Verdidebatt

Ekteskapssaken ut av lokale kirkevalg

Spørmålet om ekteskap mellom likekjønnede bør ikke bli tema ved menighetsrådsvalgene. Det kan gjøres ved at alle bispedømmerådsrepresentanter velges direkte, og ikke slik at noen velges via menighetsrådene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På Vårt Lands Verdidebatt.no fremmet en debattant før sommerendet mildt fromme ønske at aktørene i den kommende kirkevalgkamp måtte legge fra seg våpnene i våpenhuset. Jeg mener striden kan dempes ved kloke vedtak i løpet av høsten i bispedømmerådene i Agder, Bjørgvin og på Møre, samt kanskje et par andre steder.

Som følge av en nokså uryddig prosess har nemlig kirken fått en valgordning der valg til bispedømmeråd ikke nødvendigvis blir et separat valg, men blir del av menighetsrådsvalget. Dette skjer dersom et bispedømmeråd bestemmer at inntil tre av de sju leke representantene til rådet, som også representerer bispedømmet i Kirkemøtet, skal velges ved indirekte valg – altså at menighetsrådene skal velge disse.

Lister. I de bispedømmer som eventuelt bestemmer seg for det, har et kirkelig parti med én enkelt hovedsak neppe noe annet valg enn å stille lister til flest mulig menighetsrådsvalg. Slik kan de sikre seg flest mulig av de inntil tre bispedømmerådsrepresentantene som skal velges via menighetsrådene.

Men da vil altså spørsmålet om ekteskap for to av samme kjønn bli et tema ved helt lokale valg. Siden temaet er omstridt, risikerer man at våpnene ikke plasseres i våpenhuset, men bringes inn i det lokale kirkerom. Det bør man unngå, ved å fatte kloke vedtak fjernere fra det lokale nivå.

Uheldige virkninger. Ved å fatte vedtak om at alle leke bispedømmeråds- og kirkerådsrepresentanter skal velges direkte, ville rådene også bidra til at uheldige virkninger av valgordningen blir borte.

Dersom man bare skal velge fire av sju representanter ved direkte valg, kreves det nemlig, med den opptellingsmåten som skal brukes, nesten dobbelt så mange stemmer for å få et mandat, som når alle sju velges direkte. Jeg skal ikke gå i detaljer om opptellingsreglene.

Men hvis det i et bispedømme er avgitt omlag 91.000 stemmer, og skal velges sju mandater, oppnås sistemandatet med omlag 7.000 stemmer. Skal det bare velges fire, kreves det ut fra reglene hele 13.000 stemmer for å få sistemandatet.

Når vi nå har fått en kirkelig gruppering som må ventes å stille liste i alle bispedømmer, vil denne ulikheten bli tydelig når man sammenlikner resultatet i to bispedømmer av noenlunde samme størrelse. Dette er en udemokratisk svakhet, fordi den innebærer en systematisk og villet ulikhet i den enkelte velgers innflytelse – i noen bispedømmer halveres velgernes innflytelse.

Det kan være tjenlig å gjennomgå saksbehandlingen som har medført at kirken har fått denne udemokratiske ordningen, som søkes fremstilt som et kompromiss.

Motstand. Allerede høsten 2012 markerte Kirkerådet motstand mot valg med flere lister, såkalt forholdstallsvalg. Man ville stille svært høye krav til antall underskrifter for at det kunne stilles liste, nemlig 500, som ved fylkestingsvalg, uten å ta hensyn til at ved kirkelige valg er antall velgere som stemmer, langt mindre. Etter en del fram og tilbake forslo man et krav på 150 underskrifter, og fikk ros fra departementet for det.

Kirkerådets flertall fastholdt imidlertid sin motstand mot valg med flere lister, i form av forholdstallsvalg. Under Kirkemøtet 2013 ble det som ledd i motstanden fremmet et nokså ekstremt forslag om at velgerne bare skulle kunne avgi stemme på to-tre av dem som sto på den listen man håpet ville bli den eneste.

Ordning med forholdstallsvalg ble likevel vedtatt som en mulighet på Kirkemøtet i 2013, men da altså med åpning for avgrensning av det antall bispedømmeråds- og kirkemøterepresentanter som kan velges direkte. Men dersom man begrenser antallet som velges direkte fra sju til fire, er det bare de fire som fordeles proporsjonalt med det antall stemmer som avgis ved det åpne offentlige valget. De øvrige tre fordeles på annen måte. Siden det helt overordnede siktemålet med forholdstallsvalg er størst mulig proporsjonalitet i mandatfordelingen, blir dette udemokratisk.

Skjevheter. Dette såkalte kompromisset var nok preget av tenkemåter knyttet til den type valg man hadde hatt så langt, nemlig personvalg (i form av såkalt preferansevalg). Ved personvalg kan det være meningsfullt å velge noen direkte og noen indirekte, f eks for å kunne justere skjevheter i geografisk representasjon.Siden kandidatene ikke representerer noen gruppe, er det egentlig ikke så viktig hvem som blir valgt og hvordan de velges.

Men når man har partivalg i form av forholdstallsvalg mellom ulike lister, vil denne muligheten for å korrigere på det nærmeste falle bort. Er for eksempel ikke Sogn blitt representert ved det direkte valget, er det ikke gitt at man kan få inn en sogning i annen omgang heller. Da er det nemlig kandidatenes plassering på listene som slår ut.

Utredet ikke. Likevel kan man støte på justeringsargumentet til topps i det kirkelige og det kirkebyråkratiske hierarki. Dette skyldes nok at det kirkelige byråkrati aldri utredet forholdstallsvalg mellom ulike lister og konsekvenser av dette, enten fordi man ikke ville, eller fordi man ikke fikk lov av Kirkerådets flertall. Dermed ble det aldri tydeliggjort at det som kunne fremtre som et rimelig kompromiss ved personvalg, nemlig åpning for at tre kan velges ved indirekte valg, blir en udemokratisk ordning ved partivalg, fordi velgernes innflytelse blir systematisk ulik.

Dette kan altså bispedømmerådene rette opp, ved å vedta at alle leke representanter kan velges direkte. Samtidig unngår man da at et kirkepolitisk stridsspørsmål blir et hovedtema i de lokale menighetsrådsvalg, slik det vil bli dersom det stilles flere lister der.

Ikke rimelig. Noen vil kanskje hevde at ansvaret for å unngå at spørsmålet om ekteskap mellom likekjønnede blir et lokalt stridsspørsmål, hviler på den gruppe som eventuelt velger å stille alternative lister også ved menighetsrådsvalg.

Det fremtrer ikke som en rimelig betraktningsmåte. En gruppe eller et parti må ha full anledning til å fremme sin sak ved å benytte de eksisterende valgordninger på den måte som tjener deres sak best. Det er valgarrangørene, i dette tilfelle bispedømmerådene, som har kompetanse til å bestemme om sju eller færre skal velges direkte, som har det primære ansvaret for å legge opp til valg der det ikke oppstår unødig strid innen den enkelte menighet. Åpner man for indirekte valg, skyldes nok det at valgarrangørene selv egentlig representerer et kirkeparti, nemlig tradisjonen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt