Prestene og de vanskelige samtalene

På et år har Presteforeningen mistet et stort antall av sine medlemmer. Nå som bølgene begynner å legge seg bør både Presteforeningen, og de som har forlatt den, bevilge seg en tenkepause om framtiden. Hvem er egentlig tjent med et uorganisert presteskap?

De fleste av dem som har forlatt foreningen, har gjort det i protest mot sentralstyrets vedtak i favør av kirkelig vigsel for likekjønnede ekteskap. Det er vanskelig å se hvilken annen fagforening som er et godt alternativ for denne gruppen. Alternativet synes å være å forbli uorganisert.

Mister. Men det er det organiserte arbeidsliv som sikrer medbestemmelse, innflytelse og jevn forbedring av lønns- og arbeidsvilkårene, også for prester. I en tid der vi står foran store endringer i kirkeordningen, er presteskapet trolig den gruppen i kirken som minst av alle er tjent med å være uorganiserte. Det handler om de helt grunnleggende forholdene i arbeidslivet som lønn, pensjon, og hvem som skal lede hvem i hverdagen.

På de 14 årene jeg har vært medlem av Presteforeningen, er Den norske kirke og dets presteskap blitt mer mangfoldig. Det vil komme nye kontroversielle spørsmål. Men presteskapet er ikke tjent med en presteforening som kun uttaler seg i ukontroversielle spørsmål. Det hører til en fagforening sine oppgaver også å ta stilling i kontroversielle spørsmål. Alternativet er overlate all påvirkningen i de kontroversielle spørsmål til alle andre enn foreningens organer.

Men for at et styre skal kunne uttale seg med troverdig tyngde, må beslutningene forankres i politiske prosesser. Her har Presteforeningen ikke vært gode nok den siste perioden. Manglende forankring i forkant av Kirkemøtet førte til stor motstand og mange utmeldelsene, noe som svekket foreningens posisjon generelt og i den aktuelle saken.

Pådriver. Denne erfaringen må være en vekker for Presteforeningen. I tillegg til å være den viktigste aktøren knyttet til presters lønns- og arbeidsvilkår, og fortsatt være en pådriver i forhold til videreutdanning, må Presteforeningen i større grad bli en arena for de vanskelige kirkepolitiske og teologiske samtalene.

Prestene – men enda viktigere; Den norske kirke – trenger at prestekolleger møtes til de vanskelige samtalene om de spenningsfylte kirkepolitiske og teologiske spørsmålene som preger vår kirke. Ikke alltid for å bli enige, men i større grad for å forstå, eller i hvert fall finne en vei videre sammen.

Det er tid for å tenke seg om. Presteforeningen må ta selvkritikk for en manglende politisk prosess i organisasjonen i forkant av kontroversielle uttalelser. En slik prosess ville tydeliggjort for medlemmene at denne saken var til behandling, og den ville gitt sentralstyret et sterkere mandat til å konkludere. De som har meldt seg ut, har selvsagt mulighet til å melde seg inn igjen.

Attraktivt. En sak endrer ikke på det grunnleggende forholdet at både den enkelte prest, og kirken som helhet, er tjent med et organisert presteskap som kan gjøre det attraktivt å være prest i dagens og framtidens kirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.9.2014