig godt argument til å gjøre PPU obligatorisk, og dermed utestenge tusenvis av kunnskapsrike, etusiastiske og dyktige formidlere fra læreryrket?

PS, og for ordens skyld: Jeg er ikke nøytral i disse spørsmålene. Jeg er en høyt utdannet realist som mangler PPU, men som brenner for å formidle matte og andre realfag, og som dessuten kunne tenke meg å engasjere meg sterkere på dette området i årene som kommer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt