Verdidebatt

Farvel til multikultur

Ansvar og nestekjærlighet er ikke det samme som å lukke øynene for den enorme utfordring som en ukontrollert innvandring påfører Europa.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den store valgfremgangen til de innvandringsfiendtlige og delvis ny-nazistiske Sverigedemokratene har avfødt alle slags kommentarer i norsk og internasjonal presse.

Noen av dem har vært relevante, andre meget spekulative. Men det viktige, som ikke alle har fått med seg, er at sentrum-høyrepartiene i Europa for lengst har tatt farvel med multikulturalismen. Et unntak er muligens de svenske Moderaterna.

I Tyskland, Østerrike, Belgia, Frankrike, Nederland, Danmark og Storbritannia har de partier om befinner seg i sentrum og litt ut til høyre, alle tatt avstand fra multikultur.

De har i større eller mindre grad advart mot følgene av innvandringen fra den tredje verden, først og fremst fra muslimske land. Nesten ingen tror lenger at disse innvandrergrupper vil og kan smelte sammen med den opprinnelige befolkning og «bli som oss».

Det er en utbredt oppfatning at man har sydd puter under hodene på disse innvandrere og ikke stilt klare nok krav til at de skulle lære seg det nye landets språk og skikker og komme i arbeide slik at de ikke belastet trygdebudsjettene.

Da den tyske sosialdemokrat og tidligere styremedlem i Deutsche Bundesbank, Thilo Sarrazin, i 2010 skrev boken «Deutschland schaft sich ab» - («Tyskland avskaffer seg selv») – påstod han at de tyrkiske innvandrere hadde lavere intelligens enn tyskerne. Det var ren rasisme og ble avvist av ikke bare sosialdemokratene, men også av Angela Merkel.

Men Merkel tok budskapet – nemlig at multikulturalismen hadde spilt falitt. Angela Markel sa i en tale i Potsdam at multikulturalismen hadde slått fullstendig feil. Hun krevde da og senere at immigrantene måtte yte mer. De burde lære seg tysk og ikke bli boende i gettoer der det bare gikk på tyrkisk og imamene predikte på sitt eget språk et hat-budskap mot de kristne. Hun ville de skulle ta seg skikkelig utdannelse og få seg en jobb, ikke leve på trygd.

I Belgia sa statsminister Yves Leterme i et radiointervju at han var helt enig med Merkel. Han tok farvel med multikulturalismen og slo fast at «integrasjonspolitikken ikke hadde ikke gitt de resultater man hadde ventet». Samme tendens så vi i Nederland der kristelig-demokraten Maxine Verhagen slo fast at multikulturalismen hadde slått fullstendig feil. Hollenderne følte seg ikke lenger hjemme i sitt eget land. Jeg har selv sett forandringene i Amsterdam da jeg arbeidet med en bok om denne kosmopolitiske byen der nesten alt var tillatt. Nå er det blitt mye strengere.                                                                                 I Frankrike spilte president Nicolas Sarkozy på de samme strenger da han sa at «vi vil ikke ha et land der de forskjellige samfunn lever isolert side om side. Kommer du til Frankrike må du smelte sammen med den opprinnelige befolkning. Hvis ikke kan du bare dra din vei.» Sosialdemokraten Francois Hollande mener nesten det samme. Under ham er det blitt forbudt å bære slør som dekker hele ansiktet. Mine franske venner ler av norske venstreradikale som kritiserer dette: «Dere vil snart oppdage hva multikulturalisme fører til».

Denne tendens så vi i Storbritannia allerede da Enoch Powell som helseminister ville ha sykepleiere fra Karibien, men så erklærte i sin beryktede «River of Blood»-tale i 1968 at immigrantene var årsaken til at den engelske idyll brøt sammen. Nå diskuteres utfordringen fra de store og ofte isolerte fremmede grupper i nesten alle britiske partier. Statsminister Cameron er en innbitt motstander av multikulturalismen, men det er også mange i Labour.

Betyr dette at Europa blir mer og mer rasistisk? Både ja og nei. Politikerne og ikke minst journalistene må innse at den innvandringspolitikk vi har ført, har vært til skade for alle, for innvandrerne så vel som for storsamfunnet. De aller fleste samfunnsøkonomer innser i dag at ingen velferdsstat i lengden vil klare den belastning som arbeidsledige innvandrere med mange barn og syke slektninger påfører den.

I Oslo møtte vi en blid og hyggelig somalier som vi alltid har hilst på.                                                       «Hvordan går det», spurte min kone. «Mai gåre veldig bra», svarte han med et stort smil, «jai setter barn på kjerringa hvert år, og vi får alt på trygd. Det er mitt arbe.»

Denne hyggelige somalier kunne aldri tenke seg å slutte seg til ekstremister og slett ikke drepe noen nordmann.

Går du en tilfeldig dag på legevakta kan du nesten være sikker på at den er stinn full av innvandrere. Det er rasisme ikke å gi disse mennesker den nødvendige legehjelp, men samtidig må vi innse at mange norske kan føle seg trengt opp i et hjørne.

Når noen blir syk i f.eks. en somalisk eller pakistansk familie, dukker gjerne hele familien opp. Det er uttrykk for meget sterke familiebånd, ikke primitiv tilbakeliggenhet. Vi norske nordmenn kunne ha litt å lære av dem, også en respekt for eldre, noe som nesten ikke finnes i Norge lenger.

Og det må understrekes at de fleste pakistanere arbeider og betaler skatt som andre norske borgere. Og jentene tar høy utdannelse og nekter å la seg tvangsgifte, hvilket kan føre til såkalte «æresdrap». Hvorfor er ikke norske feminister og venstreradikale mer lojale overfor disse flotte jenter?

Den britiske forskeren Liz Fekete, som er direktør for Institute for Race Relations, har gjort en studie i mange europeiske land og er kommet til at det snart sprekker. Det er dette høyre-sentrumspartiene etter hennes undersøkelse har skjønt, og den samme vurdering sprer seg nå blant sosialdemokrater og i Tyskland til med blant de grønne. Fekete er ingen rasist, men påpeker fakta.

Disse kjensgjerninger har mange norske venstreradikale nektet å innse. Men ser man på virkeligheten, oppdager man at svært mange venstreradikale har høy utdannelse og høy inntekt og slett ikke vil bo i bydeler der flertallet er innvandrere. De plasserer sine barn i andre skoler.

De er «salongradikale»; deres radikalitet koster dem intet. Det vi trenger er en sunn realisme og en menneskekjærlighet der vi hjelper dem som virkelig trenger det.

Alternativet til en naiv multikulturalisme er ikke UIDs formalisme og ofte hjerteløshet, som når små barn som er blitt helt norske, kastes ut av landet. Men ansvar og nestekjærlighet er ikke det samme som å lukke øynene for den enorme utfordring som en ukontrollert innvandring påfører Europa.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt