Det nye trusselbildet for Norge roper på handling

Verdenssamfunnet står overfor en mer utfordrende og kaotisk sikkerhetssituasjon enn på mange år. Den farlige utviklingen i Midt-Østen og Russlands kyniske aggresjon i Ukraina preger naturlig nok nyhetsbildet kraftig. Norge må nå ta konsekvensen av denne utviklingen.

TV-bildene fra den arabiske våren gav håp om en ny tid med mer demokrati, fred og rettferdighet i Midt-Østen. Da jeg satt klistret til skjermen, og fulgte den omfattende dekningen av januarrevolusjonen i Egypt og demonstrasjonene i en rekke andre land tenkte jeg likevel mye på hvordan dette ville gå – og om det overhode kunne gå. Ikke minst med bakgrunn i at svært mye av grunntenkningen rundt styreform i Islam er knyttet til kalifatet, som er et føydalt og teokratisk styresett. Hvordan i all verden kunne dette la seg kombinere med reelt demokrati?

Det viste seg da også at utviklingen raskt tok en farlig retning med en kraftig oppblomstring for ekstrem jihadisme. Det muslimske brorskapet har vist styrke i Egypt, og sunni-muslimske ekstremister bakgrunn i wahhabismen som IS, Al Qaeda og An-Nusrah-fronten har fått fotfeste i Syria og Irak. På motsatt side i Syria kjemper sjia-muslimske ekstremister fra Hizbollah og Iran for styrkene til den brutale syriske diktatoren Bashar al-Assad mot disse sunni-muslimene. Situasjonen i Nord-Afrika og en del steder i Asia er også preget av framgang for ekstreme islamske krefter. Vi kan nevne Jemen og Nigeria som to klare eksempler på det. Kristne og andre minoriteter i Midt-Østen står overfor forfølgelse av verste slag, og den har tiltatt kraftig i styrke den siste tiden.

Framgangen og brutaliteten til de ekstreme jihadistene i IS har sjokkert hele verdenssamfunnet. Dette har også ført til nye allianser der vesten og sjia-muslimer nå kjemper skulder mot skulder mot disse kreftene. Det at norske ekstremister også kjemper for IS har brakt utfordringene enda nærmere oss. Vi har skjønt at dette kan berøre Norge direkte i form av terroraksjoner, noe sjefen i Etterretningstjenesten Kjell Grandhagen belyste meget bra i et intervju i Dagbladet før helgen.

Sommerens TV-bilder fra Gaza har også vist oss at Israel står overfor det samme trusselbildet, de står overfor Hizbollah i Libanon, overfor Hamas i Gaza og overfor IS og An-Nusrah-fronten i Syria. Alle er ekstreme jihadist-bevegelser. I tillegg er det bare et land mellom Israel og det kaotiske Irak, nemlig Jordan som nå er så bekymret for IS sin påvirkning i landet at de har bedt NATO om hjelp. Alle de ekstreme jihadist-bevegelsene rundt Israel ønsker de facto Israel bort fra kartet, og oppfordrer direkte til å drepe jødene – altså en klar oppfordring til folkemord, et nytt Holocaust.

I Ukraina har vi også sett en meget urovekkende utvikling det siste året. Russland har okkupert og annektert Krimhalvøya, og er nå dypt militært involvert i Sør-Øst Ukraina for øvrig. Putins aggresjon har på mange måter tatt vesten på senga, og det mest skremmende er nok at det ligger et så tydelig tankesett under det som skjer – et fiendebilde av vesten og drømmen om et Stor-Russland.

Russland har det siste tiåret kraftig bygget opp sin militære kapasitet, og er nå også i stand til å flytte tropper meget raskt. Det mest alarmerende for Norge er det kraftige militære nærværet Russland i all stillhet har bygget opp nær grensen i Nord-Norge de siste årene. Her har det blitt pumpet inn milliarder av kroner i å fornye og forsterke det russiske forsvaret - som nå altså i tillegg til forsvar også angriper andre nasjoner helt i strid med folkeretten. Til orientering er det første gang Europa opplever noe slikt siden Hitler. Dette må vi nå ta innover oss.

Når det gjelder Midt-Østen, etterlyser journalisten Elin Ørjasæter informasjon om hva norske skattepenger egentlig har gått og går til i dette området. Brukes våre skattepenger i realiteten til å bygge opp ekstreme islamistiske bevegelser som Hamas? Støtter vi faktisk islamske skoler som nører oppunder jihadisme og kvinneundertrykkelse? Svaret kan faktisk være ja. Og er det egentlig faktisk slik mange har trodd, at Israel er «roten til alt vondt» i dette området? Denne sommerens diskusjon om den norske pressedekningen av konflikten i Midt-Østen har vært både sunn, viktig og nødvendig. Vi skjønner kanskje litt mer av den svært utfordrende situasjonen Israel står overfor, og hvorfor en er tvunget til å bruke sin militære slagkraft i møte med disse kreftene. Ulike banditt-regimer i dette hjørnet av verden har de siste årene blitt avkledt i all sin gru.

Hva bør Norge gjøre i møte med dette?

Slik jeg ser det har ikke Norge noe valg. Vi må, slik vår forsvarsminister Ine Eriksen Søreide sier, stå last og brast med våre allierte i NATO, EU og USA. I tillegg må Forsvarsdepartementet bli en klar budsjettvinner i årets statsbudsjett. Trusselbildet i møte med vår store nabo i øst har endret seg kraftig. Dette må nå få helt klare konsekvenser for hvordan vi tenker forsvar og sikkerhet, spesielt i Nord-Norge. Vi må rett og slett bruke mye mer penger, og i tillegg tenke nytt om vår sikkerhetsstrategi. Vi kan faktisk ha dårlig tid, slik at vi må forsere og gjøre ting mye raskere. Vi har økonomien og kraften til å gjøre det. Dette handler både om antall og organisering når det gjelder våre operative militære styrker, og om investeringer i avanserte våpensystemer som kan slå kraftig tilbake mot spesielt den russiske kapasiteten. Luftforsvaret bør også etter min mening tilføres betydelig med penger til innkjøp av utstyr og trening av personell. Vi kan gi oppdrag til våre allierte og slik gi viktige bidrag til deres pressede økonomi. Vi kan supplere våre europeiske partnere med gass og olje for å kompensere for et eventuelt russisk bortfall.

I tillegg må vesten stå fast i kampen mot IS og andre former for ekstrem islamisme. Her bør vi innse at kampen mot jihadistene i Syria og Irak, og kampen mot jihadistene som konstant truer Israel er den samme kampen. Det kan ikke bli reell fred i Midt-Østen uten at jihadist-bevegelsene bekjempes, avvæpnes og kommer under klar kontroll av verdenssamfunnet. I denne kampen bør vi se på Midt-Østens eneste demokrati Israel som en sentral partner og alliert. I motsatt fall kan vi jo støtte ekstremister som vil gjenopprette kalifatet, ha sharia-lovgivning, som oppfordrer til folkemord og sier at «utdannelse ødelegger våre kvinner». Vil vi virkelig det, folkens?