Verdidebatt

Tilslørende bønner til allmaktens Gud

Hvorfor ordner ikke Gud opp i Syria og Irak når vi ber ham om det?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det ligger dypt i meg. Jeg sender et sukk oppover når jeg eller mine nærmeste er i nød og trenger hjelp, men jeg forsøker å øve meg til ikke å be på denne måten. Det er vanskelig. Jeg er oppfostret på en kristendom der følgende trospostulat har stått som en påle: Gud er den som beskytter meg mot alt vondt, sterkest uttrykt i barnesangen «Ingen er så trygg i fare».

Men dessverre er det ingen påle. Snarere er det et rekkverk som kan bryte sammen når det blir utsatt for den minste påkjenning. I forrige uke fikk vi igjen innblikk i hva som skjer når både grunn og rekkverk går i knas. Jostein Sandsmark mistet datteren i en trafikkulykke. Han er ikke alene i å streve for igjen å finne et trosmessig fotfeste.

Personlig assistent. At Gud skal verne meg mot sykdom, ulykker eller en brå død er ikke en kristendom jeg ønsker å bli assosiert med. Gud som min personlige assistent og hjelper, er ikke et gudsbilde jeg ønsker å bygge opp om, fordi det skaper en så enorm fallhøyde. Før eller siden vil det rakne.

Skal jeg beholde troen, må jeg tenke annerledes om Guds allmakt enn det som synes å være den gjengse oppfatning i store deler av både norsk og internasjonal kristenhet.Når jeg ikke lenger vil påkalle den allmektige Gud som skal utrette noe for meg og mine nærmeste, vil mange mene at jeg er på vei bort fra troen. Kanskje er det motsatt. Det er da jeg kan finne en fast trosgrunn.

Trosfeste. Jostein Sandsmark har gitt ut bok. Han mistet sitt trosfeste da datteren Sara og en venninne omkom i en tragisk hesteulykke i fjor. Forlagsmannen i det kristelige Lunde forlag er rasende på Gud. «Gud og jeg er ikke på talefot», sier han i intervjuer. Å miste et barn er noe av det verste vi kan oppleve, og vi andre kan bare ane hva det gjør med oss. Sandsmark er ikke alene om å gå en vei i dypt, eksistensielt mørke.

Sandsmarks raseri mot Gud har for noen kristne vært tungt å svelge, men det er ikke Sandsmark det er noe galt med. I stedet for å kritisere en mann i dyp sorg, må vi stille spørsmål om hva vi har bygget opp av urealistiske forventninger til Vårherre. Lærde teologer og fromme kristne bør ta et oppgjør med et religiøst språk som er blitt til gjennom generasjoner.

Vi kritiserer såkalte herlighetsteologer for at de gjør Gud til en automat, men i neste øyeblikk kan vi uttale oss på en måte som bidrar til å skape et gudsbilde av en Gud som holder tak i alt. Når vi etablerer en slik fallhøyde, kan vi ikke bli forundret over at mange vender troen ryggen. «Det ondes problem» blir en barriere mot å nærme seg Gud.

Denne fallhøyden skapes tydeligst når bønn blir tema. Hvem har vel ikke hørt utsagnet «Det er nok en mening med det, vi skal be for deg». Et sterkt uttrykk for omsorg, men velger man å gå tankemessig inn i det, må det skape noen problemer.

Det er ikke bare de raske og umiddelbare kommentarene som blir intellektuelt vanskelig. Hver søndag kan vi i kirker og menigheter høre bønner og utlegninger som bygger opp om et bilde av en Gud som til stadighet griper inn, både i smått og stort.Her opplever jeg at den kristne kirke nekter å la seg korrigere. Vi fortsetter ufortrødent videre med vår bønnepraksis og vår ukritiske omgang med begrepet bønn.

Akkurat nå ber vi  for situasjonen i Syria og Irak. Tror vi virkelig at Gud ikke vet om at kristne utsettes for forfølgelse av verste sort? I alle år har vi i Den norske kirke bedt om «godt og tjenlig vær». Hvilket bilde av Gud tegner vi når vi holder frem med å be på denne måten?

Kjettersk? Kjetterske tanker, vil noen av våre lesere si. Er denne sjefredaktøren i Vårt Land blitt forrykt som setter spørsmål ved noe av det mest grunnleggende i et kristent liv? Svaret er at jeg tror på bønnens virkning, men på et helt annen måte enn mange tenker om bønn, nemlig at Gud skal ile oss til unnsetning så ikke ulykkene skal ramme.

Jeg er sikker på at jeg ber for lite. Bønn er en aktiv handling jeg gjør for å bli påvirket av Gud. Gudspåvirkningen kan vi aldri få nok av. Formuleringen i Fadervår om ikke å bli ledet i fristelse, er en påminnelse om at vi skal søke Guds rike for ikke å gjøre dumme ting eller skade andre. Bønn er også en påminnelse om hvilket ansvar vi har som medmennesker i en verden som byr på mye ubehag.

Dette ansvaret har vi overfor dem som lider vondt både i Syria og Irak. Når kristenledere oppfordrer oss til offentlig bønn, er det dette ansvaret de ønsker å understreke. Bruken av ordet bønn er et uttrykk for avmakt. Men hvorfor kommuniserer de det i et bønneperspektiv? Uvilkårlig vil det hos de fleste melde seg et spørsmål om hvorfor Gud tilsynelatende ikke gjør noe.

Gud kan gripe inn. Vi skal ikke avvise tanken om en Gud som er stor og en Gud som også kan gripe inn i situasjoner i vår verden, men samtidig står det klart for meg at vi lever i en verden der Gud har overlatt mye ansvar til oss mennesker og vår frie vilje. Vi mennesker kan bli utsatt for store smerter påført av andre menneskers handlinger, som synes å ramme ganske vilkårlig. Vi har et godt bibelsk belegg for at vi skal vende oss til Gud i bønn både i gode og onde dager. Bønnen er ikke minst trøstens landskap.

Men vi må være forsiktig med å formidle et gudsbilde som sier at Gud er på vår side og sikrer oss mot det som er ondt. Heldigvis har Gud lovet å være med oss uansett hvilke lidelser vi møter.

Er det ikke da bedre at vi erkjenner at Gud har gitt oss denne verden, lagt den i vår hånd, og at det er opp til oss å gjøre denne verden til et best mulig sted å være? Denne jobben makter vi ikke som enkeltpersoner. Vi er avhengige av fellesskap som bidrar til å skape de gode synergiene.

Da gir det en stor mening å være med i påvirkning av mennesker som vil gjøre det gode. Det blir en storartet mening i å være redaktør for en avis som skal oppmuntre, gi innsikt og løfte fram det vesentlige.

Men jeg synes det blir for mye ukritisk omgang med begrepet bønn. Det er vi mennesker som trenger å bli beveget, ikke Gud. La oss be!

Les mer om mer disse temaene:

Helge Simonnes

Helge Simonnes

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt