Mer fortegning av islam

Alexandra Irene Larsens svar (Vårt Land 13. september) på mine spørsmål (Vårt Land 10. september) inneholder en rekke høyst diskutable påstander. Alle burde vært kommentert og imøtegått, men begrenset spalteplass tillater bare noe få kommentarer.

(LES OGSÅ ALEXANDRA IRENE LARSENS FØRSTE INNLEGG, I Vårt Land 8.9.: Ydmykhetens begrensninger)

At kristne og jøder gjorde karriere under muslimske herskere­ prøver Larsen å redusere til rent individuelle unntak, mens de som grupper ble undertrykket og forfulgt.

At kristne tapte sin maktposisjon og sine privilegier som majoritetskultur gjennom den muslimske erobringen av Spania, ligger i sakens natur.

Men lakmustesten vil da ­være behandlingen av en minoritet, som jødene. Og da underslår Larsen det faktum at jødene i år 711 ønsket de muslimske ­erobrerne velkommen, etter ­undertrykking av de antisemittiske kristne visigoterne. Og det jødiske samfunnet i Spania opplevde en av sine viktigste blomstringsperioder, både økonomisk, kulturelt og religiøst, under muslimsk styre.

Falt. Dette varte til år 1492, da det siste muslimske bykongedømmet – Granada – falt for de kristne erobrerne. Til tross for at de i avtales form var lovet fortsatt tilstedeværelse og religionsfrihet, ble jødene kollektivt fordrevet fra Spania av de kristne.

At kalifer kan ha oppsøkt kristne klostre for rekreasjon og lærdom avviser Larsen arrogant som «en vandrehistorie», mens det hun gjør er benekting av faktiske forhold. Kalif Umar ibn Abd al Aziz hadde et nært forhold til klosteret Deir al-Sharqi i Syria. Og da kalifatet ble flyttet til Bagdad, fikk klosteret Deir Zakka ved Eufrat en tilsvarende rolle for flere abbasidiske kalifer. En av disse var den berømte Harun al-Rashid. I klosteret skrev han en del av sine vakreste dikt, inspirert av det han der opplevde.

Grov påstand. En av Larsens groveste påstander er at lærde muslimer ikke hadde noen interesse av jødenes og de kristnes Bibel. Det motsies direkte av den spesielle status som jøder og kristne hadde hos muslimene som «bokens folk», nettopp i kraft av Bibelen som hellig skrift. Det motsies også av at det tidlig foregikk en avansert religionsdialog mellom kristne og muslimer basert på inngående kjennskap til hverandres hellige skrifter. Berømt er dialogen mellom patriark Timoteus I og kalif al-Madhi i Bagdad, preget av stor gjensidig respekt og innsikt. Og den inspirasjon som noen av de store sufimestrene hentet i Bibelen er velkjent.

Larsen konstaterer at den muslimske ekspansjonen var mer omfattende og vellykket enn korstogene. Men hun stiller seg åpenbart ikke spørsmålet om det faktisk kan skyldes at den var mer human enn korsfarernes brutale herjinger.

Bortforklaring. Det typiske ved Larsens skriverier er en systematisk bortforklaring eller bagatellisering av fenomener som peker i en annen retning enn islam som en imperialistisk og voldelig ideologi. Da må hun bl.a. underslå de store motsetningene som det tidvis var mellom de ulike muslimske grupperinger og dynastier. I det muslimske Spania resulterte dette i innbyrdes væpnede konflikter, der muslimske herskere bl.a. inngikk skiftende allianser med de kristne kongedømmene i nord. Men dette passer selvsagt dårlig inn i det bildet Larsen tegner av islam som en enhetlig og vedvarende imperialistisk bevegelse.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.9.2014