Norge gjenoppdager Tyskland

Tyskland er Europas viktigste land – økonomisk, politisk og kulturelt, og det er Norges fremste forbundsfelle ved siden av USA. Vår fremtid er tett knyttet til utviklingen i Tyskland. Går det bra for tyskerne, er det positivt for oss. Går det skeivt for Tyskland, får det konsekvenser også for oss i våre olje- og gasstårn.

Disse kjensgjerninger burde tilsi at vi interesserte oss mer for tysk politikk, økonomi og kultur. Tyskland har lenge vært et Autobahn-land for nordmenn på full fart sørover til Middelhavslandenes sol, sandstrender og billige viner. Men i de senere år er det mange som har stoppet opp i Tyskland og til og med har slått seg ned der. Berlin er igjen blitt den europeiske by som norske kunstnere søker mest til.

Men her hjemme kan stadig færre lese og snakke tysk. Mange norske journalister som skriver om Tyskland, avslører sine mangelfulle språkkunnskaper ved at de bruker engelsk skrivemåte på tyske steds- og personnavn. De betraktet tysk politikk og samfunnsliv gjennom britiske briller.

Alle ledende norske medier nedla sine Berlin-kontorer, med unntak av VG som lar sin flittige korrespondent dekke hele Europa. Aftenposten skulle ikke lenger ha noen representant i den tyske hovedstaden etter å ha hatt en rekke fremragende folk der, senest nykomlingen Ingrid Brekke, som er et eksempel på hvordan kvinnelige utenriksreportere markerer seg. NRK tillot seg å bruke en ellers meget dyktig og aktiv freelancher som bor i Rio de Janeiro til å dekke Tyskland. Mine tyske venner ristet bare på hodet.

Nå ser det ut til at det skal bli en forandring på dette. NRK gjenoppretter stillingen i Berlin, og kanskje tanta i Akersgata kommer etter når hun har fått tenkt seg litt om. Samtidig ser vi interessante eksempler på at nordmenn gjenoppdager Tyskland til tross for at tyskundervisningen i videregående skoler og på universitetene går tilbake.

Etter en rekke seminarer i de nordiske hovedsteder kom Voksenåsen i fjor med en nyttig bok med tittelen «Norden gjenoppdager Tyskland», som blant annet Willy Brandt-stiftelsen var med på. Stiftelsen utga samtidig et nyttig, lite skrift, «Willy Brandt i Oslo», som kan brukes til å gå på hans stier den gang han var flyktning hos oss. Samtidig kom Einhart Lorenz med en ny og meget god Brandt-biografi som hadde fortjent langt større oppmerksomhet.

Willy Brandt er selvsagt en meget viktig forbindelseslinje til Tyskland for oss nordmenn. Jeg glemmer aldri hvor vennlig og forståelsesfullt han tok imot en ung og den gang helt ukjent utenriksjournalist fra lille «Sværta» (Morgenposten). Willy Brandt hadde alltid tid for oss, både som Berlins regjerende borgermester og senere som utenriksminister og forbundskansler.

Men Tyskland er selvsagt noe mer enn Willy Brandt-tradisjonen. Og da setter jeg et stort kryss i taket for en ny-utkommet bok av Morgenbad-journalisten Sten Inge Jørgensen – «Tyskland stiger frem». Jørgensen har bodd i Berlin og har også reist rundt i Tyskland. Han har møtt folk og gjort sine observasjoner. Han får frem hvordan nord-syd-skillet er viktigere enn øst-ves-kontrasten som opptok oss etter gjenforeningen.

Kanskje burde han ha tatt seg enda mer tid og plass til å forklare hvorfor det katolske Syd-Tyskland med Baden-Würtemberg og Bayern er ledede innen for vitenskap og høyteknologi. Det bryter jo med Max Weber-tradisjonen som også har påvirket oss nordmenn, nemlig at industrielle og økonomiske fremskritt først og fremst har skjedd i protestantiske land.

Det finnes ikke på norsk en bok som i den grad fører oss inn i aktuelle tyske problemstillinger, ja, som forklarer Tyskland på tyskernes egne premisser. Nå skal ikke dette være noen bokanmeldelse, men det må være tillatt for en som begynte og avsluttet sin utenrikskarriere i Berlin, å si at dette er en meget velkommen utgivelse.

Det er en nøktern beskrivelse av tysk identitet og politikk og av et samfunn i rask endring. Han gir en innføring i den «Den tyske modellen» som vi i det anglo-saksisk påvirkede Norge burde interessere oss mer for.

Riktignok har alle norske regjeringer, uansett partifarge, opprettholdt et tett og godt forhold til skiftende tyske regjeringer, men i mediene og offentligheten har det ikke slått helt igjennom hva Tyskland egentlig representerer.