Verdidebatt

Finn et annet eksempel enn meg, Simonnes

Beklager, Helge Simonnes, jeg og mine anfektelser passer ikke inn i din formel. Derfor oppleves din sterkt forenklede «løsning» rett og slett som et bomskudd.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ikke alle forunt å få sin troskrise kommentert offentlig av Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes. Det fikk imidlertid jeg i Vårt Land 13. september, under tittelen «Tilslørende bønner til allmaktens Gud».

Simonnes' utgangspunkt er intervjuer jeg har gitt i forbindelse med min nye bok Pass på liten og på stor, der jeg forteller om mørke og lys, tårer og smil etter at vi mistet vår Sara (13) i januar i år. Boken er først og fremst en oppfordring til å elske sine nærmeste, og vise dem det tydelig. Simonnes, åpenbart uten å ha lest boken, konsentrerer seg om min gudskamp, og bruker denne som springbrett for en analyse av bønnens mål og innhold.

Jeg ser jo at kommentaren er skrevet i den aller beste mening. Men spesielt kristne bør, når det tas utgangspunkt i en helt bestemt situasjon, betenke følgene av det de ytrer. Det som sies og skrives inn i en gitt sammenheng, blir også lest og oppfattet i den sammenhengen. Nedenfor siterer jeg derfor fra Simonnes' kommentar og forteller etterpå hvordan jeg leser dette.

Slik leser jeg. • «Tilslørende bønner til allmaktens Gud.» Jeg leser dette slik: «Når Jostein har bedt 'Kjære Gud, jeg har det godt – pass på liten og på stor' med sin Sara, har det vært en tilslørende bønn.»

• «I stedet for å kritisere en mann i dyp sorg må vi stille spørsmål om hva vi har bygget opp av urealistiske forventninger til Vårherre.»  Jeg leser dette slik: «Jostein har (om enn uforskyldt?) hatt urealistiske forventninger til Vår Herre.»

• «At Gud skal verne meg mot sykdom, ulykker eller brå død, er ikke en kristendom jeg ønsker å bli assosiert med.» Jeg leser dette slik: «Josteins tro har vært at Gud skal verne ham og hans mot ulykker og brå død, men Simonnes vet bedre enn det.»

• «Gud som min personlige assistent og hjelper er ikke et gudsbilde jeg ønsker å bygge opp om, fordi jeg opplever at det ikke er sant.»  Jeg leser dette slik: «Jostein har hatt et usant bilde av Gud som hans personlige assistent og hjelper.»

• «Og det skaper en så enorm fallhøyde. Før eller siden vil det rakne.»  Jeg leser dette slik: «Jostein hadde et gudsbilde som skapte en enorm fallhøyde, og se, nå har det raknet.»

Overtolker. Jo da, nå overtolker jeg Simonnes, klart jeg gjør det – han mener jo å komme med en mer allmenn analyse. Men det er slik jeg leser kommentarartikkelen når den knyttes så tydelig opp til min situasjon. Likevel, jeg har overhodet ikke grått eller hisset meg opp over artikkelen; det er ikke på dét planet min reaksjon ligger. Dette er bare ment som en vennlig påminnelse:

Kjære kristenredaktører og andre skribenter, vær klar over hvilken effekt deres ord kan ha. At Simonnes' skriverier også oppleves en smule paternalistisk – han har liksom skjønt noe som jeg visstnok ikke har forstått – får det til å skurre enda mer i mine ører.

Bommer. Et større problem er imidlertid at Simonnes bommer på beskrivelsen av min troskrise. Den handler slett ikke om en naiv tro på «Gud som min personlige assistent» eller en fiks idé om at troende skulle være beskyttet mot verdens elendighet.

Som journalist har jeg sett nok av både krig og sult i land som Somalia, Sør-Sudan og Etiopia til å kunne innbille meg noe sånt, så her tenker vi nok ikke så ulikt, Simonnes og jeg – når han i kommentaren også skriver om bønn og Guds rolle i krigene i Syria og Irak.

Nei, som både ung og voksen har jeg tvert imot alltid villet være en «realistisk troende», uten å tenke at bønn kan være magisk. Opp gjennom årene har jeg også sikret meg temmelig mye bibel- og teologikunnskap, og den troslæren jeg i alle år har holdt som sann og rett, har etter mitt skjønn vært av det sunne slaget, med nærkontakt til virkelighet og smerte – dette i motsetning til for eksempel herlighetsteologi, som er en lykketenkning jeg aldri har kunnet utstå (se hva jeg skriver om dette i Pass på liten og på stor).

I tillegg har jeg lest, og forstått, utallige bøker om det ondes problem sett i et kristent lys. Det er heller ikke sånn at jeg nå har mistet evighetsperspektivet.

Sjelesorgen. Så når Simonnes og andre prøver å forklare meg hvordan disse tingene egentlig henger sammen, kan jeg bare si: Beklager, det er ikke på den banen kampen pågår. Å få listet opp argumenter lindrer ikke smerten i mitt hjerte. Les heller Pass på liten og på stor, så kan kanskje også kristne skribenter begynne å ane hvor sjelesorgen må begynne.

Utfordringen min har i alle år faktisk vært det motsatte av en tro på at «Gud skal verne meg mot brå død». Når jeg i år etter år satt på Saras sengekant og sang «Kjære Gud, jeg har det godt – pass på liten og på stor», kjempet jeg ikke med overdrevne forventninger til bønnen, men heller med min tvil på den – paret med et inderlig ønske om likevel å få hvile i en barnlig forvissning om at ordene faktisk betydde det de sa.

Jeg ville så gjerne at Sara skulle kjenne seg trygg i at Gud «passer på liten og på stor»! Jeg ønsket så sterkt at dette ikke bare skulle være et pedagogisk-psykologisk virkemiddel for å få henne til å tro på tryggheten, men at ordene også skulle være sanne! For vi vil vel ikke lyve for barna våre? Vi ønsker vel ikke bare å innbille dem ting som ikke bunner i realiteter?

Passer ikke. Ved lesningen av Simonnes' videre analyse er det tre ting som slår meg:

• Mitt utgangspunkt var mer likt hans konklusjon enn det han synes å tro; derfor kjennes det pussig å bli brukt som et eksempel på noe han er uenig i.

• Dermed er det ikke mitt mørke han kikker ned i.

• Av den grunn holder hans forslag heller ikke i møte med den slags kamp jeg står i.
Så, beklager, Simonnes, mine anfektelser passer ikke inn i din formel. Derfor oppleves ditt løsningsforslag å ha feil adresse. Selv strever jeg mer med å ta innover meg paradoksene ved bønnen og i troen på Den Allmektige/Avmektige.

Derfor ber jeg Simonnes prøve igjen, da med et annet eksempel enn meg. Eller han kan forsøke seg på en ny analyse. Forhåpentligvis etter at han har lest Pass på liten og på stor.

------------------

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. SEPTEMBER 2014

Ble der publisert med følgende tillegg signert Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes

«Jostein H. Sandsmark og jeg har møtt hverandre til en god samtale etter at han sendte ovenstående innlegg til Vårt Land. Jeg erkjenner at jeg ved å bruke ham som eksempel i kommentaren min «Tilslørende bønn til allmaktens Gud» sist lørdag, kom i skade for å tillegge ham et annet gudsbilde enn han har. Som jeg skrev i kommentaren var ikke hensikten min å angripe ham. Sandsmark og undertegnede er enige om at denne tillleggsopplysningen skal publiseres i tilknytning til hans innlegg.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt