Forskerkirken.

I tidligere tider var det kirken som forvaltet sannheten og folks trygghet gjennom sine dogmer, sin ufeilbarlighet og virksomhet. I det sekulære samfunn har forskningen erobret denne funksjonen. Forskninginsinstitusjonene er det sekulære samfunns kirker, deres rapporter dens evangelium og forskerne dens presteskap.

Alle som følger nogenlunde med vet at det innen forskning foregår mye fusk og fanteri av en rekke personlige, økonomiske og politiske grunner. Svært lite av det avsløres. Kollegialiteten skaper en øredøvende taushet. Jo lengre man beveger seg vekk fra grunnlagsforskerens laboratorium jo mer florerer det. Like lite som presteskapet i opplysningstiden var de rette og mest pålitelige til å uttale seg om kirkens ufeilbarlighet og dogmenes gyldighet er forskerne de rette og mest pålitelige til å garantere forskningens ufeilbarlighet. Forskere er mennesker som naturligvis vil slåss for sine posisjoner, økonomiske interesser og den makt de har erobret i samfunnet. Og svært mange av dem er i lommene på betydelige internasjonale økonomiske interesser.

Det var stemmer utenfra som måtte til for å se kirken i kortene og reise de nødvendige spørsmål ved dens dogmer og sannheter. Det samme gjelder dagens forskningsmiljøer. Geelmuyden er en slik stemme utenfra. Hvor nødvendig og riktig dette er blir tydelig demonstrert på et par av de tråder som pågår på Vd. for tiden rundt svartelistingen av Geelmuyden.

Debatten har en positiv side. Den henleder oppmerksomheten på Geelmuydens bok om Børre Knudsen og hans bok «Sannheten på bordet». Den sistnevnte setter søkelys på den forskningen som foregår rundt vår matvaresikkerhet og den stadige manipulering av grenseverdier for hva menneskers og dyrs organismer er i stand til å tåle av pesticider og andre miljøgifter. Meget velskrevne og lettleste bøker. For den som vil vite hva det dreier seg om anbefales bøkene på det varmeste.