Marita Synnestvedt

51

Når livet blir uholdbart

Det sies at musikere er overrepresentert i gruppen som lider av depresjoner og prøver å ta sitt eget liv. Finnes det noen tilsvarende statistikk for NAV-klienter?

Publisert: 5. sep 2014

Det er flott at kjendiser (og kongelige) står frem med sine problemer - slik får vi følelsen av at de er som oss og at vi kan bli som dem - og på den måten alminneliggjøres det som tidligere har vært tabubelagt; åpenhet om homofili, rusavhengighet, selvmordsforsøk og andre psykiske problemer. Samholdet styrkes ytterligere av at statsråder og andre offentlige personer trøster og oppmuntrer. Slik fremstår livet på den lyse siden av kloden. I hvert fall for oss som lever på skyggesiden, uten håp om at solen noensinne vil skinne på oss.

Jeg snakker om NAV-klienter, mennesker som har store psykiske og/eller fysiske problemer, men som likevel blir møtt med mistro av det offentlige. En tidligere minister hevdet i sin tid at det kun var et spørsmål om å komme seg opp om morgenen. Vår nåværende regjering vil helst at man skal jobbe for trygden. På den måten gir de indirekte uttrykk for at de ikke tror på NAV-klientene eller behandlerne deres, når de påberoper seg sykdom og ikke latskap. Selv var jeg fanget i systemet i 10 år. På slutten føltes det som om jeg ble hengslet av. Stressnivået steg og jeg vekslet mellom å opptre utagerende og introvert. I den første tilstanden kunne også jeg, som vanligvis er et fredsommelig vesen, ha gått løs på en NAV-ansatt, muligens med fatale følger. I sistnevnte tilstand føltes det verre å måtte eksistere videre enn å skulle gjøre det slutt med det samme. Som kronisk smertepasient, med store utgifter til behandling og manglende økonomisk evne til å kunne betale for å få det litt bedre - uten jobb og sosialt nettverk (man blir ikke særlig sosial når man til stadighet blir konfrontert med et hva jobber du med, da?) - hva var egentlig vitsen med å leve videre? 

Det sies at musikere er overrepresentert i gruppen som lider av depresjoner og prøver å ta sitt eget liv. Finnes det noen tilsvarende statistikk for NAV-klienter? Ut fra den massive negative holdningen vi blir møtt med - nave har til og med gått inn i ordbøkene som en aktiv handling, som om det er noe man selv kan velge og ikke som følge av alvorlige helseproblemer - vil jeg tro at vi tilhører risikogruppen både hva angår depresjon og selvmord. Nesten et år etter at NAV gav slipp på meg har jeg endelig begynt å fatte nytt livsmot. Selv om helsen er ødelagt, fremtidsutsiktene i det blå, har jeg likevel familien. Det er den som har holdt meg flytende. Ikke NAV.

marita.synnestvedt@gmail.com

Kommentar #51

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Ingen navn nevnt

Publisert nesten 7 år siden
Lukas F. Olsnes-Lea. Gå til den siterte teksten.
Imidlertid, det som er geniet med Marlins historie er at disse "Nei-til-selvmord" nå kan komme "ut av skapet" og si: "det - det - det (stotrende) var det vi mente.

Jeg har selvfølgelig hatt L. M. i tankene, da jeg skrev dette innlegget. Men jeg vil ikke trekke henne inn i det. Hun har gjort sine erfaringer. Hun har kommet dit hen at hun kan snakke med andre om det. Det er bra, både for henne selv og oss andre. Sharing is caring.

Hva media velger å fokusere på blir noe ganske annet. Kjendiser selger aviser. En stusselig NAV-klient ikke. Så får det heller bli opp til oss lesere å velge om vi vl kjøpe disse avisene eller ikke. 

Politikere og andre offentlige personer bør kanskje tenke seg om neste gang de støtter (trøster, oppmuntrer) en kjendis; kanskje de også burde komme med noen oppmuntringer (trøst) til mennesker på bunnen av samfunnet? Her er det nemlig mest spark, mistenksomhet og kjeft å få. Samt trusler om å bli fratatt trygden, dersom man ikke hopper når NAV ber en om å hoppe. 

Vi som står utenfor arbeidslivet, ikke har noe sosialt nettverk å skryte av, har dårlig råd og skral helse lever i en helt annen verden enn de som befinner seg innenfor middelklassens høyborg. Vi deltar ikke på noen felles arenaer. Vi deler ikke samme språk, humor, noe som helst. Vi lever i et parallellsamfunn, slik som mange innvandrerfamilier gjør. Og selvfølgelig slik som de meget rike også gjør.

Kommentar #52

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Marita Synnestvedt. Gå til den siterte teksten.
Kan du nevne noen eksempler?

Nei, og det var ikke helt konkrete tiltak jeg hadde i tankene da jeg skrev som jeg gjorde. Mine tanker er mer i retning av at NAV er i kontinuerlig endring. Forbedring av rutiner men også regelverk er stadig på dagsorden. Ikke minst enkelte rettsavgjørelser sørger for at regelverk må klargjøres og bli mer entydig. Ett tilfelle jeg spesielt tenker på er noe som for kort tid siden var omtalt i enkelte aviser om en kvinne som først var behandlet dårlig av NAV men siden fikk oppreisning bare fordi man tolket reglene ulikt ved de to ulike anledningene. I tillegg kunne hun selv bevise at i stedet for at hun skyldte NAV kr 3000 skyldte de henne 130 000. Når reglene kan gi slike utslag sier det seg selv at det vil pågå et internt arbeide for å gjøre dem mer entydig. 

Kommentar #53

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Når fanden ville at ingenting skulle skje, satte han ned en NAV-kommite

Publisert nesten 7 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Nå er de i en innsamlingsfase hvor de skaffer kunnskapen. Så kommer vurderingene rundt hva som skal skje videre. En slik evaluering vil ikke være snartgjort. Den vil måtte pågå over flere stortingsperioder i tråd med utviklingen av tjenestetilbudet.

Det offentlige har vært i en innsamlings- og vurderingsfase så lenge jeg har hatt kontakt med NAV. Og det er snart 15 år. Mennesker som bruker så lang tid på å skulle ta en beslutning, burde etter min mening bli bedt om å finne seg en annen jobb. Det får etter min mening være visse grenser. 

For øvrig tar det heller ikke lang tid å si til NAV-ansatte at de skal behandle brukerne sine som kunder, ikke klienter. Et smil, litt forståelse (om enn påtatt) og en smule velvilje koster heller ikke mye, i hvert fall ikke økonomisk. Det handler mye om holdninger. NAV-ansatte som ikke kan oppføre seg som en kundebehandler, burde også bli bedt om å finne seg noe annet å gjøre.

Om enn litt på siden: jeg leste i dag om narkomane i Bergen som nå blir kjeppjaget og bøtelagt, til tross for at de helt sikkert ikke har økonomisk evne til å betale bøtene og er syke mennesker som trenger behandling. I stedet blir de behandlet som kriminelle. Er det rart om noen setter en overdose for å gjøre slutt på det hele? Og hvor er det blitt av samfunnets støtte i denne saken?

Kommentar #54

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Restarbeidevne forvekslet med restevne

Publisert nesten 7 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Å finne restarbeidsevne er en nødvendig del av saksgangen. Er det ikke mulig så er det ikke mulig, men systemet krever at man skaffer evidens for at det ikke er mulig.

Jeg er heller ikke motstander av å lete etter en restarbeidsevne. Det tror jeg ikke at alle de som utsettes for prøving heller er. De fleste har et ønske om å kunne jobbe og delta i samfunnet. Det er ikke spesielt morsomt å sitte utenfor med skral helse og ingen økonomi til å lindre den. 

Men det må gjøres med det samme, ikke etter 14 år! Vi var flere som hadde gått på midlertidig uføretrygd i tre år (eller mer) og var slik sett ferdig utredet for varig uføretrygd. Men så bestemte den rødgrønne regjeringen at vi skulle over på arbeidsavklaring. Alle rettigheter ble strøket med et pennestrøk, plutselig var vi å anse som arbeidssøkere. I nesten fire år ble jeg herset med. I løpet av denne perioden nådde jeg nullpunktet. Hadde jeg ikke hattnær familie, tror jeg ikke at jeg hadde vært i live i dag.

I stedet for å gå amok på et NAV-kontor besluttet jeg å la ektefellen ta over min sak. Han ble mitt talerør vis a vis NAV. Alle kan be noen de stoler på om å ta over NAV-kontakten for seg, hvis de ønsker det. NAV krever bare en fullmakt, så er den saken grei. Jeg sier dette fordi jeg tror det kan lette byrden for mange som sliter med NAV. Da jeg var på mitt laveste, så jeg ikke skogen for bare trær. Både konsentrasjonsevnen, beslutningsevnen og vurderingsevnen ble svekket. Da bør man helst holde seg langt unna NAV. 

Kommentar #55

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Språkproblemer hos NAV

Publisert nesten 7 år siden
Kersti Zweidorff. Gå til den siterte teksten.
Også ser jeg at det etterhvert er kommet mer språkproblemer i systemet. Hvordan skal et vlferdstiltak kunne fungere dersom ikke saksbehandlerne kan sråket godt nok

Jeg har også lagt merke til dårlig språk og fremmedartede navn. Jeg trodde kanskje de var sekretærer, men har i ettertid fått vite at de er saksbehandlere. 

En lege fortalte meg at ulempen med saksbehandlere, rekruttert fra "våre nye landsmenn", var at disse er enda mer regelbundne enn de "tradisjonelle" saksbehandlerne. Det er i så fall meget uheldig.

Kommentar #56

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Marita Synnestvedt. Gå til den siterte teksten.
Det offentlige har vært i en innsamlings- og vurderingsfase så lenge jeg har hatt kontakt med NAV. Og det er snart 15 år. Mennesker som bruker så lang tid på å skulle ta en beslutning, burde etter min mening bli bedt om å finne seg en annen jobb. Det får etter min mening være visse grenser.

En organisasjon som NAV er og bør være under kontinuerlig vurdering, ikke minst av Riksrevisjonen og kontrollorganene i forvaltningen og Stortinget. 

Kommentar #57

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

NAV som forvaltningsorgan

Publisert nesten 7 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.
NAV er og skal være et forvaltningsorgan, det er ikke og skal ikke være et sted for behandling av forskjellige lidelser.

Jeg har ikke tatt til orde for at NAV skal være et behandlingssted for syke mennesker. Men i praksis kommer det mange syke mennesker til NAV. Disse menneskene har ikke først og fremst behov for arbeid - kanskje har de også en jobb, men de er blitt angrepet av alvorlig sykdom - men riktig behandling eller lindring. Da må NAV vite hvor de skal sende disse menneskene. Tjenestene kjøper de på rett sted. 

Jeg har en iboende motstand mot forvaltningsorganisasjoner. På meg virker ikke det som steder der ting blir gjort. I stedet skalter og valter man med skattebetalernes penger, for å si det en smule flåsete.

Dersom NAVs oppgave er å få folk i arbeid, må det være en liten og fleksibel organisasjon som vet hvor man skal sende de ulike individene. Vanlige arbeidssøkere kan de bare be søke jobber på egenhånd - hvilket de også gjør pr i dag - men de kan f eks bruke bemanningsbyråer til å hjelpe folk med å finne ut hva de kan og ikke, om de bør ta mer utdannelse eller om de har nok kompetanse for å kunne søke jobber osv.

"Tyngre materie" sender de pr i dag til vernede bedrifter. Det har jeg ikke helt sanser for, de fleste bør kunne få seg en jobb innenfor vanlig yrkesliv. Særskilte bedrifter bør kun være en nødløsning for å skjerme dem som ønsker en slik skjerming.

Min uvilje har bl a sammenheng med at jeg selv ble forsøkt solgt til en vernet bedrift av mitt lokale NAV. Jeg har 7 års universitetsutdannelse og mer enn 25 års erfaring innen administrasjon, forvaltning og ledelse. Likevel mente NAV at jeg kunne tilbringe resten av mitt liv med å sy puter sammen med bl a tilbakestående mennesker. Selv om jeg ikke kan sy. Det nesten verste av det hele var at den vernede bedriften gladelig tok i mot. De fikk betalt fra det offentlige (NAV) for å ha meg gående der. For dem var jeg en liten gullgruve. Klart de mente at det var det beste stedet for meg. Det var en privat organisasjon som drev stedet. Uheldig praksis?

Kommentar #58

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Solgt til vernet bedrift av NAV

Publisert nesten 7 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
De med spesialbehov og -tilpasninger får likevel hjelp gjennom NAV og private entreprenører på spesialbehovfronten for å komme seg ut i arbeidslivet. Dette er av de positive sider ved reformen, og det er bra at NAV ikke ser seg som en konkurrent til rekrutteringsbyråene.

Jeg er ikke enig i at det er så bra som du beskriver. Jeg har selv opplevd å bli solgt til en vernet bedrift for å skulle sy puter. Enda jeg slett ikke kan sy. Bedriften tok meg gladelig i mot - de fikk tross alt støtte fra NAV for å ha meg der. 

Selv om jeg har 7 års universitetsutdannelse, mer enn 25 års arbeidserfaring innen saksbehandling, forvaltning og ledelse, mente NAV at det beste de kunne finne til meg var en plass i en slik vernet bedrift. Slik mente de vel å bli kvitt meg.

Det er sikkert en del mennesker slike bedrifter er egnet for, men i utgangspunktet burde vi kunne inkludere alle innenfor det ordinære arbeidslivet. Jeg kjenner til andre som jobber i slike bedrifter, men som ønsker å få en helt vanlig jobb. 

Jeg misliker elementet kjøp og salg av mennesker. Klart bedriftene tar i mot - de tjener enormt på dette - men hva med dem som ikke ønsker å bli forvist til en slik bedrift? 

Kommentar #59

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Må NAV være sosialt engasjert?

Publisert nesten 7 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
jeg oppfatter NAV som sterkt upersonlig og lite engasjert. I mottaksfunksjonen handler det bare om å sanke sammen flest mulig nakne nøkterne fakta, og ikke så mye om personen.

Må NAV være personlig, for å kunne fungere? Kan man samtidig være upersonlig og sterkt engasjert? Kanskje man heller bør skjelne mellom profesjonell og uprofesjonell?

Jeg forventer ikke at alle NAVs gråteperser skal tute med meg. Men jeg forventer å bli mødt med respekt og vurdert av fagpersoner med fornøden kompetanse. Så kan NAVs ansikt utad og innad være så upersonlig ( lite engasjert) det vil for meg. Det viktigste for meg er at jeg får de ytelsene jeg etter norsk lov har et berettiget krav på å få. Her er NAV satt til å forvalte en portefølje de etter min mening ikke har vett på å sende videre til vurdering hos dem som måtte ha den fornødne kompetanse. 

Kommentar #60

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Marita Synnestvedt. Gå til den siterte teksten.
Må NAV være personlig, for å kunne fungere? Kan man samtidig være upersonlig og sterkt engasjert? Kanskje man heller bør skjelne mellom profesjonell og uprofesjonell?

Jeg forventer ikke at alle NAVs gråteperser skal tute med meg. Men jeg forventer å bli mødt med respekt og vurdert av fagpersoner med fornøden kompetanse. Så kan NAVs ansikt utad og innad være så upersonlig ( lite engasjert) det vil for meg. Det viktigste for meg er at jeg får de ytelsene jeg etter norsk lov har et berettiget krav på å få

Jeg ser det som lite sannsynlig at det er noe lettere å nå frem overfor robotlignende mennesker. Naturligvis må saksbehandlere være personorienterte for at de skal kunne gi deg de ytelser du mener deg å ha krav på etter norsk lov. Det er når de ser mennesket, når mennesker møtes i en felles forståelse av regelverket som skal gi deg hva norsk lov tilbyr deg reellt utløses slik at det klinger i kassen din. Så er det satt bestemmelser og definert betingelser for at du skal få penger eller tjenester. Er du i stand til å hjelpe deg selv er ikke systemet like vennlig som om du er direkte havarert. NAV er ingen førsteinstans i den forstand at du skal få hjelp fordi de har slikt å gjøre. 

Men igjen, ta ikke feil av meg og tro at jeg er ute etter å renvaske NAV. Jeg svarer deg fordi du innstendig ber om det og ikke fordi jeg forsvarer systemets alle avkroker. Et slags velferdssystem må vi ha og jeg anser NAV som et evolverende system som stadig blir mer slik det skal være i en uendelig prosess.  

Kommentar #61

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Uholdbart arbeidsliv?

Publisert nesten 7 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.
Arbeidslivet har i løpet av de siste tiårene blitt umenneskeliggjort på mange vis, men å erkjenne dette fra politisk hold ville være å erkjenne de rådende sosialdarwnistiske holdningene som de facto er akseptert som norm i politikk så vel som i næringsli

Rent umiddelbart vil jeg (kanskje) være enig med deg, men statistisk og historisk sett er det slett ikke tilfelle. Vi sliter mindre, lever lenger og har aldri opplevd lignende velstand i Norge som slik som nå. Vi burde egentlig skamme oss, alle vi som sutrer.

Men arbeidslivet har endret seg. Også synet på hvem som faller utenfor og hvorfor. Hvem som skal med og ikke blir vel til syvende og sist et økonomisk (og politisk) spørsmål. 

Kommentar #62

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

NAV utgått på dato

Publisert nesten 7 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
En organisasjon som NAV er og bør være under kontinuerlig vurdering, ikke minst av Riksrevisjonen og kontrollorganene i forvaltningen og Stortinget.

Hvor mye koster det skattebetalerne å holde en organisasjon av NAVs størrelsesorden på gress? Hva har denne organisasjonen fått utrettet i løpet av de siste 10 år? 

Kanskje hadde det vært billigere, økonomisk sett, bare å betale ut uføretrygd (borgerlønn) til de individene arbeidslivet ikke kan (vil) nyttiggjøre seg - i stedet for å betale (og sysselsette) et enormt byråkratisk apparat som ikke bidrar med noe konstruktivt over hodet?

Kommentar #63

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Marita Synnestvedt. Gå til den siterte teksten.
Også synet på hvem som faller utenfor

"Alle skal med"! Bare spør politikerne......

Det er selvsagt en floskel, særlig sett på bakgrunn av alle som faller utenfor, og faller hardt og lenge. Også en endring i samfunnet som sådan. 

Kommentar #64

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

NAV foretrekker A 4 klientell

Publisert nesten 7 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Er du i stand til å hjelpe deg selv er ikke systemet like vennlig som om du er direkte havarert. NAV er ingen førsteinstans i den forstand at du skal få hjelp fordi de har slikt å gjøre.

Jeg hadde aldri problem med NAV før jeg falt utenfor "skjema". Det taklet de ikke i 2002. Alle leserinnlegg siden viser at de heller ikke takler det nå. 

De som har en rubrikk å henfalle til, får det de skal ha - uten noe mer protest. Det enkleste er alderspensjon. Som regel er alder udiskutabel. Og da får man gjerne brev "med vennlig hilsen NAV". Det samme gjelder til dels arbeidsledighet og andre ytelser det ikke kan sås diskusjon om. 

Men utvikler sykdomsforløpet seg ikke slik som forventet av NAV, så kan man fort oppleve å bli fanget i en kafkaaktig labyrint, med NAV som en slags Minotaurus som lurer rundt hvert hjørne. Det gjelder like mye for veldokumenterte sykdommer som kreft som fobromyalgi. Kan NAV kverulere, gjør de det. Det må føles forgjævlig, når man har betalt inn til en velferdsordning som svikter.

Kommentar #65

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Alle skal med - men hvem vil ha alle?

Publisert nesten 7 år siden
Kersti Zweidorff. Gå til den siterte teksten.
"Alle skal med"! Bare spør politikerne......

"Alle skal med" er både en kjent og forslitt floskel. Alle får ikke lov til å være med, simpelthen fordi ingen vil ha dem. Og her viser det offentlige seg å være mest kritisk, i henhold til hva jeg leser. 

De færreste har evne til å gjøre alt, men alle behøver heller ikke å gjøre alt; man kan bidra i henhold til evner, talent og så videre.  Men arbeidsgivere flest spør bare etter overskuddsmennesker, de som er villig til å stå på og yte 110 pst. Da faller middelaldrende, utbrukte kjerringer som har møtt veggen og knapt klarer å huske hva de selv heter, ut til ung, arbeidsvillig, serviceorientert og vennlig svensk ungdom. Og jeg er i grunnen ikke uenig med arbeidsgivere i deres valg, jeg har selv hatt ansvar for rekruttering av ny bemanning. jeg vet derfor at det blir mer heft med slike som "bare er der", særlig når de teller som ett stk arbeidstaker. Da blir jobben ikke gjort - og hva da med den som er ansvarlig for nettopp dette? Det offentlige burde derfor bidra med de ekstrakostnadene det kan innebære å få absolutt alle med. Men vil det offentlige det? Kanskje blir det billigere, totalt sett, å bare sette lavyterne på uføretrygd?

Når det gjelder slike som meg, som sliter med kroniske smerter, bruker vi så mye tid på å holde oss mest mulig smertefrie at det kan bli vanskelig å bidra med noe særlig mer enn egenpleie. Det høres kanskje flåsete ut, men er ikke desto mindre tilfelle. Jeg for min del må holde meg mye i bevegelse, jeg kan ikke sitte stille så altfor lenge ad gangen, da stivner jeg til. Å trave rundt på et gulv hjelper ikke, jeg må ut og gå slik at jeg kan få strukket mest mulig på meg. Selv har jeg et ønske (en plan) om et bokprosjekt, men er stort sett for sliten til å skrive noe. Det ender opp med et innlegg her og andre steder i ny og ned. Når jeg har litt overskudd. 

Det blir derfor ikke som å skulle ha fri hele tiden og å kunne benytte tiden til egne aktiviteter. Jeg blir fort sliten og det som tidligere bare var pytt, pytt og fort gjort ender nå opp som et dagsprosjekt. Enhver som fikk prøve min tvangstrøye for en dag eller to, vil nok også spørre seg om et slikt liv virkelig er verdt å leve. 

Jeg skriver ikke for å sutre, men for å forklare at alle slett ikke har helse til å skulle bidra, selv om de gjerne  ville. De fleste (alle?) som sliter med reelle helseplager ville nok ha foretrukket en 100 pst jobb (og lønn) fremfor redusert kapasitet og funksjonsevne. Det er et strevsomt liv, preget av å måtte bite tennene sammen for å opprettholde en slags fasade. Fordi man blir så forknytt av å bite tennene sammen - det suger all energien ut av en - blir man heller ikke så sosial. Det "koster" for mye å oppsøke sosiale aktiviteter. Derfor blir man heller hjemme. 

Kommentar #66

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Her er i det minste ett eksempel på hva jeg nevnte tidligere; 

http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article10127942.ece

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere