Verdidebatt

Strøtanker og tommeltotter

En ateist skaper furore med tvitring om Downs syndrom. Men mente han det virkelig – hva mente han egentlig?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nyateisten Richard Dawkins har vakt sterke reaksjoner med sin Twittermelding om Downs syndrom. En kvinne var usikker på hva hun burde gjøre dersom hun fikk vite at fosteret hun bar på hadde Downs syndrom. Dawkins svarte: «Aborter fosteret og prøv påny. Det ville være umoralsk å sette det til verden dersom du kan velge.»

Etterpå utdypet han sitt syn: Dawkins mener at individer med Downs syndrom har redusert forventet levetid og funksjonsnivå – antagelig sammenlignet han med gjennomsnittet. Derfor, mente han, kunne det være umoralsk å la barnet fødes – vel og merke sett fra barnets eget perspektiv.

Mange hyller internett og sosiale medier som en demokratisk revolusjon: Det senker terskelen for å ytre seg, deltagelse i samfunnsdebatten blir bare et tastetrykk unna, alle kan få si sin hjertens mening. Men er det virkelig slik? Ett av problemene med nettbasert debatt er nettopp dette: At terskelen før en ytring forlater ens hode og spres ut i verden kan bli for lav.

Vi mennesker produserer kontinuerlig tanker – brokker av idéer og resonnementer – som formuleres, behandles og gransket på ulike nivåer av vår bevissthet. Noen – noen ganske få, egentlig – finnes verdige til å distribueres til omverdenen. Det er dette som er våre meninger – dette kan vi stå for. Vi kan også ha tanker vi ikke tør meddele fordi vi frykter reaksjonen fra omgivelsene, enten fra myndigheter, fiender eller vårt sosiale nettverk. Men like fullt er dette våre tanker, bearbeidet og kvalitetssikret. Det er ikke bare strøtanker.

Mange har sett at personligheten og væremåten kan endres når vi blir fulle, demente eller får en hjerneskade. Vi kan si slibrige, sårende, støtende ting – og for mange pårørende blir sorgen forsterket av følelsen av at dette er pasientens «sanne jeg», at det høflige og omtenksomme mennesket bare har vært et skall som har dekket et ekkelt sinn.

Men egentlig er det motsatt: Alle mennesker har, trolig, et arsenal av mer eller mindre gjennomtenkte, upassende og tidvis sjokkerende tanker og impulser som sirkulerer i hjernen vår. Det som utgjør vår personlighet, det er nettopp den omhyggelige måten vi filtrerer og sensurerer, tar hensyn til andres følelser og vårt eget selvbilde – før vi former det som vi ønsker at skal være vårt ansikt mot omverdenen.

Problemet med internett – og med de 140 tegn på Twitter – er at veien fra impuls til ytring blir så altfor kort. Vårt apparat for internkontroll og konsekvensanalyse kortsluttes. Vi risikerer å ytre nettopp ting vi ikke kan stå for, ting som skulle vært modifisert, nyansert, eller sensurert om vi bare hadde fått tid til det.

Richard Dawkins’ syn på abort ved påvist Downs syndrom er problematisk nok, selv etter at han fått tenkt seg om. Men hans nyanserte poeng er nok noe mange eldre foreldre til voksne med Downs syndrom kan kjenne seg igjen i: Frykten for hva som skal skje – ikke hvis barnet dør tidlig – men hvis foreldrene dør først, og personen med Downs syndrom blir stående alene igjen i verden. Det er kanskje ikke god nok grunn til å nekte barnet å bli født – men det viser i det minste at man forsøker å se saken fra barnets perspektiv, og ikke utelukkende fra sitt eget, egoistiske ståsted.

Min stefar er lyriker, og har viet seg til å formulere viktige budskap med et minimum av ord. Selv sliter jeg ofte med at jeg skriver for langt og omstendelig. Dawkins viser oss hvor krevende det er å kombinere nyanser og ordknapphet. Det beste rådet han har fått er dette: Slutt å tvitre!

Innlegget ble opprinnelig publisert i spalten "Gjesten" i papirutgaven, 29.8.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt