Verdidebatt

Elefanten i rommet

Er ikke det å holde noen opp mot en høyere standard, og andre mot en lavere, fordi man forventer mindre av dem, en slags form for degradering av menneskeverdet til sistnevnte? En slags rasisme, i overført betydning?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En sær opplevelse.

På twitter, i etterkant av sist torsdags debatt om religiøs ekstremisme, er folk tydeligvis mer opptatt av å hylle Hadja Tajik for sitt følelsesutbrudd mot frp, enn å snakke om det som

ikke

ble sagt om årsakene til at religiøs fundamentalisme kan føre til vold. Det sier sitt om første program i NRK´s nyoppussede satsning, «Debatten».

Med bange anelser skrev jeg selv på twitter i forkant av torsdagens debatt på NRK at

Det gjorde det definitivt ikke.

Sjelden - faktisk aldri - har jeg opplevd en debatt der alle debattantene tilhører samme side, og som i tillegg (forståelig nok) knapt klarer å etablere noen som helst uenighet. Dette ble etterhvert tydeligvis så påfallende, også for paneldeltagerne selv, at Abid Raja, nærmest for syns skyld, måtte bruke litt tid på å kritisere Islamsk Råd Norge for at de etter hans mening kom vel sent - men likevel godt! - på banen med sin protest mot islamistene i IS.

Hvordan er dette mulig? Hvordan kan en institusjon som NRK, med dens erfaring med denne type debattprogram, klare å sette sammen et panel som kun består av representanter for samme religiøse livssyn, som altså alle representerer Islam, og i all hovedsak er enige, i det minste om at deres religion selvsagt ikke

egentlig

har noen rolle i religiøs terror, når temaet er denne religionens påvirkning av mennesker som nettopp ender opp med å begå religiøs terror?

Debattleder

Ingunn Solvheim gjorde en utmerket jobb, gitt konteksten hun var satt inn i...

Etter at første bolk var over tenkte jeg at nå...nå kommer det sikkert noen kritiske røster, kanskje en ateist, en humanetiker, eller en kristenkonservativ av typen Vebjørn Selbekk? En konservativ muslim fra Islamnet? En bokstavtro islamist? Eller i det minste Lars Gule eller en annen terrorforsker som kunne bekrefte at ja, jo, religionens rolle i terror kan man ikke se helt bort fra; f.eks. finnes det vers i Koranen som... Men nei, panelet var til forveksling likt det forrige. Og alle var muslimer (også Keshvari fra frp så vidt jeg vet; correct me if I´m wrong!). Og her fikk vi da også hele beholdningen hva gjelder den temperatur og uenighet som forventes når en så følsom og viktig sak skal debatteres. Men uenigheten var ikke helt innenfor tema. Hadja Tajik angrep i et svært følelsessterkt utbrudd Fremskrittspartiet for stigmatisering av Arbeiderpartiet, med bakgrunn i at Ulf Leirstein hadde skrevet noe svært stygt, riktig nok for egen regning, på twitter (ev. facebook, jeg husker ikke). Keshvari ble opprørt over det han mente var et feilslått og ondsinnet angrep på Frp. Deretter var det slutt. Ingen konfronterende sterke innspill fra salen, slik det tidligere har vært i "Debatten". Ingenting. Over og ut. Slutt.

I en særdeles lunken debatt fikk Hadja Tajik og Mazyar Keshvari temperaturen opp til febrilsk nivå, men på et område utenfor tema. 

Som sagt, hvordan er det mulig? Kunne man overhodet tenke seg en slik profil på en debatt med et annet tema? Ville man invitert bare liberale kristne, dersom utgangspunktet var ultrakonservative kristnes tolkning av Bibelen? Det er vel knapt mulig å tenke seg en slik debatt uten deltagelse av synlige samfunnsdebattanter og kristenkonservative som Espen Ottosen og Vebjørn Selbekk? Eller? Hva med en debatt om terroren 22. juli som ble gjennomført med et panel, kun bestående av representanter fra den ytterste høyresiden i norsk politikk? Er det mulig å forestille seg? Selvsagt ikke. Ville en debatt om....man kunne faktisk ta ethvert tema...men, la oss si....

"Fiskeoppdrettsnæringens påvirkning av villaks-stammene i norske elver",

kunne bli interessant, opplysende og tilstrekkelig kritisk med et panel bestående av kun norske lakseoppdrettere og eksportører? En debatt om helse-, utenriks-, eller forsvarspolitikk med folk fra regjeringspartiene som eneste aktører?

Svaret er innlysende og det er åpenbart ikke nødvendig å dra dette lenger med flere eksempler; bare tanken på slike debattkonstellasjoner er absurd, og var den blitt gjennomført ville den umiddelbart blitt hudflettet i alle medier og raljert over til gapskratt på alle stand-up scener i mange år.

Likevel, dette var nettopp hva NRK presterte å gjøre sist torsdag, og det i det første programmet av den bredt annonserte og nyoppussede satsningen, "Debatten". Sjelden har vel navnet på en programserie hatt en mer ironisk klang. Men slapp av. Dette kommer helt sikkert ikke til å gjenta seg. Allerede i neste sending - hva nå den debatten kommer til å dreie seg om - kommer panelet til å ha en helt annen sammensetning. Den paletten kommer til å bestå av representanter for et bredt fargespekter, omhyggelig valgt, både for å heve temperaturen og underholdningsfaktoren, få frem de ulike sidenes standpunkter, og generelt skape en setting egnet for informasjon og folkeopplysning, helt i tråd med den medierolle i offentligheten NRK er ment å ha.

Hvordan kan jeg så vite så sikkert at den sære opplevelsen fra torsdag ikke kommer til å gjenta seg? Er det fordi NRK skjønner at de har gjort en åpenbar tabbe de ikke kommer til gjenta? Nei. Dette var ingen tabbe. Eller, jeg mener, en tabbe var det åpenbart, men den var helt bevisst, og ikke et resultat av en skjødesløs redaksjon uten reflekser for hva som skaper en interessant, givende og opplysende debatt. Jeg vet at dette ikke vil gjenta seg rett og slett fordi gårsdagens tema var sterkt knyttet til religion. Og ikke bare det. Det hadde å gjøre med Islam. Og da skal man selvsagt trå forsiktig. Gud (eh...) forby å slippe til sterk kritikk i en slik setting. En ateist eller en eller annen sterk stemme fra en annen religion i panelet? En bokstavtro og provoserende islamist, midt i et hav av så kalt "moderate" muslimer? Glem det.

Allegoriske metaforer?
Derfor var det heller ingen der til å plukke fra hverandre den samstemte oppfatningen blant paneldeltagerne og påstanden om at "Det er ekstremistene som er problemet! De bokstavtro fundmentalistene har skylden! De har kidnappet religionen vår! De har forvrengt tekstene i Koranen! Tatt dem ut av kontekst! Islam er fredens religion! Islam er kjærlighet! IS har ingenting med vår religion å gjøre!". Og så videre. Og så videre. Når generalsekretæren for Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, for eksempel på et tidspunkt i debatten hevdet at (parafrasert): "Vi har undersøkt skriften i Koranen (først nå?) og vi kan ikke finne noe som gir grunnlag for IS´s overgrep. Islam forbyr vold og overgrep mot uskyldige! Islam er fred og kjærlighet!", så var det ingen til å si ham imot og problematisere hans uttalelser ved å vise til tekstpartier som er som klippet ut av IS´s etterhvert skrekkinnjagende CV, eksempelvis disse:

"Jeg vil spre terror i hjertene til dem som ikke tror. Derfor, kapp av dem hodene og fingrene." (Koranen 8:12)

"Straffen for dem som gjør opprør mot Allah og hans Sendebud er  henrettelse, korsfestelse, eller avkutting av hender og føtter på begge sider..." (Koranen 5:33)

Hvordan skal disse versene forstås, om ikke slik IS forstår dem? Som allegoriske metaforer? For hva? Dersom den er "tatt ut av kontekst", hvilken kontekst er det så den kan settes

inn i

som gjør den til et uttrykk for en religion full av kjærlighet, slik Abid Raja forsøkte å fremstille den som utenfor Stortinget med sine omhyggelig utvalgte Koran-tekster? I hvilken sammenheng er det at det å kappe hodene av "dem som ikke tror", blir til et uttrykk for god moral? Det er her vi er ved hovedproblemet, etter min mening. Islams hellige skrifter. Den er elefanten i rommet som ingen ser når islamistisk terrorisme er på dagsorden, slik den var i går kveld. Teksten er hellig. Det er så tydelig at jeg noe frustrert på twitter i går skrev at:

Ingen konfronterende spørsmål 

For når IRN´s generalsekretær tilforlatelig hevder at "Islam forbyr vold og overgrep mot uskyldige", så kunne jo spørsmålet fra programleder Ingunn Solvang (som forøvrig gjorde en utmerket jobb, gitt den..eh... konteksten hun var satt inn i!) vært: "Hvem er det så du snakker om? Hvem er å betrakte som uskyldige og hvem er de skyldige som kan rammes av Islams tekster og lover?" Eller kanskje mer presist, hvem er det som ikke er å regne som uskyldige, i henhold til Islam?

For å komme frem til hvem som utgjør denne gruppen Afsar kaller "uskyldige", så kunne jo programleder fulgt opp med følgende: Er frafalne å betrakte som uskyldige i Islam? Er ateister uskyldige? Hva med feiltroende, er de uskyldige? Er homofile å anse som uskyldige? Hva med kritikere av Profeten; er de å betrakte som uskyldige? Er de som gjør seg "skyldig" i utroskap uskuldige? Hva med dem som uttrykker tvil om Koranens guddommelige sannhet, er de uskyldige? Osv. Det er mye som tyder på at ingen av de nevnte er å regne som "uskyldige" iht. Koranen, og hva vi uansett vet er at alle disse gruppene lever i konstant fare for sitt liv i mange muslimske land, og utallige har blitt henrettet som nettopp "skyldige" i brudd på religiøse lover; mener Afsar at de religiøse lederne i alle disse landene har tatt fundamentalt feil av hva som står å lese i Koranen?

Dette er forøvrig noe av det jeg aldri jeg aldri forstått, hverken når det gjelder moderate muslimers eller kristnes forhold til sine tekster: Hvorfor er det slik at "gode" partier skal leses bokstavelig, mens "onde" partier tydeligvis skal tolkes til å bety noe helt annet enn det som vitterlig står i teksten? Når Abid Raja gjengir sitater fulle av kjærlighet fra Koranen, og hevder at de er tidløse, allmenngyldige og retningsgivende for menneskers moral og sameksistens, signaliserer han ikke da nettopp at tekstene skal tolkes bokstavelig? Hvor finnes eventuelt denne rettledende guiden som forteller troende at andre partier ikke har denne autoriteten? I Koranen og Bibelen? Nei. Vi skal selvsagt prise oss lykkelig over at de aller fleste religiøse behandler sine tekster svært selektivt, men er det logisk? Er det tekstens fortjeneste? Og er denne typen selektiv tolkning av teksten egnet til å stoppe dem som virkelig tar den på bokstavelig alvor?

Verdibørsen 

Sist lørdag var samfunnsdebattant og muslim Usman Rana invitert til NRK P2´s "Verdibørsen" for å gi til kjenne sitt syn på at IS bruker islamske tekster, slik disse fremkommer i Koranen og Hadith, til å begrunne sine overgrep. Konfrontert med teksten i Koranen 2:191-193, der det står:

"Og drep dem overalt der dere finner dem...Al-fitnah [vantro] er verre enn å drepe ... men hvis de vender om, da lo! Allah er tilgivende og barmhjertig. Og bekjemp dem til det ikke er mer fitnah [vantro og tilbedelse av andre enn Allah] og tilbedelsen er til for Allah alene. Men hvis de gir seg, la det ikke være mer forfølgelse, unntatt mot Az-Zalimun [polyteister, de som begår "feil", osv.]"

...sa Rana at teksten ikke må "tas ut av sin kontekst", som han hevdet var en situasjonsbestemt konflikt mellom befolkningen i Mecca og muslimene, og der muslimene var under angrep. Imidlertid er det svært vanskelig å finne noen bekreftelse fra historikere på at det er riktig at muslimene var under angrep fra meccanerne. Tvert imot synes det som om teksten er en direkte beordring om å angripe og drive ut den vantro befolkningen i Mecca, noe som senere også beviselig skjedde. Uansett, teksten gir ikke særlig inntrykk av å være en oppfordring til forsvar: Å drepe de vantro "overalt hvor man finner dem", synes ikke akkurat å være uttrykk for forsvarskrig; når man "finner noen", så har man vel aktivt søkt etter dem? Teksten gir videre klart uttrykk for at formålet er å tvinge mennesker til å underkastelse for Islam, siden "...tilbedelsen er til for Allah alene". Polyteistene skal tydelig også fortsatt forfølges.

Rana hevdet også at beordringer av vold og nedslaktninger i Koranen er "situasjonsbestemt", at "de må ses i en kontekst" og at vold kun er sanksjonert dersom "krigen er rettferdig" noen blir "utsatt for overgrep elelr angrep". Dette er høyst diskutabelt, for å si det mildt.

Men la oss ta utgangspunkt i Rana´s tolkning av Koranens kriterier. Legg merke til hvor diffuse de er, og sett dem så inn i IS´ tankesett. Er det ikke åpenbart at IS godt kan tolke situasjonen dithen at islam er utsatt for angrep? Hvor vanskelig kan det være for dem å anpasse "rettferdig krig" og at man blir "utsatt for angrep" til å gjelde for "den situasjonen" de og millioner av andre muslimer befinner seg i, og at deres handlinger derfor er sanksjonert av Koranen? 

Før jeg avslutter, og fordi jeg synes den passer, vil jeg bruke anledningen til å smette inn med en tekst som jeg skrev som kommentar i tråden til Mohamed Abdishazan, Femtekolonnister og islamist-spøkelser:

Det er alltid flott at ungdom står opp mot vold og ekstremisme, slik vi kunne oppleve det her om dagen, og mange unge muslimer fortjener hyllest for sitt mot, gitt hva deres motstandere beviselig representerer. Men at Islam er "fredens og kjærlighetens religion", slik det til stadighet - og alltid uimotsagt - påstås, er det rene sludder. Både Bibelen og Koranen inneholder så mye grotesk umoral og pålegg om vold, terror og overgrep mot uskyldige - realisert i aktive voldshandlinger nå og gjennom hele historien - at å bruke slike begrep om teksten tapper dem (begrepene) for all mening. En verre pervertering av to ords innarbeidede konnotasjoner enn å bruke dem til å beskrive disse to religionene og hva de har representert gjennom historien, skal man lete lenge etter.

(En digresjon for å gjøre det klart med en gang, siden det garantert her vil komme opp som innsigelser fra kristne som vil påpeke at Jesus og Muhammed ikke kan sammenlignes: Ja, enig, det er stor forskjell på Jesus og Muhammed. Men det hjelper Kristendommen svært lite - langt mindre kan det endre historien - for Jesus var ikke kristen, og Kristendommen er en svært dårlig gjengivelse av hva Jesus sto for. Faktisk er Jesus - som jeg har skrevet flere ganger tidligere - både misforstått, misrepresentert og regelrett grovt misbrukt i det som skulle komme til å bli klassisk kristendom, et religiøst livssyn som har svært lite å være stolt over, og der blodsporene går gjennom århundre etter århundre, med forfølgelse og myrderier av nøyaktig de samme gruppene som myndighetene i mange muslimske land i dag begår tilsvarende overgrep mot. For å si det sånn: Den helt og holdent jødiske Jesus hadde kommet til å rotere i den graven han (høyst sannsynlig) aldri ble lagt i, dersom han hadde kommet under vær med hvilke grusomheter som er begått i hans navn gjennom historien, ikke minst, og antagelig først og fremst, når det gjelder hvilken katastrofe Kristendommen har betydd for hans eget folk jødene. Jesus var i det store og hele en bra mann; det kan man ikke si om de konsekvenser tolkningen av hans liv har hatt gjennom historien.)

Dersom manifestet til en politisk ideologi hadde inneholdt noe i nærheten av den brutalitet og forakt for menneskelig verdighet som finnes i Bibelen og Koranen, så kunne ingen forvente at det ble møtt med annet avsky, langt mindre blitt den "respekt" som religiøse monoteister forventer, og også merkelig nok (altfor) ofte blir til del. Merkelig er det også at når noen begår terror med utgangspunkt i en politisk ideologi, så har visst alt å gjør med ideologi, men når noen begår terror og selv begrunner den med religiøse tekster, så har det tydeligvis likevel egentlig ingenting med religion å gjøre. Forstå det den som kan. For egen del kan jeg heller ikke begripe at religiøse tekster skal møtes med lavere krav til humanitet og moral enn andre. Moderate muslimer er ikke problemet. Problemet er det fundamentalistene som representerer, men årsaken til at de er et problem finnes i sin tur i Skriften, som ironisk nok er identisk med den de moderate bekjenner seg til.

Det er følgelig ikke slik at IS, Boko Haram, Al Qaida eller bandittregimet i Saudi-Arabia og andre, har "kidnappet Islam"; tvert imot har de et like solid utgangspunkt i Skriften for sin tolkning av den, som moderate muslimer har.* Historiker og Islam-ekspert Knut S. Vikør var i dag gjest i «Verdibørsen», under overskriften «Hatet mot Vesten». Programleder Aase Cathrine Myrtveit stilte ham følgende spørsmål, relatert til IS´ fremferd i Irak, og at også noen av dem skal ha vært på vei til Norge for å begå terror:

"Det blir veldig fort avfeid med at dette har ikke noe med religion å gjøre, men er ikke religion også en konfliktforsterkende faktor? Og kan man ikke finne en slags kime til det i Islam; dette at man f.eks deler det inn i to, da, og at vi ikke-muslimer er krigens hus?"

Vikør: "Det er klart det er en religiøs basis her. For å si for eksempel at IS´ sine ideologer ikke er religiøse, at det ikke er noen religiøs bakgrunn, er meningsløst. Fordi de er svært opptatt av religiøs tenkning og teologi, i hvertfall på lederplanet; det er ikke sikkert soldatene er så godt infomert om dette, selv om de prøver så godt de kan, kanskje. Men det er helt klart at for dem er det en form for religiøs tenkning som ligger bak, og for oss som står utenfor; altså, norske muslimer gikk jo i gatene og sa at `dette er ikke Islam; dette er ikke mitt Islam`, og det har de full rett til, for de er troende, men sett utenfra så er jo dette en form for Islam, som andre former for Islam, og hverken liberal eller reaksjonær Islam er mer ekte Islam, sett utenfra, det er opp til muslimene selv å bestemme hva som er riktig. Så slik sett så er dette en del av religionen."

Jeg kan derfor f.eks. vanskelig se at det gir særlig fornuft å høre Abid Raja stå foran Stortinget og sitere sirlig utvalgte tekster fra Koranen, i et forsøk på å fremstille Islam som "kjærlighetens religion", så lenge man kan finne hundrevis av eksempler på det motsatte, tekster som er rene mareritt i hat, vold og menneskeforakt. Å drive slik fornektende retorikk er å spille motargumentet rett i hendene på f.eks. Profetens Ummah, som på nøyaktig samme måte kan vise til tekstpartier som sanksjonerer både deres egne holdninger, ISIS fremferd og land som Saudi-Arabias strafferegimer og tiltak mot alle som ikke "tror rett":

"Når det gjelder tyver, både kvinner og menn, hugg av dem hendene. Det er belønningen for deres egne ugjerninger, en eksemplarisk straff fra Allah. Allah er Mektig og Vis."

(Koranen 5:38)

Hva innebærer det å være moderat?

Faisal Saeed AlMutar og Ali A. Rizvi utveksler synpunkter på Islam i Huffington Post 

Anerkjente

har for tiden en artikkelserie gående kalt

. Den ene av disse to er skribenten Ali A. Rizvi, som jeg tildligere har oversatt

fra. Den andre er grunnleggeren av "

", Faisal Saeed AlMutar. Rizvi har bakgrunn fra Pakistan,AlMutar fra Irak. Rizvi skrev i går følgende på sin facebook-side:

"Jeg spurte Faisal hvilke tanker han hadde om "moderat Islam" og hva en virkelig islamsk reformasjon ville innebære. Her er hans svar:

"La meg dele med deg en opplevelse fra min teologiundervisning på skolen i Irak. En mandag hevdet læreren at vi skulle drepe jøder og ikke-troende. Senere samme uke, på torsdag, sa han til oss "at vi skulle elske og respektere alle mennesker, uavhengig av deres religion." 

(Min kommentar: Gitt hva man vet om hva læreren ellers ville kunne risikere, kan man undres på om ikke læreren her bruker en subtil teknikk for å få frem et poeng som understreker problemet med nettopp skriften.)

Jeg spurte ham sarkastisk, hva skal jeg så gjøre? Burde jeg drepe dem eller ikke? 

Så spørsmålet er, hvem representerer den moderate muslim? Den som følger undervisningen på mandag, eller den som gjør som han blir fortalt på torsdag? Fordi, i begge timer ga læreren oss plausible argumenter for begge situasjoner, begrunnet med tekster i Koranen og Hadith.

...Jeg tenker at det må komme til en endring i hvordan muslimer betrakter sine skrifter, fordi, som du har vært inne på, de tekstene som argumenterer for vold finnes allerede der i Koranen og Hadith.

ISIS, Al Qaida, og andre millitante grupper bruker ikke Josef Stalin´s biografi som guide for sine liv og sine handlinger. De bruker den samme boken som er tilgjengelig i enhver moské og i ethvert bibliotek. 

Så derfor, dersom en reformasjon skal kunne skje må den etter min mening ha et ærlig utgangspunkt."

Faisal Saeed AlMutar hevder altså at muslimer må begynne å forholde seg ærlig til det faktum at disse hellige skriftene inneholder de grusomheter som beviselig er der. Fordi, noe annet er ikke bare dypt uredelig; det hindrer også et oppgjør med det som er kjernen i hele problematikken når det gjelder religiøs fundamentalisme, nemlig at det er fundamentene i troen som er problematiske. Var de ikke det, hadde problemet ikke eksistert; ingen trenger frykte fundamentalister innenfor religioner som er genuint nestekjærlige. Tvert imot, dess mer fundamentalisk og bokstavtro troende innenfor slike religioner er, dess mer nestekjærlig blir deres praktisering. Dette er ren logikk. Derfor er det da også dypt ironisk at muslimer selv hevder at det er fundamentalistene og de bokstavtro som er problemet. Det er selvsagt sant, men det står samtidig i dyp kontrast til påstanden om at Islam er «fredens religion».

AlMutar sier også at dersom en skal kunne hevde sin moderate tolkning av skriften så må minstemålet være at man innrømmer kvinner og homofile full likestilling og fulle rettigheter. Her er det åpenbart fortsatt et godt stykke å gå for kristne, og det synes å være svært langt frem for muslimer. Og her fremkommer det også et paradoks i vurderingen av hva som regnes som "moderat"; når kristne fremmer tilsvarende synspunkter på homofili som muslimer, så blir de øyeblikkelig ansett som erkekonservative, mens muslimer med samme syn godt kan anses som "moderate". Men alt er jo som kjent ifølge Einstein relativt; tydeligvis også hva som kan betraktes som "moderat".

Skriften - Elefanten i rommet

Den enorme elefanten i rommet, som ingen ser, eller vil se, er åpenbart Skriften selv. Det muslimer derfor burde gjøre er å anerkjenne dens eksistens, ved å konfrontere disse tekstene; først og fremst innrømme at de er der, og så ta et kraftig oppgjør med dem. Å late som de ikke finnes - eller late som man ikke VET at de finnes - gir absolutt ingen mening; det gjør bare saken verre, fordi det er med på å legitimere en ideologi som alle burde ta kraftig avstand fra.

Det er selvsagt urimelig å forvente at noen skal frasi seg sin tro; det ville jeg heller aldri drømme om. Likevel vil jeg avslutte ved å sitere den kjente samfunnsdebattanten og kritikerroste forfatteren Ayaan Hirsi Ali, tidligere muslim og nå ateist, fordi, som hun sier det i bøkene "Vantro“ og "Nomade":

"...Bin Laden's sitater fra Koranen ga gjenklang i hjernen min: "Når du møter vantro, så slå nakken av dem" - "Dersom du ikke går ut og tar opp kampen, vil Gud straffe deg hardt og sette andre i ditt sted." - "Hvor enn du måtte finne polyteistene, drep dem, fang dem, beleire dem, legg deg i bakhold for dem." - "Du som tror, gjør ikke jøder og kristne til dine venner; de er kun allierte med hverandre. Alle som gjør dem til sine allierte, blir en av dem." (fra "Vantro")

"Jeg klarte aldri å se sammenhengen  – Jeg klarte ikke å se sammenhengen mellom troen på Islam og fattigdom, mellom religionen og undertrykkelsen av kvinner, og mangelen på frie individuelle valg. Ironisk nok var det Osama bin Laden som frigjorde meg fra skylappene. Etter 9/11 var det ikke lenger mulig for meg å ignorere hans påstander om at den morderiske ødeleggelsen av uskyldiges liv var konsistent med Koranen. Jeg sjekket i Koranen, og fant at han hadde rett. For meg betydde dette at jeg ikke lenger kunne være muslim. Faktum er at jeg måtte erkjenne at jeg egentlig ikke hadde vært muslim på svært lenge." (fra "Nomade")

Dette ble (igjen) et langt innlegg, men bare et siste poeng når det gjelder profilen på NRK´s Debatten i går: Hvorfor er det slik at vi tydeligvis forventer så mye mindre av religiøse, både når det gjelder likestilling og toleranse, og når det gjelder å tåle kritikk, enn av alle andre som opptrer i offentligheten? Hvorfor skal de ikke kunne utsettes for den samme ramsalte kritikken for åpen skjerm i mediene som alle andre riskikerer å bli til del? Og er ikke det å holde noen opp mot en høyere standard, og andre mot en lavere, fordi man forventer mindre av dem, en slags form for degradering av menneskeverdet til sistnevnte? En slags rasisme, i overført betydning? Et glimrende eksempel er dette: Når pave Frans blir "Årets leder" og kommer på førstesiden til Times Magazine, for å si ting om toleranse som er selvsagt for de aller fleste av oss, og har vært det i mange tiår, hva sier det oss om ham og Den Katolske Kirke? At han er en grensesprengende liberal humanist, leder for en organisasjon som er foregangsbilde for demokrati og menneskeverd? Selvsagt ikke. Det eneste det forteller oss er hvor ekstremt lite det er å forvente fra den kanten. Faktisk så lite at enhver tanke i liberal retning fremstår som en demokratisk revolusjon.

***************************

*Saudi-Arabia har altså lovformelig institusjonalisert den grusomme volden som IS bedriver, likevel har Norge både diplomatiske forbindelser og forretningsmessige avtaler med landet. Olje smører som kjent vekk de fleste plagsomme problemer med skrupler. Man kan derfor sagtens spørre seg hva som skjer dersom IS lykkes med sin drøm, "Den Islamske Staten i Irak og Levanten"; vil da Norge opprette normale forbindelser med regimet, slik de har med Saudi-Arabia?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt